Månedsmagasinet på Costa del Sol
Cádiz – et sniff av Havana på Europas sørligste tupp

Cádiz – et sniff av Havana på Europas sørligste tupp

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Cádiz på taknivå. Foto © Karethe Linaae

What a difference a day makes’ sang Ella Fitzgerald, men når det gjelder Cádiz, må jeg utvide dette noen tiår. Det var nemlig over 30 år fra mitt første besøk og til jeg kom tilbake til byen. Første gang, som en interrailende tenåring, syntes jeg det var et kjempekjedelig sted med gamle folk, men da jeg kom tilbake mange år senere, oppdaget jeg at Cádiz er en av Spanias mest fengslende kystbyer!

Cádiz har tiltrukket sjøfarere i snart 4000 år, og selv i dag kommer de fleste besøkende vannveien. Havnen er et populært stoppested for cruiseskip, hvis passasjerer strømmer ut på hovedgaten for en times ‘power shopping’ før de haster tilbake til sine ventende skip. 

Soloppgang over Cádiz havn med Constitución-broen. Foto © Karethe Linaae

Heldigvis har vi det ikke travelt. Byen ligger bare et par times kjøring fra Ronda, så vi kan ankomme om morgenen, nyte en dag med sjømat og havbris og rekke hjem før kvelden. Men for virkelig å oppleve byen må man tilbringe en natt, for skumringstimen og daggry er de mest magiske tidene på dagen for å beundre denne akkurat passe slitte historiske juvelen.

Tidløs silhuett

Cádiz silhuett i soloppgang. Foto © Karethe Linaae

Enten man ankommer med båt, tog eller bil, så er gamle Cádiz’ profil nesten uforandret siden 1800-tallet. Hverken skyskrapere eller kjempehoteller ødelegger utsikten. Den smale tangen som stikker ut i Atlanterhavet, er knapt mer enn en sandbanke, så den tåler ikke flere og høyere bygninger. Eiendomsutviklere kan beklage dette, men det har sikkert vœrt byens redning.

Vi kjører over Constitución-broen, som har forbundet Cádiz med fastlandet siden 2015. Det imponerende ingeniørarbeidet er en av Spanias lengste motorveibroer over vann og faktisk høyere enn Golden Gate. I motsetning til forgjengeren fra 1969, bringer den oss nesten direkte inn i gamlebyen, så man slipper å kjøre gjennom den nyere og mindre interessante bydelen. 

De som elsker en god sjøbris, kan fortsatt ankomme Cádiz med ferge. Fra 1929 tok lokalbefolkningen dampbåten el vaporcito fra Puerto de Santa María til byen. I dag har hurtiggående katamaraner erstattet ‘den lille damperen’, men det er fremdeles en unik måte å oppleve Cádiz-bukten på.

Første misjon etter ankomst er å bli kvitt bilen, for virvaret av smale smug, blindveier og enveiskjørte gater i det historiske sentrum gjør kjøring til en prøvelse, og gateparkering like sannsynlig som å vinne lotteriet. Derfor stopper vi på første ledige parkeringsplass etter å ha kjørt igjennom muren fra 1500-tallet som markerer grensene til den opprinnelige byen.

Utkikk etter handelsskip og sjørøvere  

Utsiktstårnene ved Cádiz havn. Foto © Karethe Linaae

En gang i tiden hadde Cádiz 160 tårn, hvor voktere speidet etter skip og sjøoverfall, mens handelsmenn ventet på sin dyrbare last fra Den nye verden. Kommunikasjonen mellom tårn og skip ble gjort med flagg, slik at både destinasjon og selv priser på lasten var avgjort før skipet hadde ankret.

I dag finnes det 126 av disse tårnene. Torre Tavira, oppkalt etter den opprinnelige vokteren Don Antonio Tavira, er et av de få som kan besøkes. Det ligger på byens høyeste punkt og ble Cádiz’ offisielle vakttårn i 1778. Fra takterrassen har man en fabelaktig utsikt over byen og det omliggende havet, spesielt via et såkalt Camera Obscura speilsystem som gir 360 graders utsyn.   

Mange av tårnene har interessante historier bak seg. La Bella Escondida, byens eneste gjenværende åttekantede tårn, sies å ha fått navnet fra en innestengt jomfru, eller en nonne, hvis foreldre bygget tårnet for å kunne se sin datter i klosteret. Siden tårnet hverken kan besøkes eller ses fra gaten, forblir dette et av Cádiz’ mange mysterier.

Fra Gadeira til Cádiz på 3000 år

Før vi går videre, la oss ta en pause på en av byens mange pittoreske plasser og reise tilbake i tiden.

Cádiz er så urgammel at opprinnelsen er en legende. Ifølge gresk mytologi grunnla Herkules byen og ga den navnet Gadeira. Derfor pryder den muskuløse guden med løvene hans byens våpenskjold. Cádiz er ellers betraktet som den eldste kontinuerlig bebodde byen i Europa. Med en strategisk posisjon mellom Atlanteren og Middelhavet, har landtarmen vœrt inntatt av fønikere, mauritaniere, kartagerne, romere, vestgotere, berbere, vikinger, arabere, engelskmenn, franskmenn og den spanske Bourbon-hœren, for bare å nevne noen.

Anno 1797. Foto © Karethe Linaae

De første kjente beboerne var fønikerne, som kom fra dagens Libanon i 1104 f.Kr. De kalte byen Gadir og benyttet den naturlige havnen for å øke europeisk handel ved blant annet å kjøpe baltisk tømmer, britisk tinn og baskisk sølv. Dette er snakk om for over tre årtusen siden! Man visste lite om den opprinnelige befolkningen inntil 2012, da de skulle renovere byens 1800-talls dukketeater, og fant 3100 år gamle fønikiske gater 9 meter under dagens gatenivå. For de som ønsker å vite mer, har teateret blitt omgjort til det fascinerende glassgulv-museet GADIR.

Gulvet i Gadir-museet med føniske gater. Foto © Karethe Linaae

I 206 F.Kr. etablerte romerne en marinebase i Cádiz som de omdøpte til Gādēs. Vestgoterne tok over i år 410 e.Kr, og ett århundre senere ble byen del av en bysantinsk spansk provins. Fra år 711 var Cádiz den mauriske Qādis, som byens nåværende navn kommer fra. Spanjolene tok over i 1262. 300 år senere plyndret den engelske admiralen sir Francis Drake byen og tok med seg et bytte på 3000 tønner sherry. Mange forsøkte å ta over havnen siden, men ingen lyktes, selv ikke Napoleon!

Kikkhull. Foto © Karethe Linaae

Columbus og Cádiz gullalder

I 1465 var Cádiz en fiskerlandsby med knappe 1200 mennesker. Så kom Christofer Columbus, og alt forandret seg. Ved daggry den 25. september 1493 seilte Christóbal Colón fra Cádiz på sin andre sjøferd over Atlanteren. På denne turen ‘oppdaget’ han Jamaica, Puerto Rico, Cuba og Santo Domingo, og Cádiz var derfor plutselig på alles lepper.

Utenfor den ydmyke kirken San Juan de Dios finner man en plakett til minne om Columbus’ to transatlantiske sjøreiser som startet fra Cádiz. Selv om kirken er en av de minste i byen og desperat trenger renovering, hevder noen kilder at det var her Columbus og mannskapet hans ba før de satte ut på sine farlige sjøferder.   

Var det her Columbus ba før ferden til Amerika? Foto © Karethe Linaae

Det var ikke før på 1700-tallet hadde Cádiz sin virkelige gullalder, da spanjolene flyttet sin amerikanske handelsbase fra Sevilla til Cádiz. Med den nyervervede posisjonen økte byens befolkning fra 40 000 til 80 000 innbyggere samt en ‘flytende’ befolkning på 20 000 sjøfolk. Cádiz ble en av Europas mest velstående byer, siden all last til og fra Amerika måtte passere gjennom byen. Den er ennå en av Spanias ledende havner, og byens velstand fortsetter å vœre basert på havet.

Gaditano-stil

Den utsatte beliggenheten gjør Cádiz litt mer værbitt enn andre andalusiske byer, men det gir den også mer karakter. Det historiske sentrum har av gamle havnebyers mystiske tiltrekningskraft – ikke akkurat snuskete, men ‘litt på kanten’ og derved desto mer interessant. Malingen skreller av på de pittoreske fasadene, hvis farger varierer fra sennepsgul og oker til en grønnfarge som jeg best kan beskrive som pistasjiskrem. Kanskje det er derfor man får følelsen av å vœre i Havana når man vandrer rundt i byen?

Havanna? Nei, det er Cádiz! Foto © Karethe Linaae

Tårnene er ikke byens eneste unike byggverk. Noen av bygningene i gamlebyen har designtrekk som man bare finner her. Gaditano-stilen har arkitektonisk innflytelse fra begge sider av Atlanterhavet, da Cádiz ble en visuell forlengelse av den globale handelen og det nærmeste Europe hadde til en amerikansk by. Selv byens parker var, og er, prydet med eksotiske planter og trœr som ble bragt fra Den nye verden.

Fikentre. Foto © Karethe Linaae

Det årlige karnevalet i Cádiz kan spores tilbake til byens internasjonale fortid – i dette tilfellet til tilknytningen til Venezia og Genova, hvis handelsmenn på et tidspunkt utgjorde 10 % av byens befolkning. Det ble sagt at folk fra Cádiz, som kalles gaditanos, hadde en internasjonal måte å snakke, kle seg, spise og drive forretninger på.

En av de bemerkelsesverdige tingene ved gamlebyen er at den fremdeles er et levende bysamfunn. Lokalbefolkningen insisterer på at for å vœre en sann gaditaner må man bo i gamlebyen, som er det eneste ekte Cádiz. Og med nesten 127 000 mennesker boende på en 5 kvadratkilometer landstripe, er gamlebyen en av Europas mest tett befolkede byområder.   

En Cádiz klassiker. Foto © Karethe Linaae

Dagens fangst

Man kan simpelthen ikke komme til Cádiz uten å prøve den lokale sjømaten. Byen har alltid vœrt kjent for sine mariscos, og en av gledene ved et besøk er å finne seg et bord på en upretensiøs bar og bestille en tallerken med grillet akkar og et glass Fino-sherry. For et komplett måltid, prøv en av byens utallige sjømatrestauranter, hvor de beste gjerne finnes i sidegatene eller nœr havnen. På kjøligere dager, bestill Cádiz berømte fiskegryte, hvis oppskrift etter sigende ble utviklet på trålere på vei tilbake til havnen, selv om mange gaditanas sikkert har hjulpet å perfeksjonere retten.

Chipinones a la plancha. Foto © Karethe Linaae

El Mercado Central de Abastos fra 1838 var Andalucías første overdekkede marked. Her finner man bugnede disker med fisk som ble fanget i Atlanteren ved daggry, slik at ‘dagens fangst’ virkelig betyr del día. Hver morgen strømmer lokalbefolkningen hit for å kjøpe tunfisk, blekksprut, kamskjell, blåskjell, ål, krabber, reker, muslinger og andre havdelikatesser, mens på kvelden omskapes markedet til et møtested hvor man kan gå fra bod til bod og bestille tapas til en drøy euro som skylles ned med cerveza og vino. 

På utforskning i et romersk nabolag

Et 2000-år-gammelt romersk teater vokser frem under et nabolag fra middelalderen. Foto © Karethe Linaae

Det finnes byer som er en glede å gå seg vill i, og i Cádiz er det faktisk nesten påkrevet. De uhyre smale, brosteinsbelagte gatene gjør El Pópulo, et nabolag etablert av romerne, til en fotografs nirvana. Du kan formelig lukte og fornemme fortiden, men allikevel bor folk i de historiske bygningene hvor Cádiz’ velstående hadde sine urbane palasser i byens glansdager.  

Ved Plaza de España. Foto © Karethe Linaae

En annen kuriositet når man rusler rundt, er gatehjørnene. Etter uavhengighetskrigen hadde man for mange våpen, så overflødige kanoner ble murt inn i byens smaleste gatehjørner for å beskytte mot passerende kjøretøy – den gang hestevogner, i dag biler.

Smale gater i gamlebyen. Foto © Karethe Linaae

I de sjarmerende og litt enklere arbeiderbydelene La Viña and Santa María kan man observere gaditanerne som de alltid har levd. Mange forretninger virker uforandret siden 1910, og sjømat selges fremdeles fra en kjerre eller en kasse på fortauet. Her ligger en av byens mest kjente, eller kanskje beryktede barer, Casa Manteca. Selv om man ikke liker manteca (smult) eller drømmer om grisespekk, kikk innom denne tyrefektningsinspirerte kroen for å oppleve stemningen. Nyt et glass Pedro Jimenez og opplev hvordan lokalfolket jafser i seg tallerken på tallerken med chicharrones.

I Cádiz selger man fremdeles fangsten på gaten. Foto © Karethe Linaae

Slike tidløse nabolag har garantert noen skjulte skatter. En av hemmelighetene kom for dagen etter en brann i El Pópulo-distriktet i 1980. Under raste bygninger fant arkeologene restene etter et romersk teater fra før Kristi fødsel. Det er anslått å vœre et av de eldste og største i Spania, med plass til 20 000 tilskuere. Teateret ble senere basen for en maurisk festning og så byens kommunale stall på middelalderen. Teateret er ikke fullstendig utgravd, for det ligger under den beskyttede gamlebyen, men det imponerende, halvsirkelformede amfiteateret har gratis inngang og ligger bare et par kvartaler fra katedralplassen. 

Magisk skumringstime

Katedralplassen før soloppgang. Foto © Karethe Linaae

Ikke på noe annet tidspunkt er Cádiz vakrere enn når solen går ned i havet og bader bygningene i gyllent lys. Dette er når gaditanerne tar en bedagelig paseo langs palmealleen i Alameda de Apodaca-parken, med klassiske sorte og hvite marmorstier og fontener og benker dekket med blå og hvite, håndmalte fliser. Det milde middelhavsklimaet gir grobunn for tropiske blomster og enorme fikentrær som tiltrekker all verdens turtelduer.

Og ikke glem å ta en morgentur på strandpromenaden rundt hele perimeteret av gamlebyen. Diket med kampesteiner som holder tilbake Atlanterhavsbølgene ble skapt for å beskytte mot angripende engelske skip på 1600-tallet, eller så sies det iallfall på folkemunne. 

Kampesteinene som holder Atlanterhavet tilbake. Foto © Karethe Linaae

Står du opp tidlig nok, er du kanskje heldig og har hele Playa la Caleta for deg selv. I motsetning til mange spanske strender, er denne forfriskende fri for cocktailbarer, vannskutere, massasjehytter, balinesiske senger og ruvende hoteller. Standen ser fremdeles ut som de gamle postkortene, stiplet med små fargerike fiskebåter som ligger og duver i den lille bukten. Vi er selvsagt ikke de første til å ha oppdaget denne stranden. Dette var stedet hvor Halle Berry kom løpende opp av havet i en hvit bikini (og dolk i beltet, selvsagt) i James Bond-filmen Die Another Day. Scenen var satt i Cuba, men byens likhet med Havana gjorde den til en perfekt stand-in.

Fiskebåter ved Playa la Caleta. Foto © Karethe Linaae

Og her forlater vi Cádiz med lettere forblåst hår, salt hud og smak av fisk og Manzanilla i munnen, rede til å komme tilbake for å oppdage flere av byens hemmeligheter.

Smug. Foto © Karethe Linaae

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet