Da jeg oppdaget solkysten

Damene med kledelig drakter, lyse frakker og solhatter gikk ned flytrappen og ut i det i ukjente. Vi var kommet til Spania.

I nesten førti år har Knut A. Andersen besøkt Costa del Sol gang på gang. Her minnes han inntrykkene fra det aller første besøket, i september 1973.

Egentlig hadde jeg ingen planer om å feriere ved Middelhavet. Jeg foretrakk Nord-Europa. Men min kone hadde vært på Kanariøyene og Mallorca, og hun ville tilbake til Spania. I løpet av august 1973 kompromisset vi oss derfor frem til Costa del Sol, og vi valgte det nybygde og imponerende Hotel Las Palmeras i Fuengirola som stedet for en ukestur med Stjernereiser, som Star Tours fortsatt var kjent som den gang det holdt med norske navn på reisebyråene.

Reisen
Propellflyenes tid var stort sett forbi, og flyturen tok ikke lengre tid enn i dag, men den mentale avstanden hjemmefra var himmelvid. Vi skulle til en annen verden.

Leiebilen
De fleste ble hentet av buss på flyplassen og kjørt til hotellene. Der ble de stort sett under hele oppholdet om de ikke meldte seg på en av turoperatørens utflukter. Vi hentet derimot en leiebil, en Simca 1000 med motoren bak og definitivt ingen form for aircondition. Det var begynnelsen av september og glovarmt.

Hotellene
Det var hektisk bygging for å kunne motta den ventede turiststrømmen. I Torremolinos lå nye blokker tett i tett med Perla 1, 2, 3, 4 og 5 og enda flere like blokker. Ut mot stranden i Fuengirola dominerte blokkene til Sofico, et selskap som visstnok snart etter var konkurs.

Nærmiljøet
Alt var nytt for oss og alle steder var spennende. Eslene var ennå ikke redusert til et eksotisk turisttilbud, og mange hadde ikke annet transportmiddel.
Hele solkysten dirret av forventninger om turistflommen som skulle vokse, og som vokste fort. Nye butikker spratt opp, og første etasje på Las Palmeras var fylt med selgere som solgte spennende suvenirer og lærvarer fra Marokko.
For første gang så vi kopiklokker. En dame fra Fredrikstad viste begeistret frem sitt livs klokkekjøp. Klokken hadde kostet 100 kroner og hun forklarte alle hun traff at ”selgeren sa det var en Certina”.

Maten
Den norske mistroen til fremmed mat var utbredt. Sannsynligvis hadde mange førstegangsreisende fylt halve kofferten med geitost og andre norske matvarer for ikke å risikere helsen.
Man visste selvsagt om paella og tapas, men å spise det var noe helt annet. Etter instruks fra staten var spisestedene konsekvente med å ha menyene på flere språk enn spansk. Men det var på steder der turistene utgjorde flertallet. På en veikafé langt fra turiststedene var menyen bare på spansk og knapt nok det. Vi bestilte uten annet holdepunkt enn prisen, og jeg minnes ennå en lett uhygge da maten kom på bordet og vi ikke visste hva vi spiste. Egentlig vet jeg det ikke ennå, og på en måte vil jeg heller ikke vite det…
Ved et senere besøk i Fuengirola kom vi forbi en norsk kafé som serverte kjøttkaker og fiskepudding og som solgte norske aviser. Det første som møtte oss innenfor døren, var Dagbladets forside med den tabloide tittelen: Dødsbakterien slår til igjen. Vi snudde i døren.

Med den lille leiebilen kjørte vi opp til Castillo de Sohails rett sør for Fuengirola og så ned på det senere glemte Hotell Mare Nostrum.

Utfluktene
I løpet av ferieuken kjørte vi over tusen kilometer med den lille og varme leiebilen.
Blant utfluktsmålene var Ronda og Granada. Veien til Ronda var en prøvelse både for mennesker og biler. Til Granada gikk det slett ingen motorvei, men til gjengjeld kunne man parkere rett ved inngangen når man endelig kom frem. Det var ingen kø ved billettluken, og det kostet ikke mange pesetas å få slippe inn i Alhambras fremmede og forunderlige arabiske verden. Vi kunne gå helt frem og ta på løvene i løvegården.
Høyt oppe bak Granada skimtet vi Sierra Nevada, og begeistringen var stor da det viste seg å gå en vei opp mot toppen. Den lille bilen slet seg oppover til over 3400 meters høyde, og det lå snø på nordsiden av veien. For nordmenn, som fra oktober til april klager over snøen i hjemlandet, er det lite som skaper slik begeistring som å finne snø i utlandet om sommeren.

Kontakt med hjemlandet
I dag har alle mobiltelefoner og vi henter nyheter fra nettet enten vi er i Spania eller Norge. I 1973 var det en større utfordring å holde seg orientert.
Den medbrakte reiseradioen tok inn spennende musikk fra Marokko og en sjelden gang en engelskspråklig nyhetssending. Engelske aviser nådde kioskene i Fuengirola et par dager etter utgivelsen. De skrev selvfølgelig verken om Norge eller Spania.
General Franco hadde fremdeles makten, og samfunnet rundt oss var langt fra demokratisk. Enkelte nordmenn vi møtte, hadde overraskende stor sans for det styrende regimet, men stort sett snakket man ikke om politikk.

Et langvarig forhold
Hjemme i Norge sto høstmørke og kjøligere dager for døren. Ikke rart at Eviva España, sunget av Gro Anita Schønn, fikk en høy plassering på salgslistene i Norge. Den ble den mest spilte platen i NRKs ønskekonsert det året.

Siste vers av den norske versjonen lyder slik:
Og så sitter man på hybelen og drømmer
med en kopp kaffe og livet går i moll
Og jeg titter ut og ser at regnet strømmer,
og jeg er langt fra både Costa og del Sol
Jeg drømmer at jeg er på samme strand
Nå vil jeg jage kulden fra mitt land

Så hør min glade feriesang:
Eviva España
Vi sang den hele natten lang
Eviva España

På grunn av general Francos jernharde regime skapte sangens uforbeholdne anbefaling av reiser til Spania mange kontroverser i Norge.
Det gikk bare et halvt år før vi var tilbake på solkysten, og da med Tjæreborgreiser og opphold med nøye tilmålt helpensjon på Tjæreborghotellet i Torremolinos. Vi kom tilbake enda to ganger i løpet av det følgende året. Den ene til Skol i Marbella, den andre til nybygde El Puerto i Fuengirola. Senere fulgte mange turer til alt fra Cadiz og Sevilla til Bilbao og Santiago de Compostela, men solkysten ble vårt fremste feriemål.