Månedsmagasinet på Costa del Sol
Møt Rebecca og Raymond – Spanias eneste, vaskeekte norske økologiske olivendyrkere

Møt Rebecca og Raymond - Spanias eneste, vaskeekte norske økologiske olivendyrkere

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Et slikt par er Rebecca Hermansen og Raymond Bakken – ikke bare er de superkule, gjestfrie og enda på den ‘rette’ siden av 50, men de driver også, etter hva vi har funnet ut, Spanias eneste norskdrevne økologiske olivengård!

Velkommen til Finca La Colina

Takk og pris for Google Earth, tenker jeg da vi passerer Álora og fortsetter opp og ned på stadig smalere landeveier. For sikkerhets skyld stopper vi på en gård hvor en skare av spissnutede kjøtere tyter ut av sprekker i hus og låve. Bonden nikker og sier «Por sí!» Absolutt! Finca La Colina er bare rett over på den andre siden av dalen. Og riktig nok, etter enda en kneik og kryssing av en liten bekk, kommer vi frem til destinasjonen halvveis opp neste bakke – eller colina, som det heter på spansk.

Hvis det skulle vœre noen tvil om at vi har kommet på rett sted, kommer det smilende vertskapet ut kledd i strikkegensere. Hun, lys og fager som en ekte Norgesreklame, og han, med skjegg som hadde gitt han en rolle i TV-serien The Vikings uten å måtte prøvespille. Vi kjenner igjen både dem og den logrende hunden Gimli fra Oda Valles morsomme, håndtegnede etiketter til Raymond og Rebeccas Ekstra Jomfru Olivenolje, som er laget med kjærlighet i Spania. Leser man etiketten, forstår man at vertskapet ikke tar seg selv for høytidelig: Denne oljen er laget i baris med capsen bak frem og en pils i hånda. Oljen passer utmerket til salater, steking og baking, men kan også benyttes for å tiltrekke seg gamle casanovaer og eldre damer i trange leopardskinnbukser.  

Rayond, Rebecca og Gimli. Foto @ Andre Folkedal

Et annerledes par

«Det tok oss over et år å finne stedet,» smiler Raymond og forteller at de leide bil i Italia som de måtte levere tilbake i Spania. De søkte etter drømmestedet i Italia, Frankrike og Portugal, før de endelig kom til Sør-Spania for over 8 år siden. «Dette er stedet vi begge har bodd lengst tid siden vi forlot barndomshjemmet,» fortsetter Raymond, som sammen med kona holder styr på en 85 000 kvadratmeter stor tomt med 1200 oliventrær og to gjestehus.

Etter en omvisning i de vakre omgivelsene, setter vi oss ned på deres åpne terrasse for å bli litt bedre kjent, mens en ørn flyr i sirkler over oss. Ja, her er det fred og ro.

Via gjestehuset møter vi fantastiske folk fra hele verden. Noen av gjestene kommer tilbake, selv et par fra Canada. De ville ha mer av olivenoljen vår, men det var så dyrt å sende oljen til dem, at de heller bestemte seg for å ta en ferie til her hos oss.»

– Rebecca Hermansen

REBECCA – Gjestehusvertinne med grønne fingre

Rebecca er fra Holmestrand, men flyttet til hovedstaden for å gå på skole. «Jeg har alltid flyttet mye, men Oslo var liksom stort nok for meg, som kom fra lille Holmestrand.»

Etter flere år og diverse arbeidsgivere møtte hun Raymond via kjente på en fest. («Han hadde litt kortere skjegg da, men jeg elsker skjegg. Det er så mannete»). Hun sluttet i jobben og ble med han til Brazil, og nå driver de altså olivengård og gjestgiveri i grisgrendte Andalucía.

Rebecca. Foto © Andre Folkedal

Rebecca: «Da vi kom hit, måtte vi jo finne på et eller annet som jeg kunne gjøre, for Raymond syntes det var for gœli å ha en ‘trophy wife’ da han var 35 år. Derfor ble det utleievirksomhet for meg. Vi har to gjestehus, Casa Tranquila og Casa Iberica. Sesongen er fra mars til oktober, men vi kan varme opp bassenget hele året. Vi fokuserer på fred og ro, så vi tar ikke barn under 12, med mindre én familie booker begge husene. Via gjestehuset møter vi fantastiske folk fra hele verden. Vi har hatt gjester fra utrolig mange steder, blant annet New Zealand, Korea og Saudi Arabia. De siste var bare kjempehyggelige og laget til og med mat til oss! Noen av gjestene kommer tilbake, selv et par fra Canada. De ville ha mer av olivenoljen vår, men det var så dyrt å sende oljen til dem, at de heller bestemte seg for å ta en ferie til her hos oss.»

RAYMOND – Olivendyrkende IT-mann 

Raymond, som er oppvokst på Årvoll, ville satse på langrenn. Han gjorde det bra, men ikke helt bra nok til landslaget, så han tok IT-utdanning i stedet. Mellom datajobber og som deleier i IT-firmaer reiste han verden rundt. Eventyreren er der fremdeles, og skiene står i boden, slik at han kan dra til Sierra Nevada å stå Telemark en gang iblant. 

Foto © Aksel Jermstad

Raymond: «Jeg har alltid vœrt slik at jeg må gjøre noe. Jeg solgte et IT-firma som jeg og en kamerat drev rett før vi kjøpte her og ble med å starte MAKE, som driver med legitim e-post-markedsføring. Vi er fem norske eiere, og 90 % av våre klienter er fra Norge. Å jobbe herifra er ikke noe problem. Jeg drar vanligvis hjem en 4–5 ganger i året, men nå under koronaen har jeg ikke vœrt hjemme på over ett år, og det har gått helt greit.» 

Hvorfor og hvordan startet dere med å dyrke oliven?

Rebecca: «Olivenene valgte egentlig seg selv, for trærne sto jo der. Det er en matvare som vi ikke ville kaste bort, så vi måtte lage noe ut av det. Gården var ikke forvaltet slik vi ønsket før vi overtok. De hadde sprøytet masse, og jorda var steinhard. I år er faktisk første året siden vi kom at vi ser meitemark. Da jeg fant den første, ropte jeg: «Raymond, vi har meitemark! Det er liv i jorda!» Nå finner jeg dem selv når jeg luker gårdsplassen, så vi er kjempefornøyde.»

Innhøsting med shaker og tradisjonell trestav. Foto © Andre Folkedal

Raymond: «Første året høsta vi rundt 1200 kilo, som er ingenting for alle de trærne vi har. Det var bare akkurat nok til eget forbruk og til og gi til venner, og de ga oss gode tilbakemeldinger. Naboene, som kunne mer om dette, hjalp oss, selv om vi snakket veldig lite spansk. I starten fulgte vi deres anbefalinger, men så begynte vi å lese mer om olivendyrking. Vi fant fort ut at de beste oljene lages uten sprøytemidler og harving av jorda. Gården vår hadde ikke matjord i det hele tatt, for terrenget hadde bare blitt pløyd og regna bort. Så vi tok landet helt tilbake og startet økologisk, selv om det tar lang tid å få det i gang igjen. De fleste rundt her har mindre gårder og annen jobb ved siden av. Jeg skjønner jo at det er veldig enkelt å bare sprøyte, for da trenger man ikke å tenke på den biten mer. Lokalbøndene holder ofte på som de har gjort siden de fikk traktoren og begynte å effektivisere. De ligger ganske langt bak i forhold til ny teknologi og jordbruksmåter, som er synd, men det er heldigvis flere gårder som nå går over til økologisk bruk.»

Hvordan driver dere gården nå? 

Raymond: «Vi har gått fra å produsere 120 liter til nå 2500 liter. Under høstingen plukker vi 800–1500 kilo om dagen med 56 plukkere. Det er Juan, som jobber 60 % her på gården, meg selv, og tre til. Vi bruker nett under trærne, en shaker og stenger. Fra i år av skal vi bruke en ny type skånsom shaker, i stedet for å slå trærne. Det første året besøkte vi alle møllene rundt her. Den nærmeste er bare 20 minutter unna, men vi drar heller en drøy time til en økologisk mølle. Vi benytter den lille, familiedrevne Molino del Hortelanos i Casabermeja, og er av de få som kommer hver dag under plukkinga og har fast tid hver ettermiddag for mølling. Vi plukker fra 8–15 og spiser før vi kjører til mølla, så det går ikke mange timene fra vi plukker til vi presser. Slik får vi best kvalitet. Det er ingen tilleggsstoffer i oljen vår, men vi filtrerer den så den holder lenger og ser bedre ut. Vi lager kaldpresset ekstra jomfru olivenolje av enten Manzanilla, som er mildere i smaken, eller Hojiblanca-oliven, som har en sterkere smak.» 

«Det tøffeste ved jobben er å plukke og dra nettene fulle av oliven opp i hengeren for å kjøre til mølla. Og den største gleden er å kunne produsere mat. Jeg har aldri jobbet med mat, så det er det fineste, for alle må jo spise!»

– Raymond Bakken

Ingen tidligere jordbruksfaring

Verken Rebecca eller Raymond har noen jordbrukerfaring. Men selv om de var helt grønne da de kom, må de ha grønne fingre, for Rebeccas hage er absolutt nydelig, med store lavendelbusker, urter, kaktuser og sørlige blomster og plantearter. Ellers har de sitrustrœr og en romslig grønnsakhage. De har også prøvd seg på både avokado- og mangotrær, men disse likte ikke noe sœrlig nordavinden som kommer inn i dalføret. 

Gimli og Rayomnd på utekontor. Foto © Aksel Jermstad

Hvordan er hverdagen deres?

Rebecca: «Raymond står opp først, og så lager jeg frokost og kaffe til han på ‘jobben’, tre meter unna kjøkkenet. Jeg sjekker mail og tar meg av gjestehusene og sånt. I tillegg gjør jeg ærend, shoppingen og all vask av hus, klær osv.Vanligvis drar jeg bare til Álora når jeg skal handle og sjekke posten. Ellers er nærmeste landsby Valle de Abdalajís (tre daler unna), som har et lite supermarked og slakter og fiskeutsalg på morgenen. Det blir mer og mer turisme rundt her. Caminito del Rey har vœrt en kjempehjelp for hele området, også for gjestehusene våre.» 

Raymond: «Jeg jobber norsk fulltid fra 8–17, og har gårdsdriften på toppen av det. Bortsett fra under innhøstningen, er Juan den eneste hjelpen vi har. Det blir fort 3–4 timer om dagen med gårdsarbeid før middag. Noen venner av oss flytter tilbake til UK, så nå tar vi også over forpaktingen av deres økologiske gård og får 450 trær til.»

Fortell litt mer om olivendyrkingen gjennom året. Hva er tøffest, og hva er mest berikende ved jobben? 

Raymond: «Innhøstning skjer for oss rundt september–oktober. Det er veldig tidlig. Vi får mye mindre olje, men kvaliteten på oljen er høyere og har flere antioksidanter og polyfenoler fordi vi plukker når frukten er grønn. I tillegg kommer beskjæring av trærne, gjødsling to ganger i året og økologisk sprøyting av de små trærne annen hver måned. Vi har aldri vannet de store trærne, men vi gir de små vann et par ganger i året når det er på det varmeste. Nå har vi bygd et vannreservoar, så vi kommer nok til å vanne litt under blomstringen. Man må ikke gi for mye vann, for vi har veldig begrenset av det, og hvis man vanner for mye, vil ikke trærne vokse uten. Det tyngste er å plukke og dra nettene fulle av oliven opp i hengeren for å kjøre til mølla. Og den største gleden er å kunne produsere mat. Jeg har aldri jobbet med mat, så det er det fineste, for alle må jo spise!»

Raymond på kontoret. Foto © Aksel Jermstad

Godkjent økologisk gårdsbruk

Finca La Colina er et økologisk landbruk. For å bli godkjent som økologisk må man ikke ha brukt giftmidler på minst fire år. Deretter tas det prøver av jord og trær. Alt som gjøres på gården må rapporteres og logges med datoer, for eksempel når og hva man gjødsler med. Gjødselen de bruker kommer fra geitene på gården der vi stoppet for å sjekke om vi var på rett vei. «De gir gjødselen bort gratis (free shit …), men så blir de da også kvitt skitten,» smiler Raymond.

Økologisk produksjon tar lengre tid. I motsetning til masseproduksjon, hvor trærne plantes en knapp meter fra hverandre og skjæres ned etter ti år, plantes Finca La Colinas trær med syv meters avstand og blir ikke brukt til oljeproduksjon før de er nesten 10 år gamle. 

«Den viktigste feedbacken får vi fra de som kjøper oljen. De har gitt oss utelukkende positive tilbakemeldinger, så da betyr det jo at vi gjør noe riktig!» 

– Raymond Bakken

Hva er deres og gårdens fremtidsplaner?

Rebecca: «Vi har lyst til å eksperimentere mer med vin. Vi har plantet 400 planter og håper å få de første vindruene i høst. De første årene skar vi vekk druene før de fikk utviklet seg, slik at plantene kunne bruke all energien på å utvikle røtter. Vi har lov til å plante 1000 kvadratmeter med vindruer til eget forbruk. Hver husstand her kan ha en flaske på bordet hver dag, altså 365 flasker i året. Å produsere vin for salg er mye mer komplisert. Noen venner ventet 8 år på lisensen sin.» 

Raymond: «Planen er å bygge opp olivengården slik at vi har en ekstra inntekt når pensjonstiden kommer. Kanskje det også vil være mulig å pensjonere seg litt tidligere? I fjor var vårt beste produksjonsår, men 2500 liter er jo ingenting for en spansk olivengård. Vår produksjon er liten og eksklusiv, så det må bli litt mer hvis det faktisk skal vœre noe å leve av. Vi ligger på samme prisnivå som mer eksklusive spanske oljer. Når folk rundt her hører at vi selger olje i Norge for 289 NOK for en halv liter, får spanjolene helt sjokk, men i år er vel det første året som vi faktisk ikke går i minus. På sikt vil vi gjerne delta i konkurranser og kanskje ha noen smaksarrangementer på gården. Vi har tatt noen kurs i smaking, men er absolutt ikke eksperter ennå. Oljen vår blir sendt til analyse for å sjekke at vi følger alle regler. Testresultatene beskriver også smaken og karakteristikken på oljen, men den viktigste feedbacken får vi fra de som kjøper oljen. De har gitt oss utelukkende positive tilbakemeldinger, så da betyr det jo at vi gjør noe riktig!»

Finca La Colina. Foto © Aksel Jermstad

Så hvem sier at nordmenn ikke kan dyrke oliven! Neste gang du leter etter en vertinne- bursdag eller firmagave i stedet for blomster eller vin, hvorfor ikke gi en olivenolje, hvor gleden varer mye lenger!


Finca La Colinas olje selges på fincalacolina.no og kan sendes hvor som helst i verden. Du kan også kontakt Rebecca og Raymond på post@fincalacolina.noOljen kan kjøpes hos noen landhandlere rundt om i Norge, bla. Søndre Grevle gård i Stavern, og Rebecca og Raymond ønsker seg gjerne flere.

Gjestehusene finnes på airbnb under Casa Ibérica og Casa Tranquila

Av Karethe Linaae

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet