Månedsmagasinet på Costa del Sol
Beate Abraham-Nilsen: Mellom Pasienter

Beate Abraham-Nilsen: Mellom Pasienter

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Foretrekker du å jobbe i Norge eller Spania? Lege Beate Abraham-Nilsen hadde nok foretrukket å jobbe på et norsk sykehus, men likevel valgte hun og familien å flytte tilbake til Costa del Sol i 2013, etter 6 år i Norge – mest på grunn av livskvaliteten og lyset! DNM møtte den vennlige, norske øre-nese-halsspesialisten på Clínica NorMed i Elviria og tok en prat om familieliv, helsevesen, pasientomsorg og våre undervurderte sanser. 

De fleste nordmenn på Costa del Sol kjenner Clínica NorMed i Elviria, solkystens lille Norge. Klinikken, som drives av den norske legen Beate Abraham-Nilsen, tilbyr et vidt spekter av helsetjenester for skandinaver og andre utlendinger som kanskje ikke greier å beskrive sine symptomer på spansk. I tillegg til allmennmedisin og øre-nese-hals, har klinikken en fordøyelseslege, en indremedisiner, en massør og en osteopat. Klinikken har også en operasjonsstue for mindre kirurgiske inngrep. Alle som jobber i resepsjonen snakker skandinavisk, engelsk, spansk og gjerne også tysk og er godkjente sykepleiere i Spania. Beate selv tar allmennmedisin-delen, øre-nese-hals og hudproblemer, men foretar også estetiske behandlinger.Siden hun er kvalifisert spesialist i Norge og i Spania, fikk Beate jobb som overlege på Hospital Costa Del Sol i Marbella så snart de var tilbake på solkysten, mens mannen, Bjørn Abraham-Nilsen, åpnet tannlegeklinikken Clinica NorDental i Elviria. En tid senere ble et annet lokale ledig i det samme bygget, hvor Beate startet den private helseklinikken Clinica NorMed. «Vi begynte veldig lite, for jeg hadde jo sykehusjobben, men så har det bygd seg gradvis opp.»

Clinica NorMed får besøk av folk fra mange forskjellige land og i alle aldre, inkludert barn fra Den norske skolen og skandinaver som jobber med telemarketing på kysten. «Vi har også mange pensjonister som bor her 6 måneder av året. Disse bruker sin reiseforsikring eller søker i ettertid om refusjon fra den statlige helseforsikringen, som HELFO i Norge og Forsikringskassen i Sverige. Når folk blir syke, synes de at det er viktig å bli forstått. Vi setter av en halv time per pasient, så jeg har god tid til å høre på dem. Mange eldre nordmenn forstår ikke spansk, så noen kommer med en pose med medisiner som de har fått fra en spansk doktor, slik at jeg kan forklare hva de er for. Jeg møter ofte folk når de er i en vanskelig periode av livet på grunn av sykdom, noe som skaper nœre bånd. Når man er syk, tror jeg mange synes det er godt å kunne snakke med legen sin og vœre sikker på at alt har blitt sagt og forstått.»

Fortell oss litt om bakgrunnen din og hvordan du endte opp her.«Jeg er født og oppvokst i Kristiansand, men dro til USA som 16-åring for å gå på high school. Jeg bodde også et år i Costa Rica og ble så glad i landet at jeg valgte å studere medisin der i stedet for i Norge. Costa Rica ble etter hvert litt langt borte fra hjemlandet, men Norge var ikke så fristende heller, så Sør-Europa ble mellomtingen. Etter at jeg i 2003 kom til Spania, var jeg så heldig å møte Bjørn, som nå er mannen min. Det var et pussig sammentreff, for både han og jeg dro tidlig ut fra Norge, så vi hadde mye til felles. Begge liker å bo i et varmt strøk med lange dager. Ingen av oss har noe problem med å jobbe, men vi synes det er hyggelig å ha tid sammen etter jobb. Det er lett å hente seg inn igjen i Spania, og det setter vi pris på. I tillegg kan vi spille tennis, golf, surfe, og stå på ski her, så vi har liksom alt vi trenger – og først og fremst lyset!» 

Dere flyttet tilbake til Norge, men valgte å komme tilbake igjen til Spania. Hvordan kom dere til denne beslutningen?«Da sønnen vår ble født, tenkte vi at det var lurt å bo nærmere familien, selv om vi hadde stabile jobber her. Arbeidsmessig trivdes vi begge kjempegodt i Norge, med supre kollegaer og godt arbeidsmiljø. Jeg hadde en god stilling som overlege på Haukeland og i Kristiansand, men fritiden ble liksom så kort og mørk. Vi manglet også litt av spontaniteten i livsstilen. Lengselen etter et varmere klima ble etter hvert for stort. Vi hadde noe å sammenligne med og klarte derfor ikke helt å gi slipp på tanken om et liv i Spania. Da jeg var ferdig spesialist på Haukeland og et jobb-bytte sto for dørene, var vi litt crazy og solgte det nyoppussede huset i Kristiansand og flyttet tilbake til Spania, hvor vi allerede hadde vår gamle leilighet og flere jobbtilbud.»

Hvorfor valgte du å bli lege? «Jeg har alltid vœrt veldig konkurranseorientert og skoleglad, selv om jeg aldri var en puggeperson. Mens mine venner tok et pauseår på Interrail, tok jeg jobb på Amnesty International i Costa Rica. Jeg jobbet også som flyvertinne med Aero Costa Rica, hvor vi under en flyvning fikk et hjerteinfarkt om bord. Jeg følte at tross den lille førstehjelpstreningen som vi hadde mottatt, håndterte jeg situasjonen rimelig bra. Det var vel da jeg tenkte at medisin kunne passe for meg.  Det er fremdeles viktig for meg som lege å tenke på hva jeg kan gjøre annerledes, kvalitetssikre hva jeg gjør og innrømme hva jeg ikke vet. Øre-nese-hals-spesialiteten krever både kirurgisk og medisinsk arbeid, noe som jeg liker. I ett øyeblikk legger jeg en protese i mellomøret til en pasient for å forbedre vedkommendes hørsel, og i neste øyeblikk utreder jeg en allergi eller en søvnapné.»

«Jeg er utrolig takknemlig for å få lov til å bo med familien her i Spania, hvor jeg fortsatt kan drive med yrket mitt og videreutvikle meg, hvor jeg er så heldig å møte mennesker fra så mange kulturer som deler med meg som behandler, og som igjen beriker min hverdag.»

Du og Bjørn driver flere klinikker. Hvordan samarbeider dere? «Bjørn er mye roligere enn meg, så det er nok derfor vi jobber så bra sammen. Vi er fire klinikker i ett, hvor jeg er ‘mor’ her, og han er ‘far’ på sine tre tannlegeklinikker i Elviria, Fuengirola og Alhaurin el Grande. Vi eier og driver klinikkene sammen og gjør det fordi vi synes det er gøy. Samtidig krever det ledelse, administrasjon, organisasjon og utstyr. For oss er det viktig å gi de ansatte positive tilbakemeldinger og tenke hva vi kan gjøre så de kan utvikle seg og lœre mer. Vi forsøker å bruke den kompetansen vi har rundt oss og trene de ansatte videre.»

Hvordan har helseklinikken greid seg under Covid-19?«Da pandemien begyntetrappet jeg opp min stilling på sykehuset med tanke på å hjelpe mer, og fordi jeg trodde det skulle bli mindre å gjøre her på klinikken – men det gjorde det ikke! Jeg tror ikke jeg har jobbet så mye som i det siste året, med 100 % overlegestilling på sykehuset, samtidig som at klinikken har vœrt full så å si hver dag. Ikke det at jeg klager! Vi er en primærtjeneste, så selv da alt var stengt i fjor hadde vi åpent. De fleste norske var ikke her, men plutselig kom andre utlendinger på døren som vi ikke hadde sett før – engelskmenn, hollendere, belgiere og tyskere. De setter pris på å finne alt under ett tak og kommer hit fordi de vet at stedet fungerer og at de får hva de betaler for. Det har ellers vœrt masse inspeksjoner under Covid. Kan de finne noe som helst å plukke på, så blir det bot, spesielt siden den spanske staten trenger penger nå. Akkurat det har vel vœrt en ekstra belastning, da det medfører mye papirarbeid.»

Du har jobbet på sykehus både i Norge og i Spania. Hvordan opplever du forskjellen i helsetjenesten i de to landene?«Jeg trives i begge helsetjenestene, men hadde nok foretrukket å jobbe på et norsk sykehus. Skandinaver har større kapasitet til å planlegge, jobber bedre i grupper, evaluerer hva som kan gjøres annerledes og har morgenmøter for å diskutere pasientene, noe jeg synes er veldig trygt. Alt er som det skal, så man føler seg kvalitetssikret. Det som ikke er så bra i Norge, er at leger blir kastet litt for fort ut i spesialisthelsetjenesten. Hvis du går til en spesialist etter å ha ventet på time i et halvt år, kan du risikere å møte en som akkurat har begynt på spesialiteten sin. Her i Spania møter du ikke nyutdannede hos en spesialist. Her er det veldig hierarkisk, så for eksempel for øre-nese-hals-spesialisering jobber du kanskje bare med ørevoks i de første 3 månedene, til du blir klarert for neste steg, og så det neste. Derfor er nivået på spesialistene man møter i Spania kjempebra. 

Ellers synes jeg noen ganger at det går litt for fort her, noe som kan lede til at ting må gjøres to ganger. Dette er en økonomisk belastning for den spanske stat og besværlig for pasienten. Jeg føler nok at norske sykepleiere/hjelpepleiere har mer empati for deg som pasient, men det kan ha noe å gjøre med at i Norge er det satt av mer tid for å gi den tryggheten.»

Mens vi snakker om jobb, hvordan greier du å sjonglere mellom dobbel fulltidsjobb og familieliv? Og hva med fritiden?«Jeg liker å jobbe, hvis ikke hadde jeg ikke gjort det, men jeg er ingen SuperWoman. Nå ønsker jeg å trappe ned på sykehusjobben og vœre mer på klinikken. Det er så god energi her, og jeg er kjempetakknemlig for alle de hyggelige pasientene. Ellers føler jeg at vi er mye sammen som familie. Barna spiller tennis hver kveld, og det krever masse oppfølging fra oss, men det synes vi er bare gøy. Vi er glade for at barna våre har funnet noe de trives med og brenner for. Det sosiale får vi via tennisen til barna og med venner, så det blir en del restaurantbesøk. Vi elsker spesielt en god lunsj på stranden – da blir batteriene ladet! Ellers på fritiden liker vi å reise rundt i Andalucía. Vi drar ofte til Sierra Nevada på vinteren, siden alle liker å stå på ski, og vi tar hyppige turer til Tarifa for å slappe av og kanskje få noen timer i sjøen. Heldigvis har ungene det ennå gøy med oss og spør oss om råd. Enn så lenge …» 

«For vår familie passer Spania veldig bra, og vi setter stor pris på hva landet har å tilby. Det er viktig for oss at barna føler tilhørighet der hvor vi har valgt å oppdra dem, og her på Solkysten føler vi oss som uno mas

Hvordan opplever barna å vokse opp i Spania? Hvor går de på skole, og snakker de mest norsk, spansk eller engelsk?«Vi har to barn, Felix (14) og Erika (12), og begge stortrives i Spania. Da vi flyttet tilbake hit, skulle den ene begynne i barnehagen og den andre i første klasse. Siden de har norske foreldre, følte vi at det var viktig at de fikk en tilhørighet til lokalsamfunnet, så de gikk på spansk skole frem til 6. klasse. Skolen var såkalt tospråklig, men engelskundervisningen var ikke bra nok, så vi byttet til en internasjonal skole etter det. Under Covid besluttet vi at de skulle gå på Den norske skolen. Begge snakker norsk uten aksent, men går over til spansk eller engelsk hvis de skal forklare noe, så vi følte at dette ville vœre en perfekt mulighet for dem til å forbedre norsken. Vi har vœrt kjempefornøyde med Den norske skolen. Vi på kysten er veldig heldige som har det tilbudet.» 

Barna deres er ivrige tennisspillere. Hvorfor tennis, og blir det noen spanske landsmestere i fremtiden?«De synes det er gøy nå, men vi får jo se. Begge er ranket profesjonelt som tennisspillere i Spania og har god nok ranking til de internasjonale turneringene (Tennis Europe). De trener ca. 3–4 timer om dagen (individuelt, gruppe, styrke og mental trening), men det er også mye sosialt. De spiller for Marbella, men representerer ofte Malaga når det er stevner i andre deler av Spania. Vi er kjempeheldige fordi vi bor på et sted hvor det kommer mange gode tennisspillere, så vi trenger ikke å dra langt for at de skal kunne konkurrere. For tennis koster jo, og de vil alltid dytte på deg nye ting. Kysten er litt ‘lurete’ på den måten, og prisene er skrudd kunstig opp, for det er alltid folk som er villige til å betale. Ellers tror jeg litt konkurranse er sunt for barn. I tennis har du en motspiller som kanskje er kjempegod en dag og ikke så god den neste, eller som fusker eller sier noe stygt til deg under kampen. Du har hele tiden noe å jobbe imot, men sånn er jo livet også, så det er en super lœringsmulighet for dem. Om de blir spanske landsmestre i fremtiden er vanskelig å si. Vi som foreldre kan kun legge forholdene til rette, men det er ikke så viktig for oss at de når til topps. Vi vil bare ha glade og motiverte barn.» 

I denne utgaven av DNM snakker vi om sanser. Synes du at luktesansen er undervurdert i forhold til våre andre sanser?«Luktesansen er absolutt undervurdert, og tap av den kan redusere livskvaliteten vår. Folk forstår ikke helt hva det er å ikke ha luktesans. Det har vi tydelig merket nå under Covid, når mange mister den. Og når du mister luktesansen, så mister du også smakssansen, og det merkes mer! Smaksorganet er noe vi forbinder med hygge, så hvis maten ikke smaker noe i det hele tatt, blir det jo ikke noe kos. Et annet problem vi ser under Covid er at folk tillater seg mer, noe som har ført til at alkoholforbruket har økt. Vi vil se mange ettervirkninger av pandemien, som mer redsel og bekymringer over småting. Nå har vi hatt tid til å gå og tenke mer, så plutselig er den føflekken som vi har hatt i årevis blitt til noe kjempeskummelt.»

Og hva med hørselssansen – har du noen råd for hvordan vi kan passe på hørselen?«Skaden er jo ofte gjort når folk kommer til meg, men hva jeg kan gjøre som øre-nese-hals- lege er å se om det er et nevrosensorialt eller mekanisk problem. Mekaniske problemer – innsnevret øregang, for tykk trommehinne, vœske i mellomøret eller fusjonerte bein i mellomøret – alt dette kan jeg jo operere. Men det vanligste er nevrosensorial døvhet, eller hørseltap på grunn av alderdom. Det er ikke så mye vi kan gjøre, annet enn å tilpasse høreapparat hvis pasienten ønsker det. Når du føler at du blir isolert sosialt og ikke får med deg hva som skjer, da er det kanskje på tide med et høreapparat. I Norge får man det gratis hvert femte år, noe som vi tar helt for gitt, men i Spania må man betale for høreapparat, så det er ikke alltid lett å vœre minstepensjonist her.»

Som avslutning, har du ellers noen spesifikke helseråd til våre lesere? «Det viktigste er at kroppen er frisk, at du tar vitaminer og sover godt. Søvn er kjempeviktig, og daglig mosjon, så kroppen er sterk og du føler deg ovenpå. Selvfølgelig må vi følge de nåværende sikkerhetstiltakene med håndvask og munnbind og avstand, men det er ikke så mye annet vi kan gjøre. Generelt handler livet om balanse – å holde kropp og sinn i så god form som mulig. Tenke positivt og spise sunt. Og så bør man kose seg og le iblant, for latter ruster oss til å overkomme hva som helst!» 

For mer informasjon, går til Clinica NorMed

Av Karethe Linaae

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet