SALOBREÑA - mellom hav og fjell

Byen Salobreña som ligger mellom Motril og Almuñecar, har en så spesiell beliggenhet at man må reise langt for å se noe lignende. På en kjempestor klippe har befolkningen over tusenvis av år bygd en by som har tatt over klippen med sine hvite hus, slik at den ligner en kremtopp. Kronen på verket er en praktfull borg, og det hele ligger bare noen få hundre meter fra Middelhavet. Bak byen troner det ene vakre fjellet etter det andre, og når man står og beundrer utsikten, må man klype seg i armen for å sjekke om man er våken eller drømmer.

Den første tanken man får når man nærmer seg Salobreña fra øst, er at det er et synsbedrag. Sånt finnes da ikke! Men jo, mot øst skråner klippen i en passende vinkel, slik at det kunne bygges hus helt opp til borgen, mens i vest faller klippen loddrett ned. Borgen er bygget på kanten av stupet, og det kiler i magen av å stå der oppe og kikke ned mot slettelandet. En flottere beliggenhet for en by og en borg mellom hav og fjell finnes nok ikke!

Det første man bør gjøre når man ankommer, er å oppsøke turistkontoret for å få et bykart. Kontoret (åpent fra 9.30 -13.30) ligger på Plaza de Goya, rett der man kjører inn fra hovedveien, så det kan ikke være lettere. Hvis man kjører litt lenger ned mot havet på Avenida de Mediterráneo, finner man en parkeringsplass. På kartet har turistforeningen tegnet inn ruten som fører opp til borgen som er åpen fra 10.00 til 13.00, og et besøk i Salobreña bør starte her.

Fra turistkontoret er det litt av en oppstigning, men piler viser veien og snart står man på toppen og ser ned på byen som ble grunnlagt av fønikerne og het Selambina. Navnet stammer fra de indoeuropeiske språket, og Sel ambina skulle bety Omgitt av vann. På det tidspunktet var klippen nemlig en øy, inntil avleiringer fra nærliggende elver gjorde det til fastland. Senere etterlot romerne krukker og redskap på klippen, og maurerne bygde den første borgen her på 900-tallet, mens den nåværende borgen ble bygd over de mauriske ruinene. Festningen fikk stor strategisk betydning pga. beliggenheten, og den var et viktig knutepunkt for transport og handel.

I 1489 falt borgen til de kristne, men befolkningen som var maurere og dermed muslimer gjorde opprør i 1490. De ble igjen beseiret av de kristne som kastet ut de siste maurerne i 1568. På 1400- og 1500-tallet levde byen av å dyrke sukkerrør, karve, bananer, linser og bønner.

Gamlebyen, kalt Albaycín (som i Granada) ligger den dag i dag nesten akkurat som da den ble grunnlagt og er et fint eksempel på en opprinnelig maurisk by med smale gater. Salobreña var omgitt av en bymur, men i dag er det bare et eneste tårn igjen. Resten av muren ble revet og brukt til husbygging.

Et besøk på borgen er en sann fornøyelse (pris 4€/ 2€ for pensjonister), og den siste delen av turen opp går på en vakker, blomsterpyntet gate ved navn Andrés Segovia.

Det er kanskje ikke gamle tårn og murer som er hovedattraksjonen, men heller den fantastiske utsikten over havet, sletten, byen og fjellene mot nord. Jeg var i hvert fall overveldet av all skjønnheten på en solvarm septemberdag. Borgen har mange tårn, en aljibe (stor vannbeholder – stengt for besøkende), et arabisk bad og festningsmurer man kan gå på. Det ingenting igjen av kalifens bolig (El Palacio), men det er fascinerende å kikke ned det loddrette stupet.

Nedenfor borgen, på nordsiden, ligger den pittoreske Paseo de las Flores. Man kommer hit ved å ta til venstre på Calle Rosa når man kommer ned fra borgen og gå videre ned Andrés Segovia. På enden av gaten snur man til venstre og så er man der. Paseo de las Flores ender på klippens vestside. Før i tiden gikk en spennende sti ned til sletten herfra, men nå er stien stengt, kanskje fordi den var for farlig? Uansett er det fint å se borgen fra Paseo de las Flores for tårnene og murene ser imponerende ut fra dette perspektivet.

For å besøke gamlebyen Albaycín går man tilbake og fortsetter rett frem der Calle Rosa kommer ned fra høyre. Her passerer man baren Cervecería de Martín som har en rimelig meny og kald øl. Etter en stopp, fortsetter vi over rådhusplassen hvor man har flott utsikt sørover. I rådhuset ligger ellers det lokale museet som av ukjente grunner var stengt.

Ved hjelp av kartet finner vi frem til La Bóveda som er en overdekket passasje fra maurertiden og som koblet Albaycín til den gamle Medinaen hvor moskeen lå. Moskeen er i dag kirken Iglesia del Rosario som er bygget i mudéjar stil. Denne var også stengt, men pytt, vi tar heller gåturen ned til havet via diverse miradorer før vi kommer ned på flatlandet: la vega.

Et besøk i Salobreña bør også inkludere El Peñon som er en ganske flat klippe som man kan gå opp til for å beundre strendene mot øst og vest og byen fra sør. På veien mot El Peñon passerer man Parque de la Fuente som har en flott kopi av løvefontenen fra La Alhambra. Parken er også et deilig pusterom hvis man trenger en hvil i skyggen.  

Rett foran porten ser man et stort skilt over tre gåruter i området. De ser fine, flate og innbydende ut.

Vest for El Peñon, bare en kilometer unna, ligger den lille forstaden La Caleta, med en stor fabrikkbygning. Det er den gamle sukkerrørfabrikken som stoppet produksjonen i 2005. Dermed stengte Europas siste sukkerrørfabrikk. Og hvorfor skjedde det? Det skyldtes ganske enkelt at det er både lettere og billigere å produsere sukker fra sukkerroer som tyskerne startet med på midten av 1800-tallet. Det er tankevekkende å vite at det var jakten på sukker som fikk danskene til å kolonisere Dansk Vestindia (nå de amerikanske Jomfruøyene) og innføre slaveri der, når det senere viste seg at de kunne dyrke all sukkeret de ville hjemme på Lolland. Dyrekjøpte erfaringer, kan man si …  

Sukkerrørfabrikken er i dag erklært Bien de interés cultural de Andalucía – et andalusisk kulturminnesmerke. Det er planer om å åpne fabrikken for turister som kan være en god idé, for det er sikkert interessant å se fabrikken innvendig.

Uansett hva som skjer, er det passende å avslutte et besøk i Salobreña med å kaste seg i de blå bølgene fra en av de mange vakre strendene og få skylt av seg svetten etter byvandringen.