Månedsmagasinet på Costa del Sol
Bronsealder-labyrinten La Motilla de Azuer

Bronsealder-labyrinten La Motilla de Azuer

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Daimiel er en liten by ved Ciudad Real, og i nærheten finner man to usedvanlige severdigheter: La Motilla de Azuer og Las Tablas de Daimiel, som begge absolutt er verdt et besøk.

Las Tablas de Daimiel er Spanias minste nasjonalpark og en sann naturperle. Men i dag besøker vi La Motilla de Azuer, som er intet mindre enn en sensasjon: et mektig byggverk i form av en høy labyrint (31 m) som står midt på den kastiljanske høysletten som den eneste utgravde i sin art i verden. Den er uten tvil Spanias eldste byggverk og stammer fra bronsealderen – mellom 2200 til 1300 f.Kr. I tillegg er den Spanias eldste brønn.

Det er 373 km fra Málaga til Daimiel, og siden vi hadde bestilt besøk i labyrinten til kl. 16.00, dro så tidlig at vi ankom tidsnok til å sjekke inn på Hotel Doña Manuela og innta en tre retters lunsj på restauranten Las Brujas, hvor guiden fra La Motilla skulle hente oss.

Ordet ‘mota’ betyr flekk, og ‘la motilla’ betyr dermed den lille flekken. Azuer er navnet på en sideelv til Guardiana, så vi snakker altså om en liten bakketopp ved Azuer-elven. Men hvorfor denne flekken? Saken er at i bronsealderen dyrket lokalbefolkningen hvete, bygg, linser og erter her. Den kastiljanske høysletten er tørr, og vann er mangelvare. Men under bakken finnes det enorme vannmengder, der kalklagene fungerer som en enorm svamp. Utfordringen var derfor hvordan man kunne nå ned til disse vannlagene og føre vannet opp. Hvis noen først fant et slikt vannlag og fikk bygget en brønn, ville de bli rike. Og da måtte de passe godt på vannskatten og beskytte den mot fiender. La Motilla de Azuer er derfor en brønn som er beskyttet av en formidabel konstruksjon, bygget som en labyrint. Labyrintformen gjør det vanskelig for fiender å trenge inn, for gangene er smale, samtidig som det er vanskelig å orientere seg.

Inni labyrinten hadde folket dessuten bygget lagerrom for oppbevaring av avlingen, mens de selv bodde i små hytter utenfor vannfestningen. Rundt hyttene var det ikke en åpen slette som i dag, men en eikeskog. Hvis de ble angrepet, kunne de raskt søke seg i sikkerhet inni festningen, som hadde tre innganger. Og var man først bak de låste portene, kunne man føle seg trygg. Et smart bronsealder-påfunn!

Rett før klokken fire ankom en bil med logoen La Motilla de Azuer, som vi kjørte etter i de 10 kilometerne fra Daimiel til La Motilla. Den sympatiske, unge guiden skulle vise oss dette merkelige byggverket, som det hadde tatt 43 år å grave ut. Arbeidet, som ble utført av utallige arkeologer, ble igangsatt i 1974 og sluttført i 2017. Men nå står det ferdig og kan beundres av besøkende – og det er fantastisk!

Vi blir ført over en metallbro inn i labyrinten og går rundt de smale gangene inntil vi når midten, hvor vi kan kikke ned i den 20 meter dype, kjegleformede brønnen. Det er imponerende å stå i det gamle byggverket med de metertykke veggene. De er bygget av steiner fra naturen omkring som er stablet oppå hverandre og ikke med murstein, som man brukte senere. Det krever mer mørtel når man legger steinene rett oppå hverandre og ikke på skrå, men naturlig mørtel var åpenbart ikke noen mangelvare. De blandet bare leirjord med vann, og dette har nå stått i over 4000 år, så holdbart er det.

Vi ser også lagerrommene for avlingene og en enslig grav for en kvinne – trolig en slags dronning, idet hun er den eneste som har blitt begravd inne i bygget.

Vi klatrer deretter opp i tårnet, som står 31 meter over brønnvannet, slik at det er et høyhus fra bronsealderen vi besøker. Det er fantastisk å stå der oppe og speide utover det flate landskapet.

Guiden forteller at det rundt Daimiel har blitt funnet syv andre motillas, med rundt 5 km avstand mellom hver av dem, så denne bosettingsmodellen må ha vært normen i bronsealderen. Ingen av de andre har blitt gravd ut, og det er heller ingen planer om det, hvilket ikke er så rart, siden det tok så lang tid å grave ut den første. Man kan anta at de så mer eller mindre like ut, men det får være fremtidige generasjoners jobb å finne ut om det stemmer.

At disse byggverkene har blitt til jordhauger skyldes utelukkende tidens tann, vind og jordforflytting. De er ikke blitt ødelagt av fiender, bygget om eller bygget over av senere befolkningsgrupper. Dette bidrar i høy grad til at las motillas er så uvanlige, idet de har fått stå uberørte siden de var i bruk i bronsealderen.

Ved siden av labyrinten står det en ovn som er bygd opp igjen på sin opprinnelige plass. Den ligner veldig på en vanlig pizzaovn i leire, så den modellen er nok ganske universell. Det er også bygd et lite Centro de Visitantes her, med tidslinjer og forklaringer.

Etter omvisningen, som tar ca. 1 time, blir vi bedt om å følge etter guiden til Daimiel sentrum, hvor det lokale museet ligger. Museet, som også verd et besøk, er inkludert i prisen og stiller ut gjenstander man har funnet i La Motilla.

Det er lurt å bestille billetter på forhånd på denne linken: http://www.motilladelazuer.es/La-Visita/Actividades/Entrada-individual.html

Prisen er 7 euro per person og inkluderer omvisning i La Motilla og busstransport til og fra og museet, med tre avganger om dagen og maks 18 besøkende per gang. Vi hadde kjøpt en gruppebillett, fordi det ikke var enkeltbilletter den dagen. Denne koster 60 € og inkluderer opptil 24 personer. Vi var bare 4, men det var verd pengene, og vi fikk jo særbehandling ved å bli hentet og bragt tilbake. Lenke for gruppebillett: http://www.motilladelazuer.es/La-Visita/Actividades/Entrada-grupos.html

El museo comarcal de Daimiel er veldig fint. I tillegg til krukkene og gjenstandene (inkludert noen få metallgjenstander), som man har funnet i La Motilla, inneholdt den en fin keramikkutstilling, malerier av lokale kunstnere samt en kronologisk representasjon av byens historie malt på flere vegger i øverste etasje. Det har blitt mørkt, og vi drar tilbake til hotellet, Doña Manuela på Paseo del Carmen 1, ikke langt fra museet. Det er et helt OK hotell for 75 € for et dobbeltrom med frokost og med en god restaurant. Vi går til sengs nesten med en gang siden vi skal tidlig opp neste morgen for å besøke Daimiels hovedattraksjon: Las Tablas de Daimiel, som jeg har ønsket å besøke i 30 år. Denne turen kan du lese i neste utgave av Det Norske Magasinet.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet