Månedsmagasinet på Costa del Sol
På den andre siden… Gidder vi i det hele tatt å jobbe?

På den andre siden... Gidder vi i det hele tatt å jobbe?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Sjelden har noe blitt sagt så klart og tydelig fra en spansk statsminister. Og sjelden har jeg vært så enig med Pedro Sánchez. Landets aktuelle situasjon tåler absolutt en sammenligning med fortidens dramatiske milepæler. En rask, objektiv kalkyle forteller oss nemlig at vi i sommer med største sannsynlighet vil passere fire og et halvt millioner arbeidsløse. Innen den tid utløper de nåværende midlertidige såkalte ERTE oppsigelsene, som mange virksomheter har anvendt, definitivt. Med andre ord får vi en hittil usett høy arbeidsløshet på mellom 25 og 28 prosent. 

Tilsvarende setter den offentlige gjelden nye rekorder. Spania skylder i dag 1,3 billioner euro, hvilket tilsvarer 120 prosent av landets BNP. Alt over 100 prosent betegnes som en håpløst høy gjeld. Fordeler vi statens gjeld på innbyggerne, betyr det at hver enkelt spanjol, på statens vegne, skylder litt over 30.000 euro. Beløpet står i sterk kontrast til 2008, hvor hver innbygger bare ‘skyldte’ 8.000 euro. 

Dette fører med seg noen sosiale problemer som vi ikke har sett på en halv menneskealder. I altfor mange byer og områder må nesten ti prosent av befolkningen i dag gå til den lokale matbanken og offentlige suppekjøkkener for å få stilt sulten. Det er de triste realitetene som bare unngår å påvirke de hardeste hjerter.

Det øvrige Europa stiller seg veldig solidarisk med Spania. Enorme hjelpepakker er på vei, men direktøren for den spanske nasjonalbanken har nok dessverre rett: ”Hjelpen utgjør bare ti prosent av de midlene landet reelt trenger for å komme på fote igjen. Det blir med andre ord bare et plaster på såret. Vi må selv trekke i trådene.”

Flott at regjeringen og Banco de España snakker samme språk: ”Det skal jobbes for å få vårt elskede land på fote igjen.” Den er jeg helt med på, naturligvis. Hva de derimot forstår med jobb, er jeg ikke med på. I min verden betyr arbeid å brette opp ermene, ta fatt fra bunnen av, være flittig, bygge opp, tenke fremover og ikke bruke for mye tid på overflødig prat. 

Her tenker jeg tilsynelatende helt motsatt av landets ledende politikere, som i stedet har fremlagt en plan som går på en redusering av arbeidsuken fra 40 til 32 timer fordelt over fire arbeidsdager. Tanken er blitt testet i en rekke virksomheter og har tilsynelatende medført ”økt effektivitet og velferd for de ansatte”. Prosjektet får også støtte fra en rekke nye IT-firmaer som har suksess med reduserte arbeidsuker, og mener at i dag gjelder mottoet ‘Work smarter – not harder’. 

Innen jeg ser helt sort, så la oss se litt nærmere på det.

Hvis vi nå skal holde oss til de fancy formuleringene, så hvorfor ikke Work smart – and also hard? Hvis vi både er smarte (eller kvikke) og jobber hardt, kan vi kanskje for alvor avansere. Og det er jo nettopp det vi trenger i dagens Spania – og Europa. Og tilsvarende: hvis en ansatt plutselig kan yte det samme på 32 timer som han/hun for bare et halvt år siden brukte 40 timer på, har vel vedkommende neppe overanstrengt seg. Den sparte tiden bør nå brukes til å yte og skape noe ekstra – både til gavn for arbeidsplassen og for samfunnets gjenoppbygning. 

Regjeringens utspill og nåtidens ‘Work smarter – not harder’-innstilling får meg til å tvile på om vi forstår situasjonens alvor, og om vi overhodet gidder å jobbe. 

Innen Covid-19 viruset bredde seg over vårt univers, hadde Spania og det øvrige Europa en økonomisk og personlig frihet som man andre steder bare kan drømme om. Skal vi få den tilbake, må vi brette opp ermene. Veldig mange virksomheter og arbeidsplasser henger i dag i en tynn tråd. Hvordan kan så Spania i sin villeste fantasi forestille seg at disse i fremtiden skal kunne greie å utbetale en fulltidslønn for bare 32 timer eller 4 dagers arbeid? 

Det skader aldri å se seg litt omkring. Kikker vi over skuldren, ser vi hvordan asiatene på en hel rekke fronter har tatt igjen oss europeere. Jeg tviler på at de er mye smartere enn oss. De er derimot flittigere – og derfor løper de fra oss. 

Kikker vi litt tilbake i tiden, ser vi hvordan våre egne besteforeldre og foreldre fikk bygget opp en fantastisk velstand i Europa. Våre bestefedre forsto at hverdagene gikk fra mandag til lørdag, hvor man jobbet i hvert fall åtte timer – seks dager i uken. Foreldregenerasjonen var laget av samme ulla, og det var ikke før i slutten av 1960-årene at de gikk ned til 45 times arbeidsuke. Akkurat som her i Spania. I dag ligger arbeidsuken på 37 timer, i flere bransjer på 35, og i Spania går det seneste utspillet på ynkelige 32 timer under slagmottoet ‘Work smarter – not harder’. 

Jeg håper til det siste at hverken arbeidsmarkedets partnere eller flertallet i parlamentet blir med på den galeien. For saken er klokkeklar: Tiden er inne til å jobbe – ikke til å være smarte.

Av Henrik Andersen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet