Månedsmagasinet på Costa del Sol
Mellom fjelltoppene i Andorra

Mellom fjelltoppene i Andorra

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Vi vinket adjø til det andorranske flagget ved grensen, og jeg undret meg ikke så mye over at Spanias og Frankrikes farger inngår i flagget, mer over hva de to køene skal symbolisere.

Historisk fyrstedømme delt mellom Spania og Frankrike
Andorra er et fyrstedømme, men faktisk har landet ikke én, men to fyrster.
Karl den Store og hans sønn Ludvig 1. erobret Andorra i 803 og gav det i 819 til biskopen av den spanske byen Urgel. De franske grevene av Foix som arvet Ludvig 1’s rettigheter, bestred biskopens myndighet, og ved en avtale i 1278 ble suvereniteten delt mellom den franske presidenten og biskopen av Urgell.
Den nåværende forfatningen ble underskrevet i 1993, og landet har en demokratisk valgt regjering som akkurat nå ledes av Demòcrates per Andorra.
Men det er altså den nåværende biskopen i Urgel, Joan Vives i Sicília, og den franske presidenten François Hollande som begge er fyrster av Andorra. De to landene har sammen ansvaret for Andorras forsvar og representasjon i utlandet.

Vi kom via den andre veien til Andorra. Altså fra Frankrike. Det var sommer, men snøen lå fortsatt på fjelltoppene som kom nærmere og nærmere der vi sneglet oss oppover skråningene mens elver og midlertidige vannløp skapt av smeltevannet med en vakker fandenivoldskhet og løssluppen holdning bruste forbi oss i motsatt retning. Det lød som en konstant og nær torden. Det var Pyreneene sett fra sin beste side, svært vakkert og fascinerende rått.
Bebyggelsen begynte å tynnes ut å forsvinne helt. Etter hvert kom vi fram til fjellpasset Pas de la Casa som ligger 2.408 m over havet og som ofte er stengt om vinteren på grunn av for myr snø. Vi forlot Frankrike og kjørte inn i Andorra på noen av Europas høyest beliggende veier, og for en som lider av høydeskrekk kan det fort gi noen mindre gode opplevelser.
Området er en skiressort, men løypene lå nå tomme, og om sommeren er byen en grensepost som franskmenn reiser til for å handle tollfritt. Og ja, der ut slik det høres. Byen er bitteliten, og snart var vi igjen ute av den og hadde fritt utsyn over fjellskråninger med gressende geiter og hester, flere svingete veier og et ”postkort-aktig” bilde over Andorra, omkranset av fjelltinder på opp til nesten 3.000 m.

På borda-besøk
Etter Frankrike føltes det nesten som å være tilbake i Spania, sånn omkring midtveis. I hvert fall er det offisielle språket, forøvrig som det eneste landet i verden, katalansk. Den lille staten har rundt 84.000 innbyggere, hvorav bare ca. 30.000 er egentlige andorranere; resten er innflyttere, og mange kommer fra Spania eller Frankrike. For et halvt århundre siden bodde det bare rundt 5.000 mennesker her.
Nå var dette vårt første besøk i den lille staten, så vi bestemte oss for å oppsøke noen av andorranerne for en liten prat samtidig som vi ville prøve ut noen av de lokale spesialitetene.
Midtveis inne i landet fant vi en borda som er én av ca. 25 restauranter som med regjeringens støtte er innredet i gamle staller og fjøs. Mange av disse er bygd i granitt i to etasjer der den nederste delen i gamle dager ble brukt til stall for kyr, griser og hester, mens andre etasje var lager for jordbruksprodukter som høy og tobakk som er én av landets tradisjonelle inntektskilder.
Vi fant en borda som – skulle det vise seg – ble bygd engang på 1700-tallet.
Først ville vi likevel som de svært nysgjerrige turistene vi var og er, gjerne vite litt om nåtiden.
”Arbeidsløshet?” undret Fernando, eieren av borda´en. ”Det har vi ikke. I hvert fall ikke offisielt fordi det ikke føres statistikker, for det er likevel ingen mulighet for arbeidsløshetstrygd. Så kan man ikke klare seg, må man reise hjem,” fortsatte den katalanske innflytteren som mente at andorranske familier ikke har den slags trivielle bekymringer, som særlig nabolandet i sør lider under. Ved en senere granskning fant vi likevel ut at det er en arbeidsløshet på tre prosent, men det er nok uviktig.
”Vi hadde en gang en konge,” sa han han i stedet. Det hadde vi ikke hørt noe om, så vi ba ham utdype litt.
”Jo, en gang på 1930-tallet kom Boris Skossyreff, en russisk eventyrer hit, og han erklærte seg som konge av Andorra. Kong Boris I av Andorra. Og også greve av Orange. Han forsøkte å inngå avtaler med både Spania og Frankrike, men ble få dager senere hentet av spansk politi. Senere ble han utvist fra Spania.”

Meny med røtter i historien
Utenfor bordaen gikk hestene fritt omkring. Noen hadde på seg kubjeller, og så vet man utmerket godt hvem de forskjellige frittgående dyrene tilhører. Det tilbys rideturer forskjellige steder i landet, og så spiser man hestekjøtt. Men retten sto ikke på Fernandos meny.
Duftene sivet ut fra kjøkkenet, og menyen hadde retter med røter som gjenspeilte seg i landets historie. Det var escudella som er en stuing med kikkerter og rotfrukter og grisekjøtt i flere varianter, og trinxat de muntanya som er en slags potet- og kålrett tilsatt skinke eller blodpølse. Forholdene til nabolandene viser seg i fransk løksuppe og foie, og i helstekt pattegris som i Segovia, mors kroketter og grisetær med snegler som i Katalonia.
Vinen er den lokale.
”Her finnes to vingårder, og så dyrker mange druer og lager vin til eget forbruk,” forteller Fernando som også forklarer at druene på grunn av høyden og de korte somrene først høstes i oktober eller november.
Det er kanskje lenge til Michelin-guiden sender en representant hit, men de må også gjerne holde seg langt unna, for man trenger ikke noen stjerner eller anbefalinger når det gjelder god stemning og meningsfull mat angår.

Ingen ski, men snø tross alt
”Det er forbudt å ta med ski og snowboard opp på rommet,” lød advarselen i heisen. Nå var det jo begrenset med snø, og vi var også mer interessert i byen, Encamp der vi nå hadde slått ned teltpluggene. I byen bor det 8.500 mennesker, og her var det fredelig utenfor skisesongen og en fin gammel steinkirke, Sant Miguel de la Mosquera, og en hyggelig kaffebar. Hotellrommet hadde en liten balkong, og herfra så jeg rett ned på en strøm av smeltevann som hadde omtrent samme virkning og lyd som et gigantisk airconditionanlegg. Jo, sommeren kommer sent til Andorra.
Vi kjørte dagen etter en tur opp til landsbyen Ordino som borda-mannen hadde anbefalt. I morgenlysets nøkterne lys så vi langs veien bygningsarbeidere som stanset, de hadde forøvrig allerede etterlatt seg en lang rekke nye hoteller, ressorter og lignende, men hvem kan forhindre framskrittet, utover selvfølgelig den økonomiske situasjon i de land der gjestene, fortrinnsvis skiløpere og turgåere må komme fra.
Ordino er som flere andre småbyer den rene – og nesten stillestående – idyllen.
Vi fortsatte opp i fjellene til vi ikke kunne komme lenger, og tja, så var det samme vei tilbake. Sykkelløpene Vuelta a España og Tour de France har vært innom her, og det forstår man godt.

Gamle Andorra og køer i flagget
Trafikpropp. Banker. Tollfrie forretninger. Det er omtrent landets hovedstaden, Andorra de la Vellas, omdømme. Ved første inntrykk levde byen godt opp til sitt fæle rykte, men vi forsøkte å la oss lokke med tollfrie varer. Det var nå ikke så mye å spare i forhold til prisene i andre land, men det er kanskje fordi innsparingene best måles i prosenter.
Og bak alle fasadene gjemmer det virkelig gamle Andorra seg, som hovedstadens navn kan oversettes til, mens navnet gamle bydelen lyder enda eldre, Barri Antic, altså den antikke bydel, som bestemt har sin sjarme.
Toppede brosteinsgater, smale smug og så den gamle regjeringsbygningen som er fra 1500-tallet og i den tidligere rettssalen som også må ha fungert som fangehull. En gang kunne det her bare åpnes opp dersom én representant for hver av de sju sognene møtte opp med en nøkkel. Mange tobakkssmuglere skulle gjennom årene ha visst alt om dette.
Det er enkelt å finne ut av byen og ut av landet. Det er skilt mot Frankrike, mens et annet skilt peker i retning av Spania. Vi vinket adjø til det andorranske flagget ved grensen, og jeg undret meg ikke så mye over at Spanias og Frankrikes farger inngår i flagget, mer over hva de to køene skal symbolisere.

Fakta
Størrelse: 468 km2.
Grenser: Omkrets 120,3 km.
Innbyggere: 84.000.
Hovedstad: Andorra de la Vella (ca. 20.000).
Høyder: Intet punkt ligger under 900 m over havets overflate.
Høyeste punkt: Coma Pedrosa på 2.942 m.
Myntenhet: Euro, selv om landet ikke er fullverdig medlem av EU.

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet