Månedsmagasinet på Costa del Sol
Albarracín – en av Spanias fineste byer

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

 
web76

 
Hvis man kjører tilbake til Norge nå i april eller mai og har lyst til å oppleve noe nytt, så kan det varmt anbefales å ta ruten over Teruel og så overnatte i den helt spesielle og vakre byen Albarracín. Byen kommer inn på en flott 3. plass over Spanias mest severdige byer, bare forbigått av Ronda og Vejer de la Frontera. Byen ligger svært vakkert til midt i et vilt klippelandskap, og den har røtter tilbake til kelterne. I dag framstår Albarracín som en middelalderby med smale gater, fine plasser, en imponerende bymur, forsvarstårn og en borg.
Man kan godt bli lei av alltid å kjøre samme vei nordpå, så vi kikket på kartet for å se om det ikke var et alternativ vi kunne prøve. Vårt blikk falt på veien over Teruel, og på den måten kunne vi kikke inn i et for oss ukjent hjørne av Spania og prøve å kjøre nye veiet. Teruel ligger en drøy dagsreise unna, nærmere bestemt 670 km fra Málaga, men det er ikke lenger enn at det fint klares på under åtte timer, også selv om et stykke av veien ikke er motorvei.
Det var egentlig Teruel vi ville se, så vi hadde bestilt rom på byens Parador. Albarracín hadde vi aldri hørt om, så det kom som litt av en overraskelse da vi i resepsjonen på Paradoren fant en brosjyre om Albarracín. Byen ligger 40 km nordvest for Teruel og vi bestemte oss straks for at vi ville besøke Albarracín neste dag.
Vi ankom Teruel om ettermiddagen og dro straks inn for å kikke på byen som visst er mest kjent for å ligge i Spanias glemte hjørne. Byens motto er «Teruel existe» som om den har blitt glemt av resten av verden og gjerne vil si fra om sin eksistens. Teruel er i turistbrosjyrene mest kjent for sine fine mudéjar-tårn og sin vakre beliggenhet på kanten av en loddrett skrent over Turia-elven. Vi gikk en tur rundt i byen og syntes at den var ganske pen og interessant og bestemt ikke fortjente å bli glemt av resten av verden. Når det er sagt, er en ettermiddags slentretur nok til at man kan få et inntrykk av byen – så mye er det ikke å se.
Det var derfor med ekstra mye blod på tannen at vi dro fra Paradoren neste morgen – uten frokost. Den ville vi spise i Albarracín. Veien dit går først over en interessant slette og følger deretter elven Guadalviars løp. Det siste stykke langs med elven er svært vakkert og vi begynner nå å få et inntrykk av den enestående naturen som omgir Albarracín.
 
Reserva de Montes Universales
Byen ligger i en stor naturpark kalt «Reserva de Montes Universales» og fjellene rundt heter Sierra de Albarracín. Denne «sierra´en» eller dette fjellandskapet er karakterisert ved den røde jorden og sine «muelas» (kinntenner) som er den betegnelse man bruker om de kjempemessige klippepartiene som rundt omkring stikker opp av jorden som enorme kinntenner. I sannhet et helt spesielt landskap som da også har vært bebodd siden tidenes morgen. Om dette vitner hulemalerier som er funnet rett ved byen og som man kan se kopier av på Albarracíns museum – mer om det senere.
 
Ta beina fatt
Man parkerer nedenfor byen og så er det bare å ta beina fatt. Biler kan overhode ikke kjøre i byen fordi gatene ofte ikke er bredere enn én meter. Trapper fører opp til byen, og så er det ellers bare om å slentre rundt og nyte synet. Vi ankom ved 9-tiden om morgenen og byen hadde knapt våknet. Det var mer eller mindre mennesketomt og ingen barer å se. Dette tegnet ikke godt for vår voksende kaffetrang. Likevel vandret vi rundt i de smale gatene og opp mod borgen og murene. Det hele var svært interessant og det er sjeldent å se en så fullstendig intakt middelalderby.
 
Arabere bare i 100 år
Byens nåværende utseende skyldes nok særlig de kristne kongene som kastet ut araberne i 1170. Faktisk var byen bare under arabisk herredømme i ca. 100 år, og mange bygninger blev endret da araberne falt. Men før det var det altså en keltisk bosettelse her, og senere kom romerne. Utenfor byen kan man se rester av romerske akvedukter, men innenfor bymurene virker det hele svært middelalderaktig. Byen var av stor strategisk betydning for de kristne kongene fordi den pga. sin beliggenhet var uinntakelig. Beliggenheten på en fjellside og de brede murene som er bygget helt opp til fjellkammen, gjorde at byen var svært ettertraktet å kontrollere. Derfor kjempet også de kristne kongene innbyrdes om herredømmet i byen. Jo flere man var til å forsvare byen, jo bedre. Derfor var det ikke plass til mye albuerom innenfor bymurene. Faktisk er gatene så ekstremt smale fordi det ikke var plass til å gjøre dem bredere. Hele byen var jo et festningsverk, og de få flate områdene der det var lett å bygge, måtte brukes til bebyggelsen. Særlig Calle Azagra y el Portal de Molina er spennende å se. Under borgerkrigen ble atskillige hus ødelagt og man bestemte at det nå skulle gis plass til åpne plasser og hager. Derfor kan man særlig i ytterkanten av den gamle byen se kjøkkenhager og hus med prydhager. Les mer om byen på www.albarracin.es.
 
web87
 
Neste gang på Hotel Albanuracín
Vi gikk forbi en hel del hoteller og ergret oss over at vi ikke hadde overnattet her i stedet for i Teruel, men man kan jo ikke handle ut fra kunnskap man ikke har. Særlig merket vi oss Hotel Albanuracín som ligger midt i byen og innenfor bymuren. Vi kikket på www.albanuracin.com og ble overbevist om at det er et godt sted. Et dobbeltværelse koster 80 €. Her vil vi bo neste gang.
Nå er klokken snart 11, og vi har vandret rundt i små to timer, og fortsatt ingen barer! Nå holder det på å bli kritisk, så vi må spørre de lokale hvor man kan få stilt koffeinhungeren. Det viser seg at det bare er ett sted: Bar Casino som ligger i en av de smale gatene og vi skynder oss dit. Og ganske riktig – her inntar alle de lokale frokosten, og da kan det jo ikke bli bedre. Etter et par kraftige «cafés con leche» ser tilværelsen igjen lys ut, og med fornyet appetitt på livet drar vi avgårde for å se på byens historiske museum.
 
Museum i byen gamle sykehus
Museet ligger ikke langt fra baren, og det er innredet i byens gamle sykehus. Et svært interessant museum hvor jeg særlig fascineres av å se de gamle sykehusstuene og de gamle latrinene som var bygget borte i enden av bygning slik at pottetømmingen kunne foregå direkte ned i sluket. Baksiden av sykehuset ligger nemlig helt inntil kanten av en kløft.
Også kopiene av hulemaleriene som er funnet i nærliggende huler gjør at et besøk på byens museum er et must. Rett ved museet ligger det ene av de tre forsvarstårnene: Torre Blanca. Vi tar turen bortom tårnet, for herfra kan man få et fint syn utover den helt spesielle naturen som omgir byen. Fordi byen er anlagt på en fjellside, var den lettere å forsvare, er det er ikke noe omkringliggende jordbruksland. Det er byen og så kloss inntil den finnes den villeste naturen med de imponerende «muelas» som stikker fram alle steder.
 
Tajo-elvens utspring
På vei til museet passerte vi byens herberg: Albergue de Albarracín og her kan vandrere bo for en billig pris. Byen ligger nemlig ved en av Spanias store langvandreruter, nemlig den som går langs Tajo-elven. Ruten er på over 1.000 km, den heter Camino natural de Tajo eller GR 113 og starter i Albarracín, for like her i nærheten har elven sitt utspring og krysser hele den iberiske halvøya før den munner ut i Portugal. Tajo er den lengste elven på den iberiske halvøya. Men dessuten er fjellene rundt byen gjennomkrysset av vandrestier, noe som nok kan muntre opp en vandrer. Se: www.comarcadelasierradealbarracin.es
 
Vilt begeistret
Og på denne måten fikk vi tatt hull på en for oss helt ukjent del av Spania, og igjen vil vår begeistring ingen ende ta. Det må kanskje for helhetens skyld nevnes at vi må nesten tilbake til Teruel for å komme videre nordover. Her tar vi N 420 og deretter N 211 mot Tarragona. Jeg lyver ikke når jeg sier at vi på de to veien på mer enn 200 km ikke møtte flere enn ti motgående biler. Det er de minst trafikkerte veiene vi har kjørt på i Spania. Så kanskje er det noe i at Teruel holder på å gå i glemmeboken og at nesten ingen gidder å dra dit?!
Les mer om en annen av Spanias fineste byer i neste nummer av Det Norske Magasinet; Vejer de la Frontera, og få ideer til flere utflukter på www.elsebyskov.com.
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet