Månedsmagasinet på Costa del Sol
Beate Winther med ny spennende barnebok for hele familien

Beate Winther med ny spennende barnebok for hele familien

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Hvis jeg ser for meg definisjonen av vitalitet, så må det vœre den rødhårede kunstneren Beate Winther. Østlendingen som vanligvis er trekkfugl på Costa del Sol på denne tiden av året, simpelthen sprudler av kreativitet. Selv om hun kaller seg ‘utgammel’ med sine knappe 71 år, er hun typen til å alltid søke nye utfordringer. Hennes livsløp kan romme flere liv, med titler så varierte som lærer, forlagsredaktør, feministradioreporter, oversetter, sex-novelle skribent, hobbyfotograf, amatørkokk, fôrvert for førerhundvalper og ikke minst barnebokforfatter! 

Beate skriver hvor som helst så lenge hun har hunden, mannen og PC-en med seg, og skrive har hun gjort stort sett hele livet. Etter at hennes første barnebok kom ut i 1992, har bøkene kommet på rad og rekke, inniblant et vell av artikler, noveller og mer enn 50 bokoversettelser! 

På den 26. februar kommer hennes syvende bok ut, og alle hundeelskere og litterære tilhengere både i Norge og i Fuengirola kan glede seg til en spennende barneklassiker for hele familien! 

Det Norske Magasinet avtalte en samtale over nettet og møtte forfatteren i godstolen hjemme i Drammen. «Jeg liker å skrive med PC-en på fanget. Det er ikke det lureste for jeg har litt vondt i kroppen, og jeg har et fint lite kontor rett der inne med et skrivebord, men jeg liker å sitte akkurat her.» 

Hvorfor skriver du, og er du kunstner eller forfatter?

«Jeg har skrevet siden jeg var 17 og oppdaget ganske fort at det ikke var så dårlig det jeg skrev. Det er uttrykksbehovet det gjelder. Jeg kommer fra en musikerfamilie og har alltid vœrt kreativ, så det er vel egentlig kunstner jeg er, men når man er opphavspersonen til et litterært verk, så er man verkets forfatter. Nå holder jeg på med en voksenroman om psykisk incest, som er så langt unna snille hundevalphistorier man kan komme. Det fine ved å vœre pensjonist er at man har tid. Så lenge jeg orker å løfte armene og sitte med PC-en og hodet er sånn rimelig fungerende, vil jeg fortsette å skrive.»

Du har skrevet både faglitteratur og skjønnlitteratur. Hva foretrekker du å skrive og hvorfor? 

«Det er nok barnebøkene som ligger mitt hjerte nærmest. Det er der jeg liksom er mest ‘meg’. Barn er morsomme, lekne og lure oppi knotten, og så mangler de selvfølgelig den nødvendige kunnskapen og erfaringen. Jeg tenker ellers ikke på dette som en ren barnebok, men mer som en familiebok, for å ha hund er noe som man samarbeider om som familie. Jeg har prøvd å skrive romaner flere ganger, men det stilles så stenge krav i skjønnlitteraturen at jeg ikke vet om jeg har muskler nok til å nå i mål. Med barnebøker virker det som jeg når fram. Det har nok mye med personligheten å gjøre. Jeg kan godt skrive sanger og vers og tøys, mens andre kanskje ikke ville greie det i det hele tatt. Det er lettere å skrive det du er god på, men det gjelder å finne sin litterære stemme.»

‘Ikke ta Haiku!’ følger unggutten Miko og labradorvalpen Haiku som skal bli trent opp som førerhund. Hva er ditt forhold til hunder og hvordan ble historien til? 

«Det er egentlig ganske pussig, for jeg hadde ingen erfaring med hunder før Haiku. All min kunnskap har jeg puttet inn i boka. Jeg kan ikke noe mer! (Beate ler) Klart jeg kan det, men jeg satte meg ikke ned med tanken om å skrive en bok om hvordan det er å ha hund. I 2001 tok Stein og jeg til oss en førerhundvalp som vi kalte Haiku, og selv om boka er ren fiksjon, så er den også et tilbakeblikk på våre nesten 20 år som fôrverter og hundeelskere. Mye av historien er bygget rundt våre erfaringer med vår opprinnelige Haiku. Jeg ante ikke at jeg skulle bli så besatt glad i den bikkja, og så ble jeg så redd for å miste henne at jeg ikke sov om natta. På den måten er jo jeg Miko. Vi er samme type, intense og lidenskapelige. Mitt mål med ‘Ikke ta Haiku!’ er å fortelle om Mikos kjærlighet til hunden og redselen for å miste kjærligheten. Når jeg for eksempel sender han til å møte en førerhundbruker, så er det fordi Miko trenger å bli motivert til å kunne gi fra seg valpen. Det hjelper ikke selvsagt, han er like sinna og fortvilet uansett. Det er et skikkelig dilemma som de aller fleste fôrverter må forholde seg til. Hvordan ta hunden til sitt hjerte for så å måtte ta avskjed med den 1 ½ år senere. Det er egentlig det jeg skriver om – at det er en risiko å bli glad i noen og at kjærligheten har sin pris.»

«Jeg satte meg ikke ned med tanken om å skrive en bok om hvordan det er å ha hund. Mitt mål med boka er å fortelle om Mikos kjærlighet til hunden og redselen for å miste kjærligheten. Det er egentlig det jeg skriver om – at det er en risiko å bli glad i noen og at kjærligheten har sin pris.» 

Faren til Miko er japansk. Hva er din tilknytning til Japan? 

«Egentlig ingen. Det begynte helt omvendt. Vi skulle ha en hund på H (kullet fra førerhundskolen), og så fant Stein på navnet Haiku. Det er jo en japansk dikttype, men det er også et veldig morsomt navn. Da jeg skulle skrive en bok om Haiku, tok jeg utgangspunkt i det japanske navnet og bygget bakgrunnen rundt det. Som forfatter skal du jo ha en identitet på karakterene dine, så slik kom pappa Kenji og den halvt japanske Miko til.» 

Kommer vi til å høre mer fra din unge helt? 

«Ja, det gjør vi nok. ‘Ikke ta Haiku!’ kommer også ut som lydbok. Forleggeren på lydbokforlaget Lind & Co. hadde veldig lyst til at det skulle vœre en serie, for det fungerer jo så bra på lydbok. Jeg hadde allerede tenkt å skrive et par bøker til i serien som skal handle om ‘Miko og superhundene’. Det finnes nemlig så mange flotte hundefunksjoner – sporhund, servicehund, terapihund, førerhund, narkohund, oppmuntringshund og plastplukkingshund. Det finnes til og med hunder som hjelper barn å lese! Hunder kan trenes opp til å gjøre de mest overraskende ting, spesielt labradorer som er så glad i mat!» 

Hvordan starter du et nytt bokprosjekt og hvordan arbeider du som forfatter? 

«Det er et veldig aktuelt spørsmål for nå holder jeg som sagt på å planlegge oppfølgeren til boka. Jeg driver med research, leter på nettet, finner bøker og organisasjoner etc. Og mens jeg gjør det, så driver jeg og tenker. Jeg har et stort sekkedokument hvor jeg legger til ting hver gang jeg kommer på noe. Ellers er jeg nok en skrivevegrer også. Jeg liker gjerne å gjøre alt mulig annet og er redd for å skrive dårlig. Jeg er litt perfeksjonistisk sånn (snakker fort og skriver langsomt …), for jeg vil at alt skal treffe. Det ser jeg som et utviklingsområde for meg, at jeg kan slenge litt mer med pennen. Jeg blir litt for systematisk litt for fort, og litt for kritisk altfor fort. Nå er jeg i den heldige situasjonen at noen har bedt om en etterfølger, så jeg kaster meg ikke helt uti tåka. Men selv om tema er morsomt, må jeg passe på at det er noe som interesserer barn som er målgruppen min. Hver gang jeg setter meg ned for å skrive, er det akkurat som å åpne en pakke, så skriving for meg er en merkelig planlegging mellom strengt hodearbeid og en forundringspakke.»  

Hva med konkurransen i barnebokmarkedet i Norge? 

«Jeg vet ikke om jeg er helt på innsida der, for jeg er litt for morsom og søt og ufarlig. Kanskje jeg ikke har vist nok muskler. Det er mye Fantasy i norsk barneboktrend for tiden som jeg personlig synes er ganske kjedelig. Jeg føler også at det er litt smakspoliti i barnebokmarkedet, men det finnes jo i hele det norske kulturlivet. For noen år siden skrev og utga jeg selv en bok som het ‘Fiolekspressen’. Da den kom på Deichman Bibliotek, fortalte en av bibliotekarene at hun hadde antatt at boka ikke var noe god fordi den var utgitt på eget forlag. Men så leste hun boka og ble så begeistret at hun puttet en stabel opp på disken og promoterte den. Det er sikkert ikke bare i Norge at man må jobbe for å få anerkjennelse. Det er jo business, jeg forstår jo det. Jeg er så heldig at jeg trenger ikke å tjene noe særlig på skrivingen. Jeg føler at denne boka har et marked, ikke med tanke på penger, men lesere. Først og fremt er det hyggelig at folk liker å lese hva én skriver. Jeg fikk en tilbakemelding i dag fra noen som sa «For en nydelig bok!» Det gleder.»

Stein skriver også. Hvordan går det? Er det det samme med forfattere som med for mange kokker i familien? 

«Jeg tror ikke det, for vi liker begge å lage mat. Jeg kan ikke tenke meg å vœre pensjonister sammen hvis vi bare skulle gå ut å lufte bikkja og handle og sånn. Vi har noe ordentlig fint til felles og det er så gøy. Vi drar på tur og diskuterer synsvinkelproblematikk. Stein er min litterære førstekonsulent og jeg er hans, så vi leser for hverandre. Det er veldig inspirerende å ha samme hobby og vœre flere skrivere i huset.»

‘Ikke ta Haiku!’ kommer ut på den 26 februar på Lyst Forlag som er under Forlagshuset i Vestfold og kan kjøpes i alle norske bokhandlere. Den kommer også ut som lydbok på Lind & Co.Det Norske Magasinets lesere kan kjøpe ‘Ikke ta Haiku!’ direkte fra forfatteren. Kontakt Beate på beate.winther@live.no, så får du tilsendt en signert bok portofritt! Ellers håper Beate og Stein at de kan reise med labradoren Dexi til Spania i vår og da lover hun at det skal vœre bøker i kofferten.


DETTE ER HISTORIEN:

Miko ønsker seg en hund mer enn alt i verden, men det vil ikke mamma eller pappa eller Aki eller Ina. Men da familien får tilbud om å passe en førerhundvalp, blir det fart i sakene.

Den dagen de henter Haiku er den lykkeligste dagen i Mikos liv. Det er bare ett problem: Når Haiku blir ett og et halvt år gammel, skal hun leveres tilbake til hundeskolen for å trenes opp til å bli førerhund.

Miko og Haiku blir bestevenner og deler både morsomme og skumle opplevelser. Men tiden går, og dagen for at de skal skilles nærmer seg veldig. 

Miko gruer seg forferdelig. Da skjer det noe uventet!

Av Karethe Linaae

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet