Månedsmagasinet på Costa del Sol
Pedro, El Herrero – Nabolagets siste smed?

Pedro, El Herrero - Nabolagets siste smed?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Når jeg hører ordet smed, tenker jeg umiddelbart på den grisgrendte smia i Dickens roman Store forventinger. Navnet har en fortidsklang, da smedens hammerslag kunne høres i enhver bygd. Dessverre har dette fascinerende håndverket gradvis blitt erstattet av Super Glue og fyllinger. Man er utrolig heldig hvis man i det hele tatt kan oppspore noen som kan produsere en smijernsport for hånd. Men i andalusiske landsbyer finnes det fremdeles en og annen klassisk smed – selv i vårt nabolag!

Det tok ikke lang tid før vi trengte lokalsmeden, første gang for et vedstativ. Vi passerte verkstedet hans flere ganger, men kom alltid til stengt dør. Ingenting indikerte hva som skjedde der inne, annet enn et telefonnummer skriblet med kritt på den sorte metalldøren. Tydeligvis var smeden en tilhenger av den minimalistiske andalusiske markedsføringsstilen …

Smeden i arbeid. Foto © Karethe Linaae

Vi spurte naboen vår, Mo, som sa at vi trolig ville finne el Herrero i stallen nedi bakken. Hvis ikke, kunne vi alltids spørre på en av de lokale barene. Hvor enn vi gikk, kjente alle til den mer og mer spennende smeden. Vi hadde akkurat gått glipp av ham, fikk vi høre på en bar og deretter på en annen.

Et par dager senere så vi en barsk kar som satt til hest og drakk øl utenfor en av de førnevnte barene mens han pratet med et par klienter. Han hadde støvete klœr, velbrukte lærstøvler, og et hint av sot på det brunbarkede fjeset – perfekt for en spansk ‘Spagetti-Western’ helt. Så, dette var den legendariske Pedro el herrero eller smeden Pedro.

På vei til baren til hest. Foto © Pedro Flores Rodríguez

Et tidløst håndverk

Det første arkeologiske smiefunnet var en dolk fra 1350 F. Kr, så det er ikke snakk om en ny brukskunst. Mennesker har banket metaller siden tidlig bronsealder, selv om den klassiske smia kom i gang i jernalderen, da man oppdaget at visse steiner ga fra seg flytende metaller hvis de ble utsatt for varme. Ettersom jernet gradvis kjølnet av og stivnet, ble det formet til våpen og verktøy som var skarpere og kraftigere enn de forhenværende steinvåpnene.

Gjennom århundrene vokste smedens betydning i samfunnet. Hestesko ble brukt i Europa fra 1300-tallet, og fra Middelalderen lagde smedene relativt avansere verktøy og våpen. I tillegg ble de pålagt visse andre samfunnstjenester, som å trekke ut råtne tenner og sikkert en og annen amputasjon. Smeden var landsbyens ingeniør, tannlege, kirurg, hestekar, verktøylager og veterinær. Smedyrket var et av de første håndverkene som skapte et læringssystem og svennebrev-utdannelse. I mange tilfeller var smeden den mest kunnskapsrike i distriktet, siden han måtte ha visse lese- og skriveferdigheter for å kunne holde kontroll på bestillinger, kjemiske prosesser og kompliserte mål.

Smia 1. Foto © Karethe Linaae

Med tiden ble yrket mer spesialisert, med bant annet sverdsmeder, spikersmeder, våpensmeder og jernsmeder. Det var et utbredt fag i mange århundre, som forklarer hyppigheten av etternavnene Smith i England og Herrero heri Spania.

Men landsbysmedens dager var talte. Det startet med nedgangen i hestetransport, og endte med den industrielle revolusjonen. Fabrikkering av maskiner krevde større produksjonslokaler, og masseproduserte verktøy som kostet mindre å lage tok over fra landsbysmia. Selv om jernhestesko eksisterer fremdeles i dag, er de fleste maskinproduserte med en blanding av stål og aluminium samt plast eller gummi. Det er lenge siden smeden lagde sko til landsbyens hester, så hva er så hans rolle i dagens samfunn?

Nabolagsmia

Tilbake i Ronda satt Pedro høyt på sin hest med sin andre cerveza i hånden. Vi spurte om han var ledig for en liten jobb og avtalte å møtes på verkstedet hans neste ettermiddag. Hvis man skulle dømme etter Pedros smie, med halvferdige gjerder, porter, verktøy, lamper og hengsler, ville han ikke bli arbeidsløs med det første. Alle de lokale bøndene brukte Pedro, og selvsagt enhver beboer som hadde en hestekjerre. Disse droppet innom kontinuerlig for en prat og en røyk, som gav smeden et påskudd til å ta en pause fra den tunge hamringen. Uansett hadde Pedro trolig jobb for all fremtid, siden Rondas historiske sentrum påkrever håndlagede nagler, dørhåndtak og vindusgitter i gammel stil.

Her må man vœre en tøffing … Foto © Karethe Linaae.

Jeg må innrømme at det ‘moderne’ verkstedet så ikke helt ut som min film-versjon av den klassiske smia. Det hang et par skjeve neonlys og en nedsotet gammel ghettoblaster sprakte ut Reguetón rytmer, slik at man alltid kunne vite når smeden var til stede lenge før man kom til hans herrería. Men hovedutstyret var fremdeles det samme – ambolter, tenger og hammere.

Pedro fortalte at han vokste opp bokstavelig talt i smia, og lœrte yrket av sin nå pensjonerte far. Han hadde jobbet i verkstedet siden han var 12 år, som ikke var uvanlig i rurale Spania før i tiden, selv om ikke engang er 40 år gammel. Når jeg spurte ham om det fantes en svenneskole for smeder, lo han rått så de hvite tennene lyste opp i det sotede ansikt. «Dette er hvor du lœrer jobben», gliste han med hånden farlig nœr det glovarme metallet.

Øksehoder. Foto © Karethe Linaae.
Øksehodet må ha god klang. Foto © Karethe Linaae.

Pedro er i dag Rondas eneste ekte smed. Selv om det finnes mer moderne metallverksteder i byen, er han den eneste med en tradisjonell smie med et levende ildsted hvor han lager redskap for hånd. Dessverre finnes det ikke en eneste ung rondeño som vil lœre denne spesielle brukskunsten. Men Pedro elsker sin jobb og kan aldri tenke seg å gjøre noe annet. Den er kreativ og oppfinnsom, og det er alltid noe nytt å lœre og prøve. Han er sin egen sjef og kan starte på arbeidet når han vil. Han kan røyke på jobben, og ta en ridetur når det passer ham. Kundene kjenner ham jo og vet hvor og når de kan finne ham.

Det siste Pedro laget for oss var en smijernsramme for et glassbord. Han gløttet nonsjalant på mine skisser, tok et drag fra sigaretten og sa at den ville vœre klar om et par dager. Siden vi var vandt til Sør-Spanias mañana-kultur, ble vi overrasket da han ringte dagen etter og sa at den var ferdig.

Ildstedet. Foto © Karethe Linaae.

På verkstedet sto smeden og lagde øksehoder som så ut som en krysning mellom en middelaldersk stridsøks og en viking stormtropper kjøttøks. Hammerslagene hans fulgte en viss musikalsk rytme, den samme som jeg kan tenke med må ha inspirert sangene til sammenlenkede straffanger i fortiden.

Pedro hadde sin standard kneip i munnviken. Ellers hadde han bare et lœrforkle og en spesialhanske på en hånd som beskyttelse. På et støvete bord kunne vi beundre vi en rad av de nylagde øksehodene. Pedro forklarte at han lager disse ut av metallskrap. Han danner delen som går rundt håndtaket med hammer og tang og bretter metallet så over igjen og igjen for å skape den halvmåneformede eggen. Hvor mye skulle han ha for en, spurte vi og fikk høre at de kostet 40 euro. Selvsagt var det dyrere enn en fabrikklaget øks, men man kunne jo ikke sammenligne slikt ‘skrap’ med disse håndlagde underverkene.

Håndtak. Foto © Karethe Linaae.

Pedro fortsatte å varme opp metallet i ildstedet og slo så til med hammeren, mens han innimellom dunket hele saken ned i en bøtte med hva så ut som ren råolje. Slik hedret man metallet og passet på at den oppnådde den ønskede hardheten. For å teste den slo han en kraftig spiker – som ellers kunne ha blitt brukt til en korsfestelse – mot øksehodet. Den ga fra seg en ren bjellelyd. Dette er verktøyet som tradisjonelt brukes for korkhøstingen, og innhøstningsfolkene vet akkurat hvilket øksehode de foretrekker fra følelsen og lyden av metallet, forklarte Pedro. Så grep han et annet oksehode som gav fra seg en litt dypere plingetone.

Pedro gav oss et økseskaft av sitrontre – visstnok en av de hardeste tresortene som finnes – på kjøpet. Oksen ville vœre mer enn tilstrekkelig for vårt beskjedne behov for å kløyve ved til Jøtul ovnen vår, tenkte vi da vi gikk hjem som stolte eiere av et uvurderlig stykke andalusisk historie. 


Du skulle finne smeden Pedro Flores Rodríguez på utkanten av barrio San Francisco i Ronda.
Hvis ikke, prøv ham (på spansk) på telefon +34 652 71 56 51

En av Pedros fine håndlagde porter. Foto © Karethe Linaae.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet