Barhopping a la madrileña

Her i Spania kan en «bar» bety alt fra stedet der man tar morgenkaffen til et tapassted og en takterrasse med drinker – og alt imellom. Derfor kan man egentlig gå barhopping døgnet rundt. På et nylig besøk til Madrid med spanske venner gjorde vi akkurat det. Så bli med på barhopping a la madrileña hvor vi spiser og drikker oss gjennom hovedstadens sentrum, fra morgen til langt på natt.

Spis og drikk som lokalbefolkningen

«When in Rome», sier uttrykket, og selvsagt er det mye kulere å oppleve en by med lokalbefolkningen enn som en hvilken som helst pakketurist. Derfor spurte vi Madrid-fødte Tony om de kunne ta med oss til de autentiske bulene og urlokale stedene hvor los madrileños går, og som kanskje ikke de store turistmengdene har oppdaget ennå.

Ordet castizo refererer til de autentiske, rene og tradisjonelle aspektene ved byens kultur, spesielt fra den historiske arbeiderklassen. Det kan referere til Madrids nabolag (som La Latina og Lavapiés), mennesker og levesett som bevarer byens originale og autentiske ånd. Selvsagt gjelder dette også matkultur. Comida castiza er dermed tradisjonelle retter som lokalbefolkningen spiser til vanlig – lokale og svært madrilenske.

Siden Madrid er en av Europas største byer (over 3,3 millioner innbyggere bare i bykjernen), er det vanskelig formange som jobber i sentrum å dra hjem til lunsj eller før de skal ut. Mange måltider inntas derfor på restauranter, eller i vårt tilfelle – barer.

Målet med vår barhopping er å prøve så mange steder som mulig. Derfor er det lurt å begrense inntaket på hver bar, for det kommer mer på neste stopp. Dette betyr ikke at alle stedene nødvendigvis har noe med alkohol å gjøre, som vi ser på vårt første stopp.

Søte stunder

Enhver fulldags barrunde i Madrid bør starte med en solid frokost med churros y chocolate, en kombinasjon som har vært populær i hovedstaden siden slutten av 1800-tallet. I forstaden Alcorcón er køene til Churrería Ondarreta i dag så lange at dobbelparkeringen er trippel!

I sentrum er det imidlertid bare ett sted å gå – Chocolatería San Ginés, hvor de har servert churros med sin spesielle varme sjokolade siden 1894! Baren minner om kaféene fra slutten av 1800-tallet – hvite marmorbord, flislagt disk og den konstante klirringen av kopper. Her dyppes churrosen i byens beste sjokolade, mens andre foretrekker deres hjemmelagde iskrem eller et kakestykke. Stort sett alle kjendiser som har besøkt byen har vært innom her, noe som bevitnes av bildene på veggene. Derfor kan køen her på ettermiddagen være en prøvelse.

Fra torsdag til lørdag holder San Ginés åpent langt inn i morgentimene, noe som gjør det til en viktig del av Madrids mest kjære tradisjoner – å avslutte en natt på storbyen med frokost på San Ginés.

Et lite fransk hjørne

Siden vi først unner oss en søtbit, må vi også ta et stopp på Pastelería Motteau, som ligger på et hjørne i det pittoreske strøket Las Letras. Dette lille, sjarmerende konditoriet er grunnlagt av Juan Manuel D’Alessandro, som oppkalte stedet etter sin franske oldemor, som jobbet i et konditori med samme navn i Normandie.

Fra dørene åpner kl. 09.30 og til de stenger kl. 14, er det rift om de håndfull bordene, selv om folk i nabolaget ofte tar med seg kakene hjem. Det fristende utvalget inkluderer Motteaus berømte sitronterte, mangoostekake, red velvet og – til min store glede – minst tre alternativer laget på mandelmel.

La hora de vermut

Madrileños tar seg gjerne en vermut midt på dagen – vanligvis mellom klokken 12 og 14. Det kjente sosiale ritualet som kalles la hora del vermut (vermuttimen), handler om mer enn drikken. Tradisjonen fungerer som pause i arbeidsdagen eller en avslutning på arbeidsuken (ingen jobber fredag ettermiddag …). Her sosialiserer man og stimulerer appetitten med en drink før lunsj. Vermuten er sterk nok til å føles som en nytelse, men med lavere alkoholinnhold enn brennevin, noe som gjør den til en akseptabel drink før lunsj, spesielt i helgene.

Vi tok vår første vermut på Club Pickwick, en britisk-inspirert pub hvor den yngre garden starter kvelden før de fortsetter ut i nattelivet rundt Puerta del Sol og Huertas.

I tradisjonelle barer serveres vermuten vanligvis fra fat (de grifo), over is med en skive appelsin. Og uten at det regnes som et måltid, serveres den nesten alltid med salte snacks – encurtidos – som oliven, potetgull, blåskjell eller ansjos, som komplementerer den bittersøte smaken av drikken.

Lunsj med flere stopp

Vanligvis er lunsj dagens hovedmåltid for spanjoler, men det begrenser ikke vår barrunde, for lunsjen inntas i flere stopp.

Etter å ha åpnet appetitten med vermuten fortsetter vi til en klassisk Madrid-institusjon. Casa Toni, nær Puerta del Sol, er en erketypisk tapasbar som stappes med lokalfolk, og hvor måltidet inntas mer stående enn sittende.

Lokalet, som sikkert ikke har blitt fornyet siden åpningen på 1960-tallet, er langt fra fancy. Dette er ikke akkurat stedet for et romantisk stevnemøte, men perfekt for skravlende vennelag. Tonis er livlig. Porsjonene er sjenerøse, maten er casera (hjemmelagd), drikken flyter og servicen er lynrask. Og prisene? De kan man absolutt ikke klage på!

Siden jeg er den eneste ikke-spanjolen i gruppen, inkluderer vår bestilling blodpølse, callos madrileños (gryterett på oksemage), stekte griseører og frityrstekt svinebuk med svor (torreznos). Glem spesialdietter og vegetarmat, noen pimientos padrón er nok det eneste grønne du får her! Tonis er også kjent for retten zarajos, som lages på rensede marinerte lammetarmer, men der satte jeg streken.

Alt serveres selvsagt midt på bordet til felles glede, og hvis man ikke fortsetter med vermut, serveres også vin, fatøl og alkoholfrie alternativer.

Anno 1906

Ingen skulle være sultne etter et slikt etegilde, men vi gir oss da ikke så lett! Neste stopp er La Casa del Abuelo. Denne 120-årige tavernaen på Calle Victoria er et landemerke i bysentrum, og populariteten har gjort at de nå har tre lokaler ved samme gatehjørne.

Man vet at man er i gode hender når bartenderen og kelnerne er eldre menn i hvite skjorter med sorte lange forklær – som et ekko fra da jeg bodde i Paris.

Stedet er spesielt kjent for sine grillede reker og sin egen søtvin, som har den gamle menyen fra pesetas-tiden som flaskeetikett.

I motsetning til Casa Toni har amerikanske turister også oppdaget denne abueloen, men på nabobordet vårt satt en skjeggete herre som våre venner gjenkjente fra spansk TV og som vi kom i livlig samtale med.

For å ikke ekskludere andre kjære castiza-tradisjoner drar vi også innom ikoniske Las Bravas. Restauranten, som opprinnelig åpnet i 1933 i en liten gatestubb nær Puerta del Sol, er spesielt kjent for sin berømte og registrerte salsa brava (1959) til sine patatas bravas.

For meg var denne restauranten en skuffelse, da køen med turister gikk rundt hjørnet, servitørene i beste fall var korte i tonen, og maten så ut som den kom fra samlebånd. Stedet er nok et offer for sin egen suksess, så neste gang stopper vi heller på La Ría, en mejillonería over gaten som spesialiserer seg på blåskjell og som skal være uforglemmelig.

Siden vår gjeng (hvor flere har baskisk appetitt) hadde plass til mer føde, var neste obligatoriske stopp på listen Casa Labra – nok en Madrid-institusjon for enhver kulinarisk rundtur på gatenivå. Hovedattraksjonen her er ferskstekt torsk i skiver og croquetas som helst spises med hendene, stående ute på gaten.

Etablissementet stammer fra 1860-tallet og har beholdt sin opprinnelige innredning. Den buede fasaden er tilpasset bygningens struktur, og et gammelt glasskilt bærer fortsatt tavernaens navn. Dessverre har også verdens turister funnet veien hit, så forvent deg kø.

Ettermiddagssnack – Merienda

Bare som en liten digresjon bør jeg her nevne la merienda. Dette er et spansk begrep for et lett mellommåltid som inntas på ettermiddagen mellom lunsj (la comida) og middag (la cena).Vanligvis er la merienda noe søtt, som en kaffe med en kakebit eller churros con chocolate, for de som ikke fikk nok av det til frokost.

La Previa

La previa (det som skjer før) innebærer et sosialt ritual med å innta de første drinkene og tapasene før kveldens program fortsetter – altså litt som et vorspiel.Uttrykket brukes om en uformell samling på et rimelig sted før en hovedaktivitet – ofte før en middag, fest, konsert eller fotballkamp. Det kan dermed ofte være en fortsettelse av la hora del vermut – alltid med noen småsnacks, fingermat eller en tapa.

Fra kveld og inn i de små timer

Vi hoppet over middagen og tok heller en drink på en av Madrids mange hoteller med takbarer. Dette gir en perfekt anledning til å beundre solnedgangen over storbyen med en temmelig dyr Cuba Libre eller Sex on the Beach-cocktail – eller en mocktail. Og for at ingen skal gå sultne i ett minutt, får man gele­bønner servert med drinken.

Rundturen fortsetter med flere stopp, men bare ett sted er verdt å nevne før vi avslutter denne smakskavalkaden, for ingen natt i Spanias hovedstad er komplett uten en fot lang bocadillo de calamares.

Den beste inntas rett foran Atocha togstasjon på El Brillante, med nok en abuelo bak forretningen. Alfredo kom til Madrid med en trekoffert og 45 pesetas i lommen og åpnet sin egen restaurant her i 1952.

Man kan spørre seg hvordan Madrid, som befinner seg 300 km fra havet, får den beste og ferskeste sjømaten i landet, men slik er det bare. Derfor selger El Brillante rundt 2000 av disse bocadilloene daglig. Kanskje er dette Madrids versjon av Pølsenilsen i Sandefjord da jeg var ung, hvor alle stoppet for en pølse med stappe etter en natt på byen? Her skiller vi lag med vårt lystige følge og drar hjem med magen full, sterke minner og lyst til å gjøre Madrid a la madrileña snart igjen