Arouca geopark og Europas lengste hengebro

I Portugals nordøstlige del ligger geoparken Arouca, og den er absolutt et besøk verd, fordi den rommer en mengde interessante steder med geologisk, naturmessig, historisk, kulturell og arkeologisk verdi. Man kan lett sette av fire dager til besøket, men vi hadde bare to. Her kan du lese hva vi så og opplevde.

En geopark er et naturområde med viktige geologiske kjennetegn som er anerkjent som enestående av både det europeiske og UNESCOs geoparknettverk. Målet for en geopark er bevaring av geologiske særpreg, utdannelse i bæredyktig utvikling samt turisme. Parken i Arouca rommer 41 geosites, så det er nok å se. Den er 328 km2 stor og er omgitt av fjellene Freita, Montemuro og Arada. Adskillige elver krysser parken, hvor man også kan padle kano eller kajakk og vandre i fjellene. Geoparkens nettside er på portugisisk, spansk og engelsk, og her kan man få en forsmak på attraksjonene: http://aroucageopark.pt/en/. Siden nettsiden er stor og mulighetene likeså, kan det være vanskelig å finne ut av hva man vil se. Vi kastet oss hodestups ut i det og hadde et utrolig opphold.

Hovedattraksjonen i geoparken er utvilsomt den nye hengebroen på 516 m over Paiva-elvens kløft. Den ble åpnet i mai 2021 og har trukket masse besøkende siden. Den ville vi selvsagt se, og heldigvis fant vi ut at man MÅ reservere plass på forhånd på følgende lenke https://516arouca.pt/en/. I høyre øvre hjørne står det buy ticket, som vi gjorde til fire pensjonister (seniors) til 10 € per pers. Da parken er stor, var det ikke like lett å se hvor hengebroen lå, så det krevde adskillige oppringinger til geoparkens turistkontor (de snakker engelsk) før alt falt på plass.

Vi ankom ved 12-tiden til byen Arouca og gikk straks til turistkontoret for å få et kart over geoparken og kjøpe en bok om området. Her fikk vi vite at vi måtte kjøre mot Areinho og følge skiltene til Passadicos do Paiva. Vi måtte innfinne oss 15 minutter før bestilt tid og avsatte minst en halv time pluss litt til for å komme til hengebroen. Etter 20 minutters kjøring, ankom vi. Det var ikke flere parkeringsplasser, så vi parkerte på veien, hvor vakter sto og dirigerte trafikken. Nede ved elven var det en bar hvor man kunne kjøpe proviant, men vi hadde lagret opp på forhånd, for vi hadde lest at det verken er vått eller tørt å oppdrive på ruten – og det stemte.

Saken er nemlig den at man bare kan besøke hengebroen ved å gå et stykke av passadicos do Paiva-ruten, som er en kjempeattraksjon i seg selv. Det er snakk om en 8,7-km lang trekonstruksjon som følger det vakre elveløpet. Uten denne konstruksjonen ville det være helt umulig å gå langs elven, for det er ikke en eneste strekning hvor man kunne anlegge 20 meter normal sti. Så de har bygget en enorm trebro som er en opplevelse for vandrere. Når man har gått i ca. 40 minutter, kommer man til hengebroen. På begynnelsen følger en flat sti elven Paiva, men etter å ha krysset en vei, begynner trappene – ca. 8 etasjer opp. Erik og Tue gav straks opp, så det var vi kvinnene (Hanne og jeg), som dermed måtte ut på den 11 km lange ruten fra Areinho til Espiunca, hvor trekonstruksjonen ender. Det er ingen mulighet for å gå av underveis – det er alt eller ingenting.

Stigningen til hengebroen tar vi i fin stil med pauser underveis og innfinner oss tidsnok til hengebro-opplevelsen. Her blir vi informert om tekniske detaljer om broen og får vite at den kan bære 1000 personer på én gang. Det lyder jo betryggende, for vi er rundt 50 stykker som nå skal over. En slik brokryssing krever nerver av stål, for det er 175 m ned, og man kan kikke igjennom ´gulvet´. Jeg snudde halvveis, for jeg lider litt av høydeskrekk, men Hanne klarte hele turen. Det rare er at broen bare leder over på den andre siden, og der er det ikke noe – ikke engang en sti videre. Så broen er kun bygget for turister og oppfyller ikke noe reelt formål. Det kan man jo godt undre seg over, men EU har betalt 80 % av kostnadene, og Arouca kommune resten. Og hvis formålet var å tiltrekke turister, må man si at det har lykkes. Og man må også si at denne helt ukjente og tynt befolkede delen av Portugal fortjener å få masse besøk, for den er helt enestående.

Etter broen fortsetter den fine trestien videre ca. 8 km mot Espiunca. Stien følger elven jevnt nedover, så det er ikke flere trapper opp, men mange som man skal ned. En svært vakker sti som jeg gir 7 ut av 5 mulige stjerner. Efter 11,4 km og 5 timer ankommer vi ganske utslitte til Espiunca, hvor Tue og Erik har kjørt for å hente oss. Her er det også en liten bar, hvor vi forfrisker oss med kalde leskedrikker, for nå er vi litt trette av å bare drikke lunkent vann. Har man ikke luksusen å bli hentet, er det en drosjeservice som betjener hele området, så det er alltid en skyss å få.

Vi bor to netter på hotell San Pedro i Arouca, som er et utmerket, upretensiøst hotell hvor et dobbeltrom koster 65 € inkl. frokost. Man kan ikke spise middag på hotellet, men nede i sentrum 500 meter unna er det masse restauranter.

Neste dag vil vi gjerne se noen gruver og gå en tur. Området hadde en del gruvedrift under andre verdenskrig, da både tyskerne og engelskmennene bygget gruver som utvant tungsten og wolfram, som var etterspurt i våpenproduksjon. Selv om de var fiender, var de ikke i konflikt med hverandre når det gjaldt gruvedriften, og de store investeringene som ble foretatt til infrastruktur, telefonnett og strømforsyning, kom området til gode etter krigen.

Det går en sti (PR 13) gjennom gruveområdet fra Covelo de Paivó til Regoufe. Stien er knappe 5 km lang, og vi parkerer i Covelo, et tettsted med under 50 innbyggere, hvor vi finner stien som er bygget en gang i tiden som vei mellom Covelo og Regoufe. Gruven lå i Regoufe, så stien kan ha vært brukt av gruvearbeiderne. Den er veldig ujevn og vanskelig å gå, så etter kort tid gir Tue, Hanne og Erik opp, og jeg fortsetter alene, mens slappfiskene kjører til Regoufe og henter meg senere. Det er en strålende ordning for meg, og igjen må jeg tildele 6 ut av 5 mulige stjerner til denne stien, som rager ca. 50 m over elven Ribero de Regoufe. Det er overveldende vakkert og ensomt. Jeg møtte ikke en levende sjel på hele turen, noe som bare økte naturopplevelsen. Det er en av de beste stiene jeg har gått til dags dato. Midt på ruten går stien igjennom en forlatt landsby, og snart er jeg i Regoufe, som også er en liten flekk på kartet, men allikevel litt større enn Covelo.

Litt utenfor byen ringer Tue fra en liten restaurant, der han sitter sammen med de andre. Det var ingen mobildekning, så vi kunne ikke få kontakt underveis. Her spiser vi lunsj som kan anbefales, for en mer opprinnelig og enkel restaurant skal man lete lenge etter. Det var tre retter å velge mellom: Pommes frites med kjøtt, pommes frites med speilegg og pommes frites med kjøtt og speilegg. Salat kunne man også få. Et herlig sted!

Og så skal vi se gruvene rett utenfor Regoufe. Det er ruinene til de engelske gruvenes administrasjonsbygninger man kan bese, og her bodde sjefene med sine familier under ganske beskjedne kår.

Men dagen er ikke slutt ennå, så det er tid til å se noen enestående fossiler utenfor byen Canelas. Her hadde man i mange år utvunnet skifer, som er en ganske bløt steinart som blir brukt blant annet til gulv- og takbelegg. Det skjedde ofte at de støtte på fossiler av trilobitter når de kuttet steinblokkene. Trilobitter var havdyr som bodde på jorden for 465 millioner siden, og her har de blitt til fossiler i skiferen. Man finner verdens største trilobitter her – den største er 70 cm lang!

I Canelas har de skapt et museum hvor de beste fossilene er utstilt. Det er et fabelaktig lite museum som først viser en kort film som forklarer litt om oppdagelsen, trilobittene og prosessen ved funn av fossiler. Etter filmen kan man bese det lille museet og kjøpe gjenstander laget av skifer med seg hjem. Et flott sted, som man absolutt bør se.

Og så har dagen gått, og hotellet venter. I morgen drar vi til Oporto, kun snaue 60 km mot nord. Les videre om turen i neste nummer av Det Norske Magasinet.