Månedsmagasinet på Costa del Sol
Frits Solvang: Fra Nordkappfiske til Andalusiske skyer – et liv i bilder

Frits Solvang: Fra Nordkappfiske til Andalusiske skyer – et liv i bilder

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Bilder av Frits Solvang og Karethe Linaae.

For et utrolig liv!

Frits Solvang har fotografert Nelson Mandela, Desmond Tutu og Dalai Lama og har avbildet bautaene i norsk teater, som Henki Kolstad, Wenche Foss og Per Aabel. Han var fotografen bak portrettet av Knut Faldbakken for forfatterens første bok, og han tok bildet av Tarjei Vesaas som senere ble til frimerke. I sommer, etter at han fyller 80 på selveste Olsokdagen, skal han utstille en helt ny samling bilder. Og denne gangen er det ikke kjendiser, men skyer som er motivet.

Den tidligere Birkebeineren og maratonløperen Frits Solvang står høy og staut og vinker i porten til sitt andalusiske hjem på en fjelltopp over landsbyen Ítrabo nær Almuñecar i Granada-provinsen. Noen stillesittende tilværelse har nok ikke den norske fotografen. Først og fremst er det skyene i horisonten som støtt og stadig lokker ham ut med kameraet. Hus og hage krever stell, og redningshunden Yoko trenger lufteturer i campoen. I tillegg holder han egenhendig på å bygge et lysthus med utsikt over Middelhavet til minne om sin kjære kone Inger, som gikk bort i fjor.

Frits, konen Inger og redningshunden Yoko fra 2017. Foto © Frits Solvang.

Det Norske Magasinet hadde et livlig møte med mesterfotografen, som nok aldri vil pensjonere seg fra kunsten og skyene sine.

Barndomsminner

Frits ble født i 1941 i Troms, men vokste opp på Bellingmo, et bittelite sted på østsiden av Glomma, hvor faren hadde en landhandel.

Frits med trekkspillet ca 1952. Foto © Frits Solvang.

Hva er dine første minner?

«Det kan jeg fortelle deg! Mens jeg holdt på å grave jord å legge på lasteplanet på min gule lekelastebil rett syd for huset vårt, så jeg noen skygger. Da jeg kikket opp, så jeg to tyske soldater som gikk oppe på jernbanelinjen, for vi var 15 meter fra skinnene. Det var i 1944, så jeg må ha vært tre år gammel.

Ellers levde vi under karrige kår i etterkrigstiden. Vi hadde hverken strøm eller innlagt vann, som vi fikk først på begynnelsen av 50-tallet. Glomma rant forbi nedenfor huset vårt, og jeg husker veldig godt at moren min gikk ned til elven og hogg hull i isen for å vaske tøy.»

Når og hvordan fikk du ditt første kamera?

«Jeg fikk mitt første kamera i gave av foreldrene mine da jeg var 14. Det var et lite kasseapparat. Det neste kameraet mitt var en høy boks med to linser som kalles Flexaret. Det var billigutgaven av Rolleiflex, men kostet likevel 345 kroner, som var mye penger den gangen. Jeg greide å kjøpe det fordi jeg jobbet med hesjing på gårdsbruk og sånt, og så spilte jeg trekkspill. Moren min var i Italia på ferie, noe som ikke var vanlig, og da kjøpte hun et trekkspill til meg. Da jeg som 12-åring spilte til dans på det lokale ungdomshuset og tjente 70 kroner på en kveld, følte jeg meg kjemperik! Først langt senere ble jeg den lykkelige eier av Rolleiflexen, som alle skikkelige pressefotografer brukte.»

Hvem lærte deg om fotografering, og når fikk du din første jobb som fotograf?

«Etter realskolen dro jeg til Hamar og gikk til et par fotografer for å spørre om de trengte en lærling. Jeg begynte hos en veldig hyggelig ungarsk jøde som het Samuel Herscowitz og lærte mye av ham. I 1960-61 avtjente jeg verneplikten i Flyvåpenets fototjeneste. Først på Rygge og deretter på Bodø flystasjon. Der møtte jeg fotografen Kåre Kivijärvi, som var det helt store for oss fotografer. Jeg vant forsvarets fotokonkurranse i 1961 og ble fløyet ned til Oslo, hvor jeg fikk en svær pokal av General Motzfeldt. Det var ikke måte på stas! Det hadde vært en lang, mørk og kald vinter i Bodø, mens det var nydelig vårvær i Oslo, så da jeg satt og tok en øl på Nille i Oslo, trodde jeg at jeg hadde kommet til himmelen.»

Studietiden

Etter svenneprøven fikk Frits jobb som pressefotograf for Hamar Stiftstidende. I Hamar møtte han en ung mann som het Knut Faldbakken, som ikke visste helt hva han skulle begynne med. Frits tipset ham om en ledig journaliststilling i avisen, hvor de jobbet sammen sommeren 1963. Samme høst begynte Frist å studere på den nystartede Fotoskolan, Kursverksamheten vid Stockholms Universitet.

Fiskere, Skarsvåg 1967, Foto © Frits Solvang.

«Vi hadde fire oppgaver hver uke, med temaer som for eksempel ‘husmor’, ‘hjemløs’ eller ‘egg på annen måte’. Det var en utfordring for meg som hadde vært i Stockholm i en uke og skulle ut og finne bilder av en husmor! Rektor Christer Strömholm var en kjempekarismatisk person. Han hadde gått på folkeskolen sammen med Ingmar Bergman, og Paristuren som Bergman beskriver i Laterna Magica, var Christer med på. Om Christer er det bare å si at han var en ypperlig lærer og et forbilde for en ung student!»

Hvordan endte du opp med å ta bilder på verdens nordligste fiskevær?

«I det andre året på på Fotoskolan fikk vi anledning til å gjøre større oppgaver. Først dro jeg et par ganger til Røros. Som avslutningsoppgave vinteren 1965 dro jeg til Nord-Norge midt i mørketiden. Hvor gæren var man ikke den gangen … Jeg hadde vært der én gang på sommeren og tenkte at dette kan jo kanskje være spennende. Jeg hadde ingen steder å bo og kjente ikke ett menneske der, men jeg dro nordover, tok lokalbåten fra Honningsvåg til Skarsvåg og måtte gå omkring og spørre folk om jeg fikk bo hos noen. Men det gikk jo greit. Det første bildet jeg tok der, av tre arbeidere som går inn i snøføyken, er ett av mine beste bilder.»

Skarsvåg, Finnmark januar 1967. Foto © Frits Solvang.

«Til sammen har jeg tatt noe i underkant av 1 000 000 bilder – av politikere som Bill Clinton og Putin samt fredsprisvinnere som Nelson Mandela, Dalai Lama og Desmond Tutu. Miljøreportasje er også morsomt, men nå begynner jeg å bli så gammel, så jeg kan ikke drive og springe slik som jeg gjorde før.»

Frits Solvang

Forelskelse og livets underlige sammentreff

Frits møtte sin kone, skuespilleren Inger Heldal, i Oslo høsten 1967. Han hadde vært i Nord-Norge i nesten to måneder og var tilbake i Stockholm for å fremkalle filmene sine. Hva som skjedde videre, var kanskje en tilfeldighet. Eller var det skjebnen?

«Det er rart hvordan livet arter seg. Jeg hadde 75 ruller med 36 bilder av kinofilmen de brukte i Leica-kameraer den gangen. Det var en omstendelig prosess, med spoler som man måtte tre filmene nedpå. På veggen i mørkerommet var det en klikk-lysbryter som aldri skulle ha vært der, og mens jeg holdt på, hørte jeg at jeg var borti den veggen. Hadde jeg ved et uhell slått på bryteren, hadde jeg ødelagt alle bildene fra Nordkapp. Da hadde de ikke blitt utstilt på festspillene i Nord-Norge, og dermed hadde ikke programleder Jarle Høyseter invitert meg til et TV-intervju hvor de viste bildene fra Skarsvåg, og da hadde ikke en venn av Inger sett programmet og ringt henne og sagt at han hadde sett en fantastisk mann på TV som hun måtte treffe! Men det gjorde hun, og så ble det faktisk oss …»

Bryllupsbilde av Inger og Frits 1968, Foto av Kåre Kivijärvi.

1 millioner bilder

Etter utdannelsen jobbet Frits i fem år med Oslofotografen Arne Knudsen. Knudsen var engasjert av Nobelkomiteen for å ta de offisielle bildene rundt Nobelprisutdelingen, inkludert portretter av prisvinnerne, i tillegg til alle de kongelige signingsferdene. Og selvfølgelig var Frits der med kameraet sitt.

Frits 1984. Foto © Frits Solvang. Trykket med tilltelse fra Norsk Teknisk Museum.

«Da Harald og Sonja giftet seg i 1968, var jeg fotograf i bryllupet, først i Domkirken og så på Slottet. Vi fotografer måtte ha på oss kjole og hvitt til festen, og det var selvsagt ikke tid til å skifte etter kirken. Det skulle du ha sett – alle fotografene som løp etter kortesjen i kjole og hvitt, svette og fæle. Det hadde nesten vært morsommere bilder enn av de kongelige …»

Og hvordan endte du så opp på Nationaltheatret?
«Det var i grunnen helt tilfeldig. Jeg hadde tatt et bilde av Faldbakken for hans første bok Den grå regnbuen, og Faldbakken, han var vakker altså! Fotografen på Nationaltheatret så bildet og ble så betatt at han spurte om jeg ville ta bilder for teateret, siden det var for mange forestillinger å dekke for han alene. Jeg fotograferte min første forestilling i 1967 og min siste i år 2000, så jeg var på Nationaltheatret som fotograf i over 30 år! Ved siden av drev jeg mitt eget firma for reportasje, reklame, arkitektfotografier og bokillustrasjoner. Jeg var den siste som fotograferte Johan Falkberget på Røros (1967). En søt kar. Og så fikk jeg ta bilde av Tarjei Vesaas. Jeg satte stor pris på å treffe ham, for jeg var så glad i det han skrev. Han bodde også i et lignende landskap som det jeg hadde vokst opp i. Tenk bare på diktet Snø og granskog! Ett av bildene jeg tok av Vesaas ble faktisk til et frimerke under 100-årsmarkeringen av hans fødsel.»

Bilde av Knut Faldbakken. tatt at Frits Solvang i 1967. Foto © Gylendal.

Er det noen eller noe du ikke har fotografert som du gjerne skulle ha gjort?

«Vel, Barack Obama skulle det vært artig å ta bilde av, men jeg har tatt nok bilder i karrieren til å være relativt fornøyd. Til sammen har jeg tatt noe i underkant av 1 000 000 bilder – av politikere som Bill Clinton og Putin og fredsprisvinnere som Nelson Mandela, Dalai Lama og Desmond Tutu. Miljøreportasje er også morsomt, men nå begynner jeg å bli så gammel, så jeg kan ikke drive og springe slik som jeg gjorde før.»

Nelson Mandela i Norge i 1993. Foto av Frits Solvang. Trykket med tillatelse fra Norsk Teknisk Museum.

Som teaterfotograf ble du vel kjent med mange norske skuespillere?

«Jo, det skal jeg love deg. Og det var jo ikke akkurat kjedelig å sitte og snakke med Per Aabel, som fortalte om sine reiser med faren til Paris på 1920-tallet. De var til stede da sangen Valencia ble lansert, og sangerinnen skred ned på scenen med et appelsintre på hodet. En annen gang dalte et stort sjokoladeegg ned på scenen, og ut av egget steg en sjokoladebrun Josephine Baker. Og det eneste hun hadde på seg var en banan! Det var Per Aabel, altså! (Frits klukkler) Han var et virkelig unikum, men han var veldig sjalu! Kostymesjefen på teateret sa en gang at hvis Per hører om en steppedanser i Sør-Amerika som har suksess, så blir han så misunnelig. Men alle tilga han jo, for han var så begavet. Det blir visst litt mange historier, dette her …» 

Per Aabel og Wenche Foss fra 1978. Foto av Frits Solvang. Trykket med tillatelse fra Norsk Teknisk Museum.

I Spania i over 50 år

Frits kom til på Costa Brava-kysten i Spania for første gang i 1967 på jobb for et reisebyrå.

Hva husker du spesielt fra ditt første besøk til Spania?

«I 1967 var det tre personer som gjorde det stort i showbusiness i verdenssammenheng: Muhammad Ali, The Beatles og den spanske tyrefekteren El Cordobés. Manuel Benítez, som han het, var den største Torero-en akkurat da, og jeg var ung og hadde lest mye Hemingway, så selvsagt ville jeg se tyrefektning. La Plaza de Toros i Barcelona var stappfull, og da han kom inn, ble det leven. Hvordan han behandlet den tyren … Jeg har aldri sett noe lignende!»

Og når ble dere fastboende her?

«Det var mange år senere. Inger jobbet på Den Nationale Scene i Bergen, og en av de andre skuespillerne hadde hus nær Alicante. Etter å ha besøkt henne, kikket vi lenger sørover og kjøpte et rekkehus i Maro i 1986. På 90-tallet kjøpte Faldbakken hus i Ítrabo i Granada-provinsen, så vi endte opp med å flytte dit i 1997. Det fantastiske var jo at det var så billig. Vi betalte rundt 50 000 NOK for huset, selv om det riktignok måtte pusses opp. Faldbakken kjøpte sitt for 45 000 kr, og det billigste huset vi så kostet 15 000 NOK. Mange nordmenn kjøpte hus i området, og noen har dem fremdeles, inkludert Faldbakken, selv om det nå er over et år siden han har vært her nede.

Vi flyttet fulltid til Spania i november 2003. Et par år etter fant vi denne tomten ovenfor Ítrabo. Vi bygget huset og flyttet endelig inn her i august 2012. Det leie var at vi dessverre ikke kunne ta med oss alle bildene mine da vi emigrerte til Spania. Hele arkivet mitt på mer enn 500 000 eksponeringer, inkludert alle bildene fra Skarsvåg og Nationaltheatret, var jeg tvunget til å selge for en slikk og ingenting. Heldigvis er de nå donert til Norsk Teknisk Museum i Oslo, slik at de er tilgjengelige for offentligheten.»

Hvordan er det å være norsk pensjonist i Spania?

«Jeg synes det er veldig bra. Da Inger døde i fjor, begynte jeg å overveie om jeg skulle flytte tilbake til Norge, men jeg ga det opp. Jeg tenkte at Herregud, jeg har det jo så fint her oppe. Men jeg kan jo ikke se for langt fremover …»

Hvilke kunstnere har inspirert deg som fotograf?

«Definitivt Henri Cartier-Bresson, og William Eugene Smith. Smith lagde reportasjer fra Spania da det virkelig var fattig her og var en stor inspirasjon. Fotografene Richard Avedon, Diane Arbus, Annie Leibovitz, Robert Capa og Kåre Kivijärvi samt malerne Munch, Matisse og Picasso. Det er vel de viktigste.»

Frits med kameraet. Foto © Karethe LInaae.

Slutter man noen gang å lære?
«Nei, absolutt ikke. Jeg lærer stadig nye ting, selv om jeg jo kan ganske mye om foto etter hvert. Jeg har jobbet med ALT – storformatkameraer på 18 x 24 cm og svære studiokameraer, 9 x 12 og 6 x 6, men det er stadig noe nytt. Jeg er ikke fullært på digital teknologi, og det er sikkert ting der jeg kunne bli bedre på. Tidligere var jeg uhyre teknisk, redd for å slippe litt og gi blaffen, og være mer rå og uforsiktig. Jeg har blitt litt flinkere der og prøver å være mer spontan.»

Foretrekker du svart/hvitt eller farger?
«Jeg foretrekker nok svart/hvitt. Jeg liker få farger, kanskje svartblå eller gråblå, så skyutstillingen er fargerik til å være meg. Jeg har fremkalt masse svart/hvitt-bilder og har stått til sammen i over to år dag og natt på mørkerommet. Tenk på alt som måtte kopieres på Nationaltheatret! Alt ble fremkalt av oss. De hadde store montre ute rundt hele teateret som skulle fylles, i tillegg til pressebildene som vi også gjorde for Det Norske Teatret og Riksteateret.»

Frits med ett av bildene som skal stilles ut.. © Karethe Linaae.

Utstillingen din heter NUBES, eller skyer på spansk. Hvorfor skyer? Og hvorfor nå?

«Skyer er noen nesten abstrakte greier og ganske utrolige. De forandrer seg konstant, så alle ser forskjellige ting i dem. Jeg begynte å fotografere skyer for alvor for rundt ti år siden. På Olsokdagen, 29. juli, blir jeg 80 år. Da ønsker jeg å holde en markering i form av en utstilling av skymotivene jeg har tatt på min campo mellom Ítrabo og Jete. Bildene er helt naturlige. Jeg manipulerer dem ikke annet enn at jeg kanskje bare øker kontrasten litt. Ellers må jeg rette en takk til min gamle venn og kollega Knut Vadseth i Oslo. Uten hans overtalelse og støtte hadde jeg ikke sittet her og snakket om utstilling. Jeg vil også takke ham for en fin jobb med å få fotografiene opp i storformat på lerret.”

Og blir det flere skyer etter hvert?

«Tja. Så fort det dukker opp noen fine skyer på himmelen, har jeg kameraet liggende klar og er ute på ti sekunder,» avslutter den ungsinnede, snart 80-årige fotografen.


Fotografiutstillingen: NUBES av Frits Solvang
Dato: 16. til 30. september 2021
Sted: Sala de Exposiciones, Casa de la Cultura i Almuñecar

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet