Månedsmagasinet på Costa del Sol
Vibecke Groth – Krimforfatterens femte bok bringer oss til Solkysten!

Vibecke Groth - Krimforfatterens femte bok bringer oss til Solkysten!

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kapittel 1

Oktober 2002

Hun visste at hun var en vandrende representant for det folk var reddest for, fordi det rammet så nådeløst og vilkårlig. Frykten syntes i øynene og ansiktene til dem hun kjente. Mange skrådde over gaten for å unngå henne. Som om de trodde sykdommen ville strekke seg frem og gripe dem om de kom for nœr.

Slik starter Vibecke Groths nye krimbok Savnet, og leseren er ‘hekta’…

Den norske krimforfatteren kan det med åpninger, ikke bare fra utallige åpningsargumenter i norske rettsaker, men fordi hun etter fem bokutgivelser vet hvordan hun skal få fatt i leseren fra første stund. «Starten på en bok er ikke en selvfølge, og absolutt ikke lett, men den må vœre slik at den griper fatt i leseren. Man kan ha en klar idé om hvor bra dette skal bli, men hvis du ikke får leseren med deg, bare gjesper de etter et par sider og gidder ikke mer.»

Da Det Norske Magasinet fikk høre at Vibecke og hennes svenske mann Kalle bor deler av året i La Heredia, den fargerike landsbyen på Ronda-veien fra San Pedro, dro vi straks for å ta en prat med den norske juristen for å finne ut hvordan hun gikk fra å vœre dommer til å bli fulltids krimforfatter.

Vibecke (nå 74) har en imponerende biografi. Oslojenta har blant annet bodd i New York og Tokyo. Hun studerte jus fra kjøkkenbordet med småbarn i skjørtene, var advokat i 20 år i Oslo og deretter dommer i Borgarting lagmannsrett i ytterligere 20 år, samtidig som hun begynte å skrive bøker. Hun gikk av som 71-åring og ble leder for flyklagenemda, hvor hun sa opp i februar i fjor, rett før Koronaen. «Så nå skriver jeg bare», blåser hun, som om det skulle vœre den letteste tingen i verden.

Men skrivingen til Vibecke er ikke noe ‘bare’. Siden hun begynte på sin første bok som 54-åring, har hun utgitt fem kriminalromaner, mens den sjette boken, hennes første ikke-krim, kommer i januar 2022 – og selvsagt har hun bok nummer syv på gang!

«98,5 % av alle bokmanus som en forlegger får tilsendt blir refusert, så da kan man bare ane hvor mange nordmenn som sitter hjemme og skriver.»

Gikk du rett fra å skrive rettsdokumenter til å skrive romaner?

Egentlig, ja, men språk er utrolig viktig for en jurist. Vi skriver masse som dommere og advokater, så du må kunne ordlegge deg både muntlig og skriftlig. Det passet meg bra, og tankegangen i jussen passet også meg. Folk tror at det å vœre dommer er veldig passivt, men det er helt feil. Du kommer inn i retten og skal følge med og ta stilling til alt, så du skriver spørsmål og noterer hele tiden, men på en måte er det også som å gå i teateret hver dag Skjønnlitteratur er selvsagt en helt annen sak. Skriver du en dom, så skal den vœre klinkende klar, mens i litteraturen så skal du ha undertekst. Jeg sleit med det i begynnelsen og har kanskje en tendens til å ‘forklare meg i hjel’ fortsatt, for jeg tenker at det må jo ikke misforstås. Det var den første reaksjonen jeg fikk fra redaktøren: «Du kan overlate litt til leseren,» sa han. Men å skrive bøker er befriende, for da kan jeg leke med jussen.

Hvorfor krim?

Det ble rett og slett krim fordi det var et område jeg kunne hente innhold til bøker fra. Jeg kjenner rettsvesenet fra både advokat- og dommersiden. Jeg bruker mye fra saker jeg har lest om, hørt om eller hatt selv som advokat eller dommer. Derimot har jeg aldri jobbet i politiet, og det har vœrt litt vanskelig for meg, så jeg har fått politivenner til å kontrollere det jeg skriver. Den siste boken min handler om også om en advokat. Det er viktig å skrive om noe du kan noe om. Du skal vœre hjemme i temaet for at det skal virke troverdig.

Hva annet har du måttet lære deg mens du har skrevet bøkene dine?

I Savnet måtte jeg lœre meg om DNA, men ikke spør meg om det, for jeg har glemt alt igjen! Det er ingen sak lenger med nettet, men jeg måtte selvfølgelig få det sjekket av en lege. Det er lysår fra jeg skrev den første boken til nå, når du bare kan Google og finne kart over gater og bygninger hvor som helst i verden. Da jeg skrev Singapore Sling, min fjerde bok, bodde jeg i Singapore. Noe av handlingen fant sted i the Red light District, hvor jeg ikke akkurat hadde vœrt så mye. Da gikk jeg bare inn på nettet og fikk opp gater og steder, så jeg kunne beskrive akkurat hvordan det så ut på innsiden av barer og resepsjoner osv. Noen venner fra Singapore var sjokkert over at jeg hadde vœrt der …

Vibeckes elementer for en god krim:

1. Plott
Først må du ha et godt plott og ha tenkt ut en historie som du tror at andre synes er spennende. Du må skrive ut plottet, og i hvert fall ha noen tagger for handlingen, så du vet at du skal først til det punktet og så til det neste og at sluttpunktet må vœre sånn.

2. Personer
Du må ha gode personer. Prøve å finne frem til personer som du tror at andre kan interessere seg for. Du må ta for deg de sentrale personene i boken. Hvem er de? Hva er deres bakgrunnshistorie, hva liker de, hva er de flinke til og hva er de ikke så gode på. Sånn gir du dem personlighetstrekk og bygger en karakter, slik at du har den personen i hodet når du skriver, og det vil nok leseren oppleve at du har. I mine fire første bøker har jeg hovedpersonen Vera Cappelen. Men i den femte, Savnet, er hun med i mindre grad, og da har en del rasende lesere kontaktet meg og sagt «Hvor er Vera!?! Hun skulle jo ha hatt en større plass!» Jeg ville gjøre en vri og ga politiet større plass, men leserne er glade i Vera. Hun står på for klientene sine, og det liker folk.

3. Spenningskurve
Til slutt må du ha en spenningskurve. Oppbygningen er ofte slik at spenningen bygges opp underveis, helst uten dødpunkter, for så å utløses i siste kapittel hvor alle brikkene faller på plass.Du kan også ha flere spenningskurver i samme roman. Det er ikke alltid så lett. Jeg tror at hvis du har plottet, personene og en god spenningskurve samt skriver rimelig godt, så har du mye på plass.

Hva er det med denne attraksjonen folk føler til krimsjangeren?

Jeg tror vi alle er litt tiltrukket av det onde – det som vi ikke vil begå selv og helst ikke vil ha i nærheten, men som allikevel er spennende når andre gjør og begår det. Samtidig har du tryggheten ved at du sitter hjemme, kanskje i egen seng og leser om det uhyggelige der ute. Vi vet jo at det faktisk er en del av verden, hvis det da ikke er helt overfantasifullt. Det er selvsagt også folk som ikke kan fordra krim. Det er jo litt snobbegreier knyttet til det. Mange synes ikke krim er ‘ekte’ litteratur. Det gjelder ofte de som aldri har lest en krimbok. Jeg liker å lese krim, har alltid gjort det, men skriver slike bøker jeg liker selv. I motsetning til voldelige krimbøker, skriver jeg realistisk krim, hvor handlingen skal vœre troverdig og hvor krimgåten er det viktige.

Når begynner man å se på seg selv som en forfatter?

Jeg har så smått begynt … Nei, gjør jeg det, men jeg måtte nok til den fjerde boken før jeg så på meg selv som forfatter. Og nå etter den sjette boken sier jeg det med hevet hode.

Hvorfor så mange gode skandinaviske krimforfattere?

Det er litt tilfeldig, tror jeg. De første var Sjöwall-Wahlöös krimserier om Beck, som kom ut på 1970-tallet og ble en stor suksess. De handlet om de svakeste i det svenske samfunnet og var veldig samfunnskritiske, noe som var nytt for krimsjangeren. Flere ble inspirert av dem. Du blir inspirert av de som går foran, og så sprer det seg som ringer i vannet. Og mange inspireres selvsagt av TV-serier og medier.

Er det vanskelig å få gitt ut en bok i Norge?

Det er ikke så lett å få en bok publisert, og litteraturverdenen i Norge er ikke særlig grei med få store aktører som er styrer alt. Det sies at 98,5 % av alle bokmanus som en forlegger får tilsendt blir refusert, så da kan man bare ane hvor mange nordmenn som sitter hjemme og skriver. Man må nesten vœre en av de topp 20 for å kunne leve av det. Hvorfor noen blir bestselgere eller oversatt og andre ikke, avhenger nok av timing, om du treffer riktig sjanger og person til rett tid. Den første boken min kom ut på Aschehoug. Den andre tok CappelenDamm, så ville Aschehoug plutselig ha bok tre. Nummer fire kom ut på et lite forlag som ble nedlagt etter kort tid, så da sto jeg plutselig uten forlag. Jeg fikk anbefalt Forlagshuset i Vestfold av en annen forfatter, og slik havnet jeg der med Savnet, på LIV, et av forlagene på forlagshuset. På mindre forlag drukner du ikke som du ofte gjør i de store forlagene, men samtidig er det vanskeligere å få bokhandlene til å kjøpe inn bøkene – de eies nemlig av de store forlagene. Også Kulturrådet prioriterer merkverdig ofte forfattere fra de store forlagene i sine støtteordninger.

Skriving er et håndverk, og man lœrer etter hvert hvordan man skal gjøre det og hva man ikke skal gjøre.

Og hvordan skal man gjøre det? Hva har du lœrt?

Det viktigste jeg har lœrt er utrykket Show, don’t tell. Altså la leserne bli med på det du skriver, ikke fortell hva personene gjør og ikke gjør. Det har vœrt vanskelig å knekke den koden, men nå tror jeg faktisk at jeg har klart det, i hvert fall i mye større grad enn før. Det er noe redaktører stadig er inne på. Ta leseren med, så de ikke bare får høre om det og føler seg fjernet fra personer og handling. Det andre jeg har lœrt er å bruke cliff hangers – å slutte et kapittel på det riktige tidspunktet og få leseren til å måtte lese videre.

Snakk om avslutninger, må en bok alltid ha en happy ending?

Ja, det må alltid bli en løsning i krimbøker, hvis ikke blir leserne rasende på deg. Det er liksom en del av kontrakten med leseren at du skal komme med løsningen til slutt.

Hvordan arbeider du med skrivingen til daglig?

Da jeg begynte, hadde jeg full jobb, så da ble det mye ferieskriving. Nå forsøker jeg å skrive hver dag, men jeg får det ikke alltid til. Det er også ganske stor forskjell på å være 54 og 74 år, som jeg er nå. I de første årene kunne jeg sitte og skrive utover natten, men det skjer ikke lenger. Nå er det morgenen og formiddagen som er min tid. I krim er tråden mye viktigere enn i andre type romaner, og ofte er det jo mange tråder som skal komme sammen til slutt. Hvis du ikke har skrevet på noen dager, så mister du trådene og husker ikke hva du har gjort her og der og sløser bort enormt med tid.

Får du skrivesperre, og hva gjør du for å komme i gang igjen? 

Da tenker jeg bare at «Ingen kan kreve noe av meg, så nå gidder jeg ikke mer. Jeg har skrevet min siste bok!» Så går det over. Jeg lever jo ikke av dette, ellers hadde jeg sultet i hjel for veldig lenge siden. Dermed er det ikke noe krav mot meg, så jeg skriver bare på overskudd.

Leser du krim selv, og hva ellers liker du å lese?

Jeg er altetende, det beror veldig på humøret. Selvsagt blir det mye krim, men også annen samtidslitteratur, norsk og utenlandsk. Jeg kan lese en bok og synes den er kjedelig, og så ta den frem en annen dag og synes at den er kjempefin. Jeg tror mange har det slik. Noe passer når du har overskudd og er i godt humør, men andre passer kanskje når du ikke har en god dag. Personlig ble jeg inspirert av John Grisham og Anne Holt, som begge er jurister. Jeg leste dem og tenkte at kanskje jeg også kunne. Jeg elsket Kristin Lavransdatter som ung, men nå synes jeg språket er for langsomt og tungt, så jeg foretrekker nok samtidslitteratur.

«Skriver du en dom, må den vœre klinkende klar, mens i litteraturen skal du ha undertekst.»

Vil bøker alltid være med oss?

Nei, dessverre tror jeg ikke det. Jeg synes det er skremmende å se på unge mennesker i dag. Mitt eldste barnebarn på 23 har lest én av mine bøker, men de andre har ikke vœrt nœr dem engang. De møter gjerne opp på lanseringer og trer støttende til, men lese bøkene, nei … Derfor er jeg redd for at papirboken er på vei ut. Jeg tror lydbøkene vil overleve, men det er jo en enorm forskjell på en lydbok og roman i papirform. Bøker har alltid vœrt veldig viktig for meg. De tar deg inn i nye verdener. Du kan jo leve på en øde øy, og hvis du bare har bøker og mat, så klarer du deg strålende.

Den største frustrasjonen og den største gleden ved å skrive bøker?

Den største frustrasjonen er når du ikke får det til. Det er en stor frustrasjon hvis mannen min leser det jeg har skrevet og sier at det ikke er noe særlig. Da blir vi nesten uvenner, for jeg er ikke noe god på å ta den kritikken.

Den største gleden er alle de positive tilbakemeldingene fra lesere og det morsomme med å skrive er at du bestemmer selv. Du har jo helt regien på hvilken verden du vil skape. Du kan sitte på morgenen og bestemme hvor du vil i dag, og så kan du skrive ut ifra det. Eller tenke «Nei nå vil jeg ha en jœvli’ kjekk kar med her», og så kan du dikte ham opp. Det er fantastisk å kunne holde på med bokskriving, for du forsvinner inn i det universet selv også. Du kan reise hvor du vil.

Og reise gjør man så absolutt i Vibeckes bøker. Vi vil ikke si noe mer om historien i hennes siste krim, Savnet, annet enn å røpe at deler av handlingen tar leseren til Sør-Spania. Resten må du finne ut selv!

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet