LOS CAHORROS DE MONACHIL

Los Cahorros de Monachil er en av de mest populære vandrerutene i hele Granada-provinsen. Og det er forståelig, for den eventyrlige turen leder igjennom et fabelaktig, vilt fjellandskap, hvor elven Monachil i millioner av år har skåret sin vei på en spektakulær måte. Det er ikke en rute for alle og enhver, for den krever både kondisjon og gode nerver samt balansekunst og mot, men har man det, er det en uforglemmelig opplevelse. Stien inkluderer fem hengebroer, en dyp kløft og en del betongkanter man må balansere på. Noen steder henger klippene utover stien, så man må krabbe. Da er man advart. Hele ruten tok oss 5 ½ timer og er totalt på 10,4 km med ca. 400 høydemeter opp og ned.

Elven Monachil som har gjort gravearbeidet, har sitt utspring ved La Veleta, den nest høyeste fjelltoppen i Sierra Nevada, og vannet er fremdeles iskaldt når det når ned til sletten sør for Granada hvor byen Monachil ligger.

Det er lett å finne frem til rutens start, for man kjører bare inn i Monachil og følger skiltene til Los Cahorros de Monachil. På venstre hånd passerer man et skilt med Aparcamiento Los Cahorros de Monachil hvor man parkerer. Så går man opp på veien, tar til venstre og kommer til et veiskille. Ta til høyre og snart ser man et stort skilt med Plano fácil de Los Cahorros de Monachil. For sikkerhets skyld bør man ta et bilde av dette kartet. Deretter går man ned til elven og svinger til høyre.

Følg elven i ca. 1 ½ km. Stien går opp og ned og ut og inn mellom klippene, så det er en god idé å ta med staver. Man er også i skyggen, og siden elvevannet er iskaldt, er denne delen av ruten behagelig kjølig selv på hete dager. Vi passerer ruinen av et gammelt kraftverk som sluttet å fungere på 60-tallet og deretter et nyere kraftverk som stadig er i bruk.

Like etter kommer vi til den første hengebroen som fører over elven. Vi venter pent på vår tur, for det er mange folk på tur i dag. Så går vi over én og én, selv om broen kan bære opptil fire av gangen. Ruten er veldig populær, og vi møter folk fra Sør-Amerika, Portugal, Tyskland, Belgia, Korea, England, Tsjekkia og Polen samt spanjoler og andre danskere. Jo, rutens rykte har nådd langt.

Etter broen, går vi til høyre. Nå blir landskapet villere og villere. Stien går høyt over elven og under den andre hengebroen er det en foss og noen kjempeklipper. Den tredje hengebroen er ganske kort, og på motsatt fjellvegg praktiserer noen mountain scaling – altså klatring på en loddrett fjellvegg. Vågehalsene som leter etter steder å holde fast, ser tøffe ut.

Den fjerde hengebroen er den lengste, og her må man ha styr på nervene så man ikke får panikk halvveis, for det er langt ned og broen svaier lett. Vi kommer ned på nivå med elven hvor stien går på en betongkant som er grei å følge. Av og til henger fjellet litt utover betongkanten, så man har to muligheter: enten å krabbe eller å snike seg sidelengs. Vi foretrekker det siste, da det er mindre smertefullt for knærne. De lokkende naturomgivelsene utfolder seg for våre forundrende øyne, men vi må konsentrere oss om å håndtere rutens utfordringer som bare fortsetter.

På et tidspunkt kommer vi ut av kløften, og landskapet åpner seg til alle kanter. Endelig, etter tre timers vandring, kan vi finne et skyggefullt sted å spise lunsj. For matpakke må man ha med seg, i tillegg til rikelig med vann (minst 1 liter per person). Ruten tok oss over fem timer og det viste seg at én liter vann pr. person ikke var nok, for det var en veldig varm dag og når man er ute av kløften, er det ingen skygge noen steder. Husk derfor solhatt og solbeskyttelse. Heldigvis var det hjelp å hente litt høyere oppe.  

Videre følger man en bred sti som går svakt til høyre og fører tilbake til Monachil. Etter den femte hengebroen begynner stien å gå oppover. Stigningen er ikke altfor bratt, så det går fint selv om vi på et tidspunkt synes at nå MÅ vi da være på toppen. På veien opp passerer vi en vannkanal som trolig forsyner byen Monachil, og her fyller vi vannflaskene opp med herlig rent, kaldt vann.

Fra toppen følger vi de hvite-gule avmerkingene og grusveien som går lystig og lett ned mot Monachil. Vi går inn i selve byen så snart vi kan, og før vi vet det er vi tilbake ved parkeringsplassen. Like før passerer vi en bar hvor de serverer is og mer vann, så vi tar en hvil og får litt bedre styr på sukkerbalansen og væskenivået. Her møter vi også alle de andre vi møtte på ruten, og alle trenger forfriskninger.

For en herlig tur i Sierra Nevadas ‘skjørter’. Naturskjønnheten er overveldende, og bildene kan ikke gi den rettferdighet. Den må oppleves! 

PS. Ordet Cahorros finnes ikke i den offisielle spanske ordboken (Real Academia Española – RAE), men det brukes med betydningen et trangt sted, en dyp og smal kløft eller en smal passasje mellom vertikale vegger.