Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Norsk Forenings Skrivegruppe i Fuengirola har nå eksistert i tre år. Våre vel kvalifiserte ledere, ekteparet Beate og Stein Winther, har gjennom disse årene vært positive og flinke til å hjelpe oss deltakere fram. Det legges mye arbeide i evaluering av alt vi skriver.
Fra høst til vår møtes vi hver uke. På omgang har alle i gruppen ansvar for å lage ukens oppgave – en tittel til novellen vi har den ene uken på oss til å skrive. Morsomt er det at vi alle løser oppgavene forskjellig. Vi ser på oss selv som ressurssterke personer som har et vell av kunnskap og fantasi å øse av.
Somrene går med til å lage en føljetong.

Den lille novellen ”Brev til en ukjent” – den gang ukens oppgave – ble skrevet for vel et år siden. Den tok jeg nå fram igjen etter å ha lest i Det Norske Magasinet om behandlingen eslene i Mijas har fått.

Brev til en ukjent

En deilig vårdag i 2010 var det tid for en piknikktur innover i landet. Sammen med gode venner skulle vi få oppleve synet av flere tusen hekkende rosafargede pelikaner i naturreservatet Laguna de Fuente de Piedra, Andalucias største innsjø og våtområde. Og det var et voldsomt syn, et rosa levende teppe lå utover sjøen. Av og til lettet teppet seg litt og fløt i luften.
 
Vi hadde også hørt at et hvilehjem for esler, El Refugio del Burritos, skulle være like i nærheten. Vi ville prøve å finne dette og ta oss en tur innom her også. Hvilehjemmet ble en overraskelse og en opplevelse for oss alle. For meg ble det en helt uforglemmelig dag.
 
Hvilehjemmet viste seg å være basert på donasjoner og frivillige hjelpere. Det var bygget opp etter en tankegang som gjelder for oss mennesker:
Innhegning for mottak, karantene-område, sykestue, rehabilitering og hvile-område og selvfølgelig egne boplasser for dyrene. Her fikk de bo sammen med en kamerat eller to. Beboerne var gamle, utslitte og mishandlede esler og noen muldyr. De kom fra hele Spania, de fleste fra et langt og slitsomt arbeidsliv og med store arbeidsskader. Mange hadde aldri tidligere sett dagslys.
 
Her var også arbeidsesler fra Mijas. De hadde stått som turistattraksjoner hele dagen i 30 til 40 år. Jeg hadde ofte vært i Mijas og vært lei meg når jeg betraktet disse eslene. Noen sto med hodet bundet ganske stramt inntil en stolpe. Noen så svært pjuskete ut, og de så deprimerte ut, alle sammen.
 
Vi kom i kontakt med en hyggelig dyrepasser. Han stelte to yngre esler, to søsken. De hadde en ubeskrivelig vond fortid. Vi ble oppfordret til å komme inn og strigle dyrene og gi dem mat. Noe vi også gjorde.
Historien til eslene opprørte meg. Jeg ønsket sterkt å møte den tidligere eieren for å få en forklaring på – og forståelse for – hvorfor han hadde behandlet sine dyr så hjerteløst. Ingen vet hvem eieren kan være. For å få ut noe av min frustrasjon og fortvilelse over det jeg fikk høre, ville jeg skrive et brev til denne ukjente mishandleren i stedet:
 
Til herr tidligere eier av Rayo og Romero
Jeg er en dame fra Norge. Jeg har besøkt et hvilehjem for gamle, utslitte og mishandlede esler. Der ble jeg kjent med to unge esler, Rayo og Romero og fått vite litt om bakgrunnen for hvorfor disse dyrene var kommet dit. De har en gang i tiden tilhørt deg.
 
Da jeg fikk kjennskap til eslenes sørgelige historie har jeg tenkt på hvem du er?
 
Kanskje en vitende eller uvitende sadist? En hevner? Et uhyre? Et tilbakestående vesen? Hva skjuler du deg bak? Hvem er du?
 
Rayo og Romero, dyrepasserne har gitt dem flotte navn. Dyrene hadde vel ikke noe navn da du var eier?
Hadde de hatt det, ville du kanskje hatt litt omsorg for din levende eiendom, dine to forsvarsløse esler.
 
Jeg lurer på hvorfor du hadde disse eslene i tre år? Du brukte dem jo ikke. Du bare lot dem eksistere. Du lot de små eselbarna stå inne i en liten stall uten vinduer. Du lot dem ikke se lyset og sola. Du tjoret dem fast. Du måket ikke vekk møkka disse årene. Du lot dem få sår helt opp til knærne av all møkka som vokste i høyden. Infiserte og vonde sår fikk de. Noen steder var sårene åpne helt inn til beinet.
Hovene ble oppløste av all fuktigheten.
 
Hvem ga dyrene for? Hvor var tankene dine når du bestemte hvor ofte og hvor mye eller lite vann og for dyrene skulle få, ville du sultefore dem? Ønsket du at de skulle dø?
 
Det var et blikktak over den lille og falleferdige stallen deres, eller rettere sagt fengslet hvor du oppbevarte dyrene. Kan du i etterkant tenke deg hvor intenst varmt det var der om sommeren? Og stanken? Stanken må ha nådd huset ditt. Den må ha minnet deg om døden.
 
Har du familie? Hvordan behandler du din kone og barn? Finnes det en gammel mor og en gammel far også? Noen som bare eksisterer?
 
Jeg vil tro at du selv kan ha fått dårlig behandling av din familie og andre, da du selv var barn, inntil du ble så sterk at det var din tur til å ta igjen. Men for meg hjelper det lite med en slik unnskyldning.
Det du har gjort mot Rayo og Romero kan vanskelig tilgis. Og skulle du noen gang møte disse igjen, er det å håpe at begge kan gi deg noen skikkelige eselspark.
 
Nå har det gått noen år siden de trakk lykkeloddet og fikk komme til hvilehjemmet og der få stell og kjærlighet. Jeg vil for alltid tenke på hvem de var, de besluttsomme menneskene som reddet disse dyrene ut av fengselet og fikk plassert dem på hvilehjemmet.
 
Rayo og Romero er i dag friske, rolige og snille dyr. De har fått det godt. Etter lang tid skjedde det gledelige at også de stygge og ødelagte beina kom seg. De har en stor innhegning å boltre seg på, et nydelig hvitmalt steinhus som de kan vandre inn og ut av, finne ly for sol, regn og vind. Nok for og friskt vann hver dag. Over gjerdet på begge sider har de kamerater. Snille mennesker får klappe dem og strigle dem og snakke hyggelig med dem. De får omtanke og tilsyn.
 
Hensikten med min henvendelse til deg, er at du skal få øynene opp for at dine handlinger har vært uhyrlige. Min bønn nå til deg, før en straff innhenter deg, er at du tar godt vare på dine eventuelle andre dyr og din familie.
Med disse ord vil jeg avslutte dette brevet.
 
 
Av Solveig Tandberg

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet