Månedsmagasinet på Costa del Sol
Bak lukkede dører – klosterliv i det 21. århundre

Bak lukkede dører – klosterliv i det 21. århundre

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Her om dagen kjørte jeg forbi en mann med et dyr slengt over nakken. Først trodde jeg at det var en gjeter med en skadet hyrdehund, men da jeg kom nærmere oppdaget jeg at vandreren var en fransiskansk munk. Jeg satt igjen med et søndagskolebilde av en hyrde med et lam. Et slik syn hadde vært utenkelig i vårt tidligere liv i Nord Amerika, men her i landlige Andalucía er munker og nonner et dagligdags syn. 

Rosenkranser og hyrder

Det er ingen tvil – Spania er et meget katolsk land. I Ronda korser fremdeles lokalbefolkningen seg når de passerer et kapell, selv om de jogger eller kjører en scooter på en humpete landevei. Mange sender fremdeles barna sine til katolske skoler og nesten alle naboene våre er medlem av en av byens 14 forskjellige religiøse broderskap. De aller fleste feirer livets milepeler foran alteret og anser ikke rosenkranser som mote-tilbehør. Selv om færre og færre går til kirken på søndager, kan de messen utenat fra ende til annen. Og alle i byen har i alle fall én grandtante som er nonne. Det skulle derfor ikke forbause at vår lille by med bare 35 000 innbyggere fremdeles har et halvt dusin fullt funksjonerende klostre. Men spørsmålet er hvor lenge de vil forbli?

Hver eneste måned stenges et spansk nonne- eller munkekloster. De fleste anstaltene har vœrt del av lokalsamfunnet i flere århundre. Religiøse brødre og søstre pleide å undervise, lindre syke, gi råd og be for trengende. I 1980 hadde Spania nesten 100 000 munker og nonner i et dusin forskjellige ordener. Noen få tiår senere er det knapt 40.000 igjen. Ytterligere 1000 religiøse forlater sitt kall hvert år – ikke fordi de forkaster sin tro for et verdslig liv, de fleste simpelthen dør av alderdom. Gjennomsnittsalderen for spanske nonner og munker er 64 år, mens jesuitter og andre ’strengere’ ordener har en gjennomsnittsalder på 75. 

Nabolagets kloster  

Lokalklosteret er, som vårt nabolag, oppkalt etter Frans av Assisi. Convento San Francisco ble bygget i det 17. århundre og ligger ved den samme plassen hvorfra Kong Fernando beleiret og vant tilbake byen fra muslimene i 1485. Klosteret var overfalt av Napoleons styrker under Peninsula Krigen i 1808 og ble nesten brent til grunnen i den spanske borgerkrigen på 1930 tallet. Man skulle tro at ingenting står igjen av originalbygningene med denne dunkle historien. Allikevel, når man krysser klosterets patioer, åpner tunge tre dører med enorme håndsmidde håndtak, går opp knirkende trapper inn i stille ganger med urgamle avlukker og nisjer med rammer med avskallende religiøse helgener og håndmalte porselensfigurer av Jesus barnet, så er det ikke så vanskelig å innbille seg hvordan livet artet seg her i fortiden. 

Men hvordan er det egentlig å være en nonne i dagens samfunn? Jeg bestemte meg for å besøke våre fransiskanske søstre og ta en prat.

Søster Natividad) (90)

Den eldste og for oss mest bedårende nonnen i klosteret er Søster Natividad, eller som vi kaller henne, la Madre Abuela (Mor Bestemor). Den tidligere abbedissen er en energisk bitteliten kvinne som liker å fortelle historier og spøke med min mann nå han kommer for å ta blodtrykket hennes. Når jeg påpeker hennes gode humøret, sier hun bardust “Vi har gitt løfte om fattigdom, ikke om elendighet.“

Søster Natividad er ustoppelig selv om hun snart fyller 91. Hun er ansvarlig for de bugnende blomsterpottene på klostrets patioer og er den som forhandler med arbeiderene når klosterbyggene skal pusses opp. Den gamle nonnen er også en mester syerske og reparerer skjorter og legger opp bukser for en symbolsk sum for folk i nabolaget. Når jeg tenker på det, kan jeg ikke huske noen gang å ha sett henne uten et fingerbøl eller sy saksen dinglende i en tråd fra lommen på hennes vel-stoppede, slitte fransiskanske drakt. Selv om legen ikke tillater henne å løpe rundt som hun pleide å gjøre, protesterte hun sterkt da hun be bedt om å stoppe og gjøre håndvask på vinteren i de enorme sten vaskene ute i klosterhagen, spesielt siden de nå har en perfekt funksjonerende moderne maskin på vaskerommet. “Hva vil de at jeg skal gjøre? Sette meg ned å vente på at jeg skal dø?” sier hun med et blunk i øyet. 

Rosário, som hun pleide å hete (i gamle dager skiftet nonner navn når de gikk i kloster), ønsket alltid å bli nonne. Hun ble født i Estepa i Sevilla provinsen i 1929. Faren hennes døde før hun ble født og moren tapte 5 av sine 11 barn i barsel. Derfor ville ikke moren hennes ’miste’ sin yngste datter til kirken, spesielt siden en av hennes eldre døtre allerede var nonne. Men Rosita eller lille Rosário ga ikke opp, og argumenterte at de ikke ville miste henne, fordi hun kom ikke til å dø, siden nonner saktens var av denne verden. ”Be og spør Gud hva du er ment å gjøre,” var det eneste moren kunne si. 

For å kunne ofre sitt liv til en religiøs orden, trengte Rosário et brev fra sin lokale prest som måtte erklære at hun kom fra en god katolsk familie, var den rette type ung pike, og hadde et sterkt religiøst kall og et passende sinnelag for klosterliv. ”Ikke alle syntes at jeg hadde en nonnes personlighet, men du trenger ikke være en trist person for å velge å leve tilbaketrukket i et kloster.” 

Rosario kom som novise til Convento San Francisco på den 18. April i 1952, for snart 68 år siden. “Jeg er veldig lykkelig her i klosteret. Jeg ville aldri ha ønsket et annet liv,” sier hun, alltid med et varmt smil. 


Mange unge spanske jenter ble nonner på grunn av Spanias vanskelige økonomiske situasjon i det forrige århundre. Etter å ha gitt løfte om fattigdom,  kyskhet og disiplin, tilbragte de resten av sitt jordiske liv innestengt i et kloster uten videre kontakt med sine kjære, siden kirken var deres nye familie. Selv i dag utgjør kvinner 75% av spanske religiøse, og 1/3 har valgt et innelukket liv. 

Abbedissen, Mor Nieves (74)

Mor Nieves er den nåværende abbedissen, en rolle hun fikk etter hemmelig valg blant nonnene for et par år tilbake. Som forstanderinne tar hun hånd om kloster affærer, kommunikasjon med lokalpresten og kirken, samtidig som hun har det overordnede ansvaret for de andre nonnene. Mor Nieves er den eneste av søstrene som kommer fra Ronda. Faktisk vokste hun opp i et hus rett over gaten for klosteret. Hun pleide å løpe inn og ut derifra som barn, så klosterliv virket alltid som hennes naturlige kurs.  Da hun fylte 18 år, annonserte hun for sine foreldre at “Gud har kalt meg!” og bad om deres tillatelse til å bli nonne. Siden myndighetsalderen var 21 år på den tiden, behøvde hun foreldrenes skriftlig samtykke. Klosteret har vært hennes hjem i 58 år. 

Mor Nieves er sosial og sprudlende og hilser alltid på meg med en munter “Hola Preciosa!” (Hei skatt!) når jeg kommer på besøk. Mens andre nonner ikke liker å forlate klosteret, gleder abbedissen seg over en tur på byen en gang i blant. Siste gang vi møtte henne utenfor klosterets dører var det for et tannlege besøk, men det kunne like gjerne ha vært fordi hun hadde problemer med mobilen. Disse type ærend hadde ikke vært tillatt for noen generasjoner tilbake, men i dag har isolerte nonner lov til å forlate klosteret for legebesøk og for å gå til offentlige kontorer eller andre nødvendige avtaler. Heller ikke alle nonnr anser smarttelefon og sosiale medier som del av et religiøst liv, men selv Pave Francis er en aktiv ’tweeter’ med fler enn 17 millioner følgere – mer enn mange internasjonale kjendiser og TV stjerner. WhatsApp er for Mor Nieves en måte for henne å holde kontakt med folk utenfor klosteret. Det var faktisk slik vi avtalte tid for disse intervjuene. 

For Mor Nieves er den største gleden ved klosterlivet å være Guds tjener og kunne tjene de som selv er tjenere. Hun innrømmer at det ikke alltid er lett å leve et felles og innestengt liv. I hennes enge ord: ”Vi har føttene på jorden som alle andre. Vi er ikke engler eller helgener. Men vi lever godt her. Vi er fattige, men greier oss.”  

Dagen på klosteret begynner klokken 06.30 og ender klokken 22.00, alltid med bønn. Søstrene er tause inntil etter frokost, og igjen etter middag til sengetid. De bør unngå unødvendig prat og snakke dempet resten av dagen. Kontemplerende nonners liv består vesentlig av to ting, arbeid og bønn, siden fysisk arbeid er sett på som en forlengelse av søstrenes kontemplasjon. Og jobbe gjør de. Mange er uvitende om dette, men klostret får ikke økonomisk støtte fra Roma. I tillegg har private donasjoner blitt sterkt redusert i senere år. Selv om nonnene lever meget forsiktig, trenger de fremdeles penger for å leve (inntil vinteren 2018 hadde de ikke varme i de steinkalde cellene sine). Søstrene er ansvarlige for å anskaffe midler til dekning av levekostnader og klosterets vedlikehold. For noen religiøse anstalter går all inntekt til passing av syke og aldrende nonner, mens andre må ty til hjelp fra lokale matsentraler. Våre nonner insisterer på at de vil ikke be om hjelp. På samme tid tjener de ikke nok lenger fra deres tradisjonelle bakst til å drive klostret, langt mindre til dekning av trygd og pensjonsordninger, som nonnene ble del av i 1977. 

San Francisco klostret forsøker å tilpasse seg dagens samfunn, men spesielt for de eldre nonnene er det en enorm omstilling. Som alle klostersamfunn må de finne nye måter å skaffe midler på. Nonner har tradisjonelt solgt kaker og annen bakst direkte til lokalsamfunnet, men nå må de utvide sin forretning ved å tilby sine bake-varer til forretninger og restauranter. Noen klostre har en butikk nettside og sender varer verden over, men våre nonner er ikke så avanserte ennå.

Klostrets store industrielle kjøkken ser ut som et 50-talls bakefabrikk. Her finner man søstrene bøyd over et trau med mandler, som de knekker en etter en, for å lage deres populære mandel kaker. Hvis man skulle kalkulere tiden det tar dem å lage hver av disse, ville prisen vært så astronomisk at kun den spanske kongefamilie kunne ha råd til å kjøpe dem. For nonnene er dette en jobb de gjør med andektighet. Kanskje det er en slags bakende meditasjon? Men bakebedriften er ikke alt hva nonnene må forandre. Rom som står ubrukte i klostrets øvre etasje leies nå ut som privat lagringsplass, og andre ledige rom i deres ytre patio ble omgjort til en leilighet sist sommer. Kanskje vi snart vil finne San Francisco nonnene listet på AirBnB? 

Søstrene forteller meg at spanske klostre står i krisestilling som aldri før – på grunn av mangel på religiøst kall blant unge, fordi det ikke er nok prester til messene (katolske nonner har ikke lov til å holde messe) og på grunn av de økte kostnadene for vedlikehold av de enorme og ofte historisk viktige klosterbygningene. For ikke så lang tid tilbake var munker og nonner samfunnets lærere, sykepleiere, sanitetsarbeidere og en generell helsetjeneste, men i dag trenger man attester og universitetsutdannelse for å utføre nesten ethvert yrke. Religiøs opplæring og ha levd i et kloster blir ikke sett på som arbeidserfaring utenfor klosterets vegger. Selv rollen som sjelesørger har gradvis blitt tatt over av det verdslige samfunn i form av psykologer, ekteskapsrådgivere, sosialarbeidere, avhengighetsterapeuter og mer enn noe annet av Internettet. Dagens unge som føler seg kallet til å hjelpe trengende, kan finne et hav av veldedige organisasjoner som vil akseptere dem med åpne armer uten å kreve kyskhet, isolasjon eller andre personlige restriksjoner som religiøse ordener pålegger. Det er vanskelig å tenke seg en spansk ungdom som er villig til å akseptere et lukket liv i sølibat og fattigdom, med alle valgene som de har i dagens samfunn. “Hadde det ikke vært for novisene som kommer til vårt kloster fra andre land, hadde vi måttet lukke dørene for godt”, sier abbedissen. 

Klosteret hadde 18 nonner da Mor Nieves kom hit i 1962. I dag er det bare 5 nonner igjen. To er født i Spania, de andre er fra Mexico og Kenya, mens klosterets noviser er fra Tanzania og Madagaskar. I følge statistikken kommer hver femte spanske munk og nonne fra et annet land. I San Francisco klosteret er bare 25% spanske, eller 10% hvis man inkluderer novisene. De fleste som tilknytter seg spanske klostre kommer fra Afrika, Latin Amerika og Asia, hvilket er de eneste verdensdelene hvor katolisismen ennå vokser eller greier å holde på menighetene. Men selv med denne type ’import’ fra andre kontinenter er kirken ikke i stand til å bremse avfolkningen i alle ordre, ei heller trusselen om stenging som klostrene står ovenfor. 


Søster Isabel (45) 

I motsetning til de eldre nonnene hadde Søster Isabel en karriere før hun ble nonne. Elizabeth, som hun opprinnelig het, vokste opp i Machakos i Kenya. Da hun var 17 år gammel, fortalte hun foreldrene at hun ville bli nonne. Faren hennes trodde det bare var et tenårings innfall og insisterte at hun fikk seg utdanning og et yrke før hun tok sin endelige beslutning. Elizabeth studerte økonomi og jobbet i 4 år. Da hun fortalte sin arbeidsgiver at hun ville gå i kloster i stedet, trodde heller ikke de at hun var seriøs. Hun ble anbefalt å prøve klosterlivet i et år. Hvis hun ikke likte det, kunne hun komme tilbake på jobben. 

Søster Isabel har nå vært nonne i 17 år. ”Det har vært stunder med tvil, men jeg har alltid kommet tilbake til min tro,” erkjenner hun. I Kenya velger de fleste nonner å leve et aktivt liv med undervisning og misjonsarbeid i stedet for et kontemplativt liv i et lukket kloster, men Søster Isabel foretrekker stillheten. ”Vi trenger ikke være til stede for å hjelpe. Bønn har ingen grenser.” Som de andre, innrømmer også hun at klosterliv har sine utfordringer. Nonnene har forskjellige bakgrunn, språk, og ikke minst personlighet, som kan bli forsterket ved en felles tilværelse. En av utfordringene ved sameksistensen i klosteret er å forsøke å løse konflikter gjennom refleksjon, lytting og toleranse, forklarer hun. 

I tillegg til generelle kloster plikter koordinerer søster Isabel utdanningen av novisene, hvis opplæring vanligvis varer et par år. Jeg møtte dem i klasserommet hvor de blir undervist i spansk, religiøs sang og lesning av hellige skrifter. ”Hvorfor ville dere bli nonner?” spør jeg og de smiler sjenert og mumler noe om å tjene El Señor (Herren). Å finne noviser er også klosterets oppgave, ikke kirkens. Utenlandske nonner har i de siste årene fått tillatelse til å besøke familiene deres hvert 4 eller 5 år. Beroende på klostrets midler, får de også lov til å dra hjem hvis det har vært dødsfall i familien. På disse reisene er søstrene (som flyr i nonnedrakt) ambassadører for klosteret og forsøker å vekke interesse for klosterliv blant andre unge kvinner i deres tidligere hjemland.  


Søster Clara (45)

Søster Clara, eller Herminia som hun var døpt, kommer opprinnelig fra Aguas Calientes i Mexico. Hun vokste opp foran kirken i sognet hvor hun sang i kirkekoret, deltok i kristne ungdomslag og senere underviste i bibel studier. De lokale nonnene kjente igjen den unge kvinnens anlegg for et religiøst liv og inviterte henne til å besøke et kloster. Selv den gang følte hun at dette var hva hun var ment å gjøre med livet sitt. Etter prestens formaning studerte hun og ble en lærer for det katolske skolesystemet i stedet. Hun underviste i 5 år, men lengtet alltid til et stillere liv og glemte aldri kloster opplevelsen fra sin ungdom. Hun visste at et stille klosterliv var hva hun trengte for å gi sitt liv mening. 

Søster Clara kom fra Mexico to Convento San Francisco, som når har vært hennes hjem i 14 år. “Jeg liker å være alene . Jeg elsker stillhet, bønn og å være i naturen, hvor jeg føler en direkte forbindelse med Gud.” Men klosterlivet kan da ikke alltid være lett, spør jeg, og hun innrømmer at det tok henne litt tid til å bli vant til den u-krydrete spanske maten og fjellklimaet i Ronda som kan være meget kaldt på vinteren. Den eneste arbeidsoppgaven som hun ikke ser frem til, er matlaging som går på omgang mellom nonnene. De andre søstrene ler og sier til meg at alle går ned i vekt i de ukene det er den meksikanske nonnens tur til å lage middag, men det er bare en godsinnet spøk.  Søster Clara foretrekker å spille musikk – religiøs musikk selvsagt. Hun prøver å lære seg å spille orgel så hun kan akkompagnere messen, men klosteret har bare et delvis funksjonerende elektronisk orgel fra det siste århundre hun kan øve seg på. Med fransiskaner søstrenes tro og tålmodighet er jeg sikker på at et nytt orgel vil finne veien til dem en dag… 

Kanskje jeg graver litt mer enn jeg bør, men jeg spør søster Clara hvordan hun kan hjelpe til i verden når hun er innestengt i et kloster. “Vi representerer de trengendes verden. Vi ber for de som ikke ber, for de som lider mest og for de som ikke kjenner Gud. For meg er det bare Gud. Og basta.

San Francisco klosteret greier enn så lenge å holde det gående, men jeg kan ikke la være å undre på hvor mye lenger disse historiske kirkeinstitusjonene vil greie å overleve. Vil folk fortsatt ønske å gå i kloster i fremtiden, eller er dette slutten på søsterskapet som vi kjenner det? “Kirken har gått gjennom mange tøffe perioder og vi vil greie oss gjennom denne også,”sier Søster Clara ”for vårt prosjekt er ikke menneskelig. Det er overjordisk.”

For mer informasjon: Convento San Francisco 

Passage de las Franciscanas 1, Barrio de San Francisco, Ronda, Málaga, 

Tel: +34 952872177


Om forfatteren: 

Karethe er en norsk skribent bosatt i Ronda, Andalucía. Hennes første bok Casita 26 – Searching for a Slice of Andalusian Paradise kom ut i 2019 og er tilgjengelig på Amazon. For mer informasjon, vennligst gå til snobb.net

Av Karethe Linaae

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet