Månedsmagasinet på Costa del Sol
Fotballmartyren fra Fuengirola

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

En martyr er en person som ofrer livet for sin hellige overbevisning. De hedres ofte mer etter at de har forlatt oss, og minnet styrkes særlig hvis dødsårsaken er urettferdig og plutselig. Det er nettopp det som skjedde med hovedpersonen i denne artikkelen, og han er fra Fuengirola. På ukentlig basis har tusenvis av nostalgiske og fanatiske fans sunget hans navn og hyllet ham i Madrid – en tradisjon som synger på sitt 25. år.

På stranden for å spille fotball med turistenes barn, på de snuskete barene eller på gaten hvor han kjøpte gateselgerens siste lodd – Juanito var populær overalt.

Blant skandinaviske restauranter, afrikanske gateselgere og asiatiske turistbutikker, sågar på strandpromenaden i Fuengirola, står en byste av en av de største personlighetene, fra en av verdens største fotballklubber. I dag er hovedgaten i Fuengirola navngitt etter ham. Hans navn pryder også den store sportshallen ved enden av Feria-plassen i byen. Og hvis det å navngi ikke er nok, er flere av hans personlige eiendeler utstilt i den lokale Real Madrid-fanklubben, La Peña Madridista de Fuengirola, som også ligger ved Feria-plassen. Her treffer jeg Roberto Gómez, en av de sønnene som Juan Gómez González etterlot seg, for en prat om hans far, bedre kjent som Juanito.

En fan med fotballstøvler på

Juanito ble født i Fuengirola 10. november 1954. I løpet av sine ti år som fotballspiller i Real Madrid scoret han bøttevis av mål, vant store trofeer og representerte det spanske landslaget i to verdensmesterskap og et europamesterskap. Men minnet om Juanito er ikke bygget på trofesamlinger og sportslige utmerkelser. Han forlot denne verden, på tragisk vis, i en trafikkulykke 2. april 1992. Lenge etter karrieren var avsluttet hadde han vært tilskuer på en Real Madrid-kamp. Det var hellig for ham å se sitt elskede fotballag spille. 

Selv om han aldri ble en like stor stjerne som Puskas, Di Stefano, Michael Laudrup, Raúl, Figo, Zidane, Beckham eller Ronaldo, så er han høyere elsket blant Real Madrid-fans enn noen av de nevnte spillerne. Juanitos sønn, Roberto, forklarer det slik: ”Når fans identifiserer seg med en spiller og kan se seg selv i spillerens adferd, så er det opplagt at det rammer fansene mer. Han var en Real Madrid-fan som tok på seg fotballstøvlene og var stolt av det, også når han ikke var i klubben lenger. Det setter folk pris på.”

Barn av solkysten

Etter 10 år i den spanske hovedstaden flyttet Juanito tilbake til sitt hjemsted og gikk over til Málaga. Klubben satset stort på å rykke opp til den spanske toppligaen i sesongen 1987/1988, til tross for økonomiske problemer. Det lykkes for Juanito og klubben, som også med nebb og klør klarte å forbli i ligaen året etter, hvorpå Juanito la støvlene på hyllen og avsluttet sin karriere. Han hadde sikret sitt elskede hjemsted en gunstig plassering i det spanske fotballandskapet. ”Han er høyt elsket her i Fuengirola, men også i Málaga. Han var meget stolt over at alle visste hvor han kom fra. Han påla seg å nevne det ved enhver anledning,” sier sønnen Roberto og fortsetter: ”Da min far bodde her og etterfølgende tilbragte sommerferien her, kjente alle hverandre. Han var en nærværende person, han spilte fotball og lekte med barna på stranden, og han stoppet opp for dem som ønsket å hilse på ham. Den gang kjente alle ham her. Da han spilte for Málaga satt han også på barene som alle andre. Han hadde ingen stjernenykker, følte seg ikke spesiell, og hadde ingen behov for å leve i eksklusivitet.”

Han unnskyldte, hvilket er det vanskeligste når man begår feil. Det gjorde ham ikke det minste å innrømme sine feil, til tross for hans stjernestatus.”

Den gjensidige kjærligheten mellom Juanito og kystens innbyggere samt hans tilknytning til Costa del Sol er noe som familien fremdeles merker i dag. ”Forleden dag gikk jeg på gaten (i Fuengirola) og en gutt stoppet opp, rakte meg hånden, og sa ’bravo for din far’. Det rørte meg virkelig,” forteller Roberto. Ved bordet, hvor jeg intervjuer Roberto, merker jeg tydeligt ømheten i hans svar på mine spørsmål. Han forteller at han er full av følelser, kjærlighet og minner når han spaserer rundt i Fuengirola med sine barn og minner dem om at ”dette er deres bestefars gate, denne skulpturen er av deres bestefar. Han er en elsket person her, det kan ses og merkes at han ikke er glemt” forteller Roberto stolt.

Selv om barnebarna aldri rakk å møte sin bestefar, konfronteres de ofte med den plassen han har i vilkårlige folks hjerter rundt omkring i Spania. ”Folk sender bilder av sine tatoveringer av min far og så spør min datter: ’Ja, men far, hvorfor har disse folkene tatoveringer av bestefar, når du ikke har noen?”. Roberto og jeg ler, og han slår ut med armene ”hva skal jeg svare dem? Det er hyllester som gjør meg lykkelig, fordi det tross alt er 25 år siden min far forlot oss. På den måten ser vi hvordan folk stadig elsker ham og minnes ham.”

Spanjol på den gode måten

Som nevnt hadde Juanito en tillært kjærlighet for Real Madrid, men han glemte aldri at han var barn av solkysten. Zoomer man ut litt, så var han frem for alt spanjol. Han var et godt menneske, og når han sent ut på ettermiddagen gikk forbi en gateselger kjøpte han de siste loddene, for som Juanito tenkte ”han fortjener jo også å ha fri”. Juanito elsket tyrefekting, og da han av Real Madrid ble nektet å delta på en tyrefekting til fordel for veldedighet gjorde han det allikevel. Det var jo i den gode saks tjeneste. 

Juanito var som lidenskapelige spanjoler på sitt beste. Han forsøkte å balansere temperament og stahet, noe som kom til uttrykk i den mest kontroversielle situasjonen i hans profesjonelle virke. I en europacup-kamp sparket han den tyske stjernespilleren Lothar Matthäus i hodet, i en situasjon hvor temperamentet kokte over. Hele klodens sportspresse skrev om det, hans arbeidsgiver ga ham en enorm bot, men han selv bevarte roen, forteller Roberto. ”Han samlet sin familie og venner, og fortalte at han aldri burde ha oppført seg slik.” Etterpå forærte han Matthäus to klassiske spanske artefakter, nemlig en tyrefekterkårde samt det ikoniske røde kledet som man bruker til tyrefekting. ”Det var typisk spansk og samtidig en oppriktig gest for å be om unnskyldning. Den dag i dag snakker Matthäus kun pent om min far – det sier mye,” forteller Roberto og avslutter med et poeng som tåler og fortjener å stå for seg selv. Juanito følte seg hverken bedre eller annerledes enn den gjengse spanjol: ”han unnskyldte, hvilket er det vanskeligste når man begår feil. Det gjorde ham ikke det minste å innrømme sine feil, til tross for sin stjernestatus.” 


Et legendarisk nummer på drakten

Mange fotballspillere har spilt i den hvite drakten med det ansvarstunge 7-tallet på, heriblant Hazard, Raúl, Butragueño, Balon D’or vinnerne Raymond Kopa og Cristiano Ronaldo, samt endog danske Henning Jensen, men ingen av spillerne har oppnådd Juanitos status. I hver eneste kamp på Real Madrids hjemmebane synges Juanitos navn i det syvende spilleminuttet, med referanse til draktnummeret. En tradisjon som synger på sitt 25. år, og Real Madrid-fanklubben i Fuengirola har nettopp feiret 25-års jubileum, hvilket ikke er tilfeldig. Fanklubben er dedikert, i navn og verdier, til Juanito. 

Av Paulo Augusto Chichon

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet