Leter du etter en ny Camino? Prøv landsby-til-landsby vandring i Andalucía

Når folk hører ordet camino, tenker de fleste på pilegrimstien som krysser nord-Spania og ender i Santiago de Compostela. El Camino de Santiago (Sankt Jakobs vei) har vœrt en populær pilegrimsvei for både troende og angrende syndere siden det 9. århundre. Faktisk var den så populær at innen det 12. århundre hadde den drøye 200.000 pilegrimer registrert på ett enkelt år! Veien er mer populær enn noensinne, og El Camino har vœrt protagonisten i flere filmer og har en egen TV-serie.

Men selv originalstien har mange konkurrerende caminoer. De mest kjente er El Camino francés, El Camino del Norte, El Camino portuguese, El Primitivo og La Ruta de la Plata. Man kan nesten påstå at alle veier leder til Santiago de Compostela, siden man kan starte nesten hvor som helst i Europa og ende opp her. Det er til og med en camino som starter i Trondheim.  

Hvorfor så mange caminoer?

Men hvorfor er det så mange caminoer? For å finne svaret på dette må vi først se på meningen av ordet. Camino på spansk kan bety vei, sti, spor eller til og med motorvei. Ordet har også en mindre geografisk og mer symbolsk mening som når man går seg bort eller finner sin livsretning. Med slik en bred fortolkning kan en camino nesten vœre hva som helst. Det finnes faktisk hundre tusenvis at caminoer i Spania. De fleste har ikke samme berømmelse eller prestisje som den historiske pilegrimsruten, men i min mening har alle caminoer noe å by på. 

Andalucía er full av lange, korte, grisgrendte og semi-urbane caminoer, og vi har hatt gleden av å utforske mange av dem. De fleste starter i en landsby og leder én forbi gårder og landemerker inntil man kommer til en annen liten landsby. Noen av stiene har eksistert så lenge det har vœrt mennesker her. Disse følger naturlige kløfter i landskapet for å lette ferden for dets brukere. Mange startet som ruter for arrieros, de reisende handelsfolkene som gikk til fots fra tettsted til tettsted med varene sine lastet på esler. Man trenger faktisk ikke å gå tilbake mer enn et par generasjoner før dette var en respektert jobb her i La Sierra. 

Noen av stiene i Andalucía har en religiøs betydning, slik som stiene pilegrimene tok til den årlige Rocío feiringen, hvilket tusenvis av mennesker ennå gjør til dags dato. 

Andre caminoer går tilbake til de da romerne eller araberne rådet over Iberia. En slik sti som vi ofte går, pleide å vœre ‘hovedveien’ mellom Ronda og Gibraltar, og den er helt gangbar ennå!

Mens vi snakker om Gibraltar, så la oss grave litt lenger tilbake i fortiden. Siden de første Homo Sapiens som kom til Europa krysset over Gibraltarstredet (mulig den var gangbar under istiden), kan noen av Andalucías stier ha vœrt etablert av Neandertalere eller Hominider i prehistoriske tider. Det er snakk om hundre tusen år tilbake… 

Møter på enslige stier

En klar fordel ved å velge mindre populære caminoer er at de vil ikke bli overbefolket, spesielt i denne Koronatiden. Vi føler iallfall at det er en fordel å dele stiene med færre løypeentusiaster for å sette større pris på naturomgivelsene. Selv de av oss som ikke er ekte pilegrimer, kan ha ganske sjelfulle opplevelser simpelthen ved å vandre i fred og ro på caminoen. Og fredfullt er det. På de fleste stiene vi ferdes i Málaga-, Sevilla- eller Cádiz provinsene er det sjelden vi møter mer enn en håndfull mennesker på en heldagstur. På noen caminoer møter vi ikke en sjel, bortsett fra kanskje en flokk med geiter. 

Man bør ikke bekymre seg for å møte farlige dyr på andalusiske fjellstier. Toros bravos (tyrene som brukes for tyrefektning) er takk og pris for det meste bak gjerder. Det hender at man må krysse et jorde med kyr, men hvis du går stille og direkte videre uten å møte blikket deres og lukker porten godt etter deg, skulle det ikke vœre noe problem.   

For mange år siden pleide ulveflokker og villhunder å vœre en trussel for camino-pilegrimene, hvilket både Paulo Coelho og Shirley MacLaine beretter i sine bøker. Men dette er noe som hører fortiden til. Her sydpå har de aller fleste villdyrene dessverre blitt jaktet til de ble utryddet. De innfødte ulvene og iberiske bjørnene har ikke vœrt sett her på nesten et århundre, og villgeitene som har blitt gjeninnført til den andalusiske sierraen, prøver forståelig nok å holde seg så langt vekk fra folk som mulig og representerer absolutt ingen fare for oss mennesker.

Når det kommer til villsvin, er disse noe man helst ikke vil se på nært hold, siden de kan overfalle mennesker. De fleste er bare ute på natten for å grave etter trøfler og velsmakende røtter, så det er sjelden at man støter på dem. Hvis du skulle gjøre det, så gjør som Klatremus og søk ly i det nærmeste tre. 

Hva er så noen av de potensielle farene ved å velge en folketom sti her i syd-Spania? Selvsagt er det alltid en viss risiko for å gå seg vill, få solstikk eller å havne i en uventet storm, men det er bare del av å vœre i naturen. Allikevel er det ikke bare lurt men livsviktig å ta med nok vann og riktig utstyr, og kjenne landskapet (eller ta med en lokalguide) i la sierra. 

Når det kommer til reptiler og andre krypdyr, så har Andalucía bare én giftig slange. Jeg har nesten tråkket på slanger som har ligget og solt seg på en stein, men siden de var mer sjokkerte enn jeg over møtet, forsvant de før jeg kunne sjekke nærmere. Hvis man går tur på nattetid med hodelykt, kan man også se skorpioner med halen løftet i aggressiv angrepsmodus. Disse er ikke så dødelige som i andre land, men bør selvsagt unngås. Derfor bør man heller ikke grave for mye rundt i steinrøyser. Ellers er insekter ikke (ennå) en trussel på andalusiske stier, selv om fluene kan vœre ganske så plagsomme på varme dager.  

La Gran Senda de Malaga – territoriets beste

Selv om de fleste stier bør vœre noenlunde markerte, så kan man lett gå seg vill. Territoriets best markerte og bevarte stier er La Gran Senda de Málaga (den store Málaga stien eller GR 249 for de som liker å kikke på karter). Dette pionerprosjektet er Andalucías svar på El Camino, bare uten pilegrimene. Den 660 km 35-etappers sirkelstien går igjennom 51 mest rurale kommuner, fire naturparker og to naturreservater, både langs kysten og innlandet i Málaga provinsen. Vi har gått mange av etappene og kan anbefale det på det varmeste. 

La Gran Senda tilknytes hva man kaller El Camino Mozárabe de Málaga, hvilket leder til (gjett hvor?) El Camino de Santiago. I tillegg er La Gran Senda også del av det Europeiske Grand Tour stinettverk som krysser middelhavslandene og ender i Hellas. Med andre ord er det ikke grense på caminoer for oss som liker å vandre. 

Mer sjarme, mindre bekvemmeligheter

Men la meg vœre helt ærlig. Andalucías caminoer har ikke de samme tilbudene og fordelene som den offisielle El Camino, og man finner heller ikke den samme infrastrukturen. Det finnes selskaper som organiserer gåturer her, men det er ikke sikkert at man har muligheten til å betale for å bringe ryggsekken fra landsby til landsby. Selv om de fleste landsbyer har en form for Casa Rural hvor man kan tilbringe natten, kan disse vœre eller ikke vœre åpne eller ha tilgjengelige sengeplasser, så man bør absolutt bestille på forhånd. I motsetning til El Camino, vil man her trolig aldri finne albergues eller hostales med sovesaler fulle av køyesenger hvor man betaler knappe 10 euro per natt (med eller uten veggdyr). Hva jeg kan si, er at man skal kunne finne hyggelig lokal innkvartering for under 50 euro per natt. Og når sant skal sies, så er det en viss fordel å ha eget rom med privat bad etter en lang dag på stien. 

De aller fleste små andalusiske landsbyer vil ha noen tjenester og bekvemmeligheter, men de færreste vil ha matforretninger åpne på helligdager, pilegrimsmeny, eller barer som serverer frokost til slitne vandrere før soloppgang. Man finner alltids en bar, men menyen kan ofte vœre mer flytende enn fast føde. Man får heller ikke et diplom på slutten av ruten eller pilegrimspasset stemplet på hvert stoppested. Det er ingen premie på enden av veien – annet enn gleden over å ha fullført en god dags vandring, men det er jo en pris i seg selv.

Nok en camino

Mannen min og jeg har absolutt planer om å dra tilbake til den ‘ekte’ caminoen en dag, men i mellomtiden nyter vi landsby-til-landsby turer her på de sørlige breddegrader. Vår siste camino var en to-dagers vandring fra Ronda til Estación de Cortes de la Frontera og tilbake. For oss er dette en perfekt tur. Man går forbi et lite tettsted hver 10 -15 km slik at man kan fylle opp med vann og proviant. Hvis vi forlater Ronda ved soloppgang, ankommer vi Estación de Benaoján i tide for en koffein-innsprøytning, før vi fortsetter til Estacíon de Jimera de Líbar hvor vi kan putte føttene i elven som renner igjennom byen. Etter lunsj på én av de to lokale barene, fortsetter vi mot vår endedestinasjon.  

Som en ekstrabonus ved denne ruten går det et lokaltog gjennom samme dalføret (del av togruten fra Algeciras til Antequera), så hvis vi spiser litt for mye til lunsj, så kan vi alltids ta toget den siste biten. Joda, jeg vet det! Å benytte offentlig transport er ikke hva ekte pilegrimer gjør, men i min mening bør livet vœre en balanse mellom innsats og glede, eller glede og bot for de gudfryktige.

Akkurat på denne spesielle dagen og denne turruten var det bra at vi stoppet for lunsj, for da vi endelig ankom Estación de Cortes, var det ikke et menneske å se i landsbyen. Etter å ha vandret gatelangs fant vi endelig en landhandel som var åpen, så vi kunne kjøpe frukt og ost. Senere lånte Casa Rural verten vår oss tallerkener og bestikk og gav oss en flaske økologisk vin på huset som vi koste oss med på kvelden. Dette er hva vi kaller andalusisk gjestfrihet, selv om våre verter var franske og irske …

Hvis du går deg vill…

Ved daggry neste morgen var vi klare til å begynne tilbaketuren. Vi hadde sett et skilt kvelden før som viste stien tilbake til Jimera de Líbar, så vi tenkte ikke engang på å spørre noen. (Lett å vœre etterpåklok …) Da vi ikke lenger kunne finne noen veianmerkninger og hadde prøvd flere unødvendige omveier hvor vi møtte låste porter og sinte hunder, traff vi heldigvis en herre på en hest. Han skulle tilfeldigvis samme veien og kunne peke oss i riktig retning. Ikke helt uventet var han én av bare tre mennesker vi møtte på caminoen den dagen. 

Ved å følge rytterens anvisninger og noen ganger ved å lete etter hov trykk i sanden (og føle oss som ekte stifinnere), og krysset en bekk og senere en elv hvor vannet rakk oss til livet, kom vi endelig til caminoen som ledet oss til den første landsbyen. Vel å merke var begge restaurantene stengt, så vi måtte fortsette uten frokost. Heldigvis hadde vi funnet noen bær dagen før, slik at vi ‘overlevde’ inntil vi kom til Estación de Benaoján hvor vi unnet oss en kombinert frokost/lunsj for å godtgjøre for vårt matunderskudd.  

Mens verden går sin gang, storkoser vi oss på våre andalusiske caminoer – de som tar oss rett fra vårt barrioog slynger seg gjennom lette dalfører, de som krysser fjellpartier med smale stier og skrekkslagen utsikt, caminos gjennom gårdstun hvor portene må lukkes for å ikke slippe ut husdyrene og alle andre stier med eller uten ende. 

Kanskje våre andalusiske stier er litt mer ‘off-piste’ og villere enn den anerkjente El Camino, men hva ville en stivandring vœre uten den spennende uberegneligheten av å gå seg litt vill og gleden av å finne stien eller caminoen igjen.