Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Som de fleste vet hadde Spania en rekke kolonier i Mellom- og Sør-Amerika, ja faktisk var nesten samtlige land i denne verdensdelen en del av det spanske imperiet, med noen få unntak som Brasil (Portugal), Guyana (Storbritannia), Surinam (Nederland) og Fransk Guyana (vel, Frankrike). Noen husker også at Filippinene var en tidligere spansk koloni, samt en del øystater i Karibbien, men visste du at Spania også satte sine spor i Afrika? I en av de tidligere spanske koloniene i Afrika er spansk sågar fremdeles hovedspråket. Velkommen til República de Guinea Ecuatorial!

 
Ekvatorial-Guinea, som landet kalles på norsk, er en liten sentral-afrikansk republikk beliggende på vest-kysten av Afrika, og landet har grenser til kun Kamerun og Gabon. Kyststripen vender mot Atlanterhavet i Guineabukten, og Ekvatorial-Guinea består av en fastlandsdel, samt fem bebodde øyer. Noe merkverdig befinner hovedstaden Malabo seg på en av øyene, nemlig den store øyen Bioko. Ikke bare det, øya Bioko ligger også mye lenger nord enn fastlandsdelen av Ekvatorial-Guinea, rett utenfor kysten av Kamerun. Landet er lite i areal, og har bare ca. 1,3 millioner innbyggere. I tillegg til spansk er også fransk utnevnt til offisielt språk. Det snakkes også en håndfull lokale stammespråk. Befolkningen er for det meste katolsk, og nesten 70 % av befolkningen benytter spansk som sitt hovedspråk.
 

Under spansk styre frem til 1968

Historisk sett var Ekvatorial-Guinea befolket av pygmeer, i likhet med Kamerun, som fremdeles har en del stamme-folk som tilhører de opprinnelige pygmeene. På 1400-tallet ble landet en portugisisk koloni, og i flere hundre år var Ekvatorial-Guinea et viktig oppsamlingssted for slaver som skille fraktes ut fra Afrika i skip til Amerika. I 1778 ble landet en spansk koloni, og spanjolene opprettet kaffe og kakaoplantasjer, særlig på øya Bioko. En meget god spansk film som beskriver livet i Ekvatorial-Guinea under kolonistyret er «Palmeras en la Nieve», eller «Palmer i snøen», som den heter på norsk hvis man vil søke den opp på Netflix. På 1950-tallet ble det opprettet flere nasjonalistiske politiske partier som krevde uavhengighet fra Spania, og i 1968 ble Ekvatorial-Guinea en anerkjent selvstendig republikk. Som det så ofte går i Afrika var den første presidenten en tyrannisk diktator, og Francisco Macias Nguema sin 10-år lange regjeringsperiode medførte at ca. en tredjedel av befolkningen ble drept eller flyktet fra landet. Etter et statskupp i 1979, iscenesatt av presidentens nevø, ble presidenten henrettet, og nevøen Obiang Nguema overtok makten. Han er fremdeles sittende president, og er per i dag den lengst sittende presidenten i verden. Dessverre har han vist seg ikke å være så mye bedre enn onkelen, og befolkningen lever fremdeles i stor nød og fattigdom.
 

Tropisk klima, jungel – og olje

Til tross for navnet går ikke Ekvator gjennom Ekvatorial-Guinea, men derimot gjennom Gabon, litt lenger sør, samt øystaten São Tomé og Príncipe ute i Atlanterhavet. Nærheten til ekvator gir et varmt og fuktig tropisk klima, og til tross for økt nedhogst av regnskogen er fremdeles store deler av landet dekket av tett jungel. Det dyrkes fremdeles kaffe og kakao på den vulkanske øyen Bioko hvor hovedstaden ligger, men langt i fra i like stor grad som under koloni-perioden. I 1996 ble det funnet olje i havet utenfor Ekvatorial-Guinea, og landet har i løpet av kort tid blitt en av de største olje-eksportørene i Afrika sør for Sahara. Dette kunne ha gitt befolkningen muligheten til å komme ut av fattigdommen, og Ekvatorial-Guinea har potensiale til å bli en av Afrikas mest velstående nasjoner. Dessverre gjennomsyres det politiske systemet av korrupsjon, og mesteparten av de økonomiske inntektene havner i fanget på diktator-presidenten og hans familie, uten å komme befolkningen til nytte i nevneverdig grad. Til tross for dette er landet opptatt som medlem i FN. Som ethvert land med regnskogsmiljø har Ekvatorial-Guinea et rikt dyreliv, med en rekke nasjonale og regionale endemiske arter, dvs. arter som kun finnes her og ingen andre steder. Landet mangler storvilt og typiske afrikanske savanne-arter som løver, gnu, sebra, leopard, osv., men de har en bestand av skogselefanter, en noe mindre rase eller underart som har tilpasset seg et liv i tett regnskog fremfor savanne. Dyrelivet er truet av nedhogst av regnskogen, som er lite kontrollert.
 

Potensiale for øko-turisme

I dag er turismen nesten fraværende fra Ekvatorial-Guinea, selv om potensialet for øko-turisme så absolutt er tilstede, om det investeres i forbedret infrastruktur og fasiliteter. Utenlandske besøkende i landet er nesten utelukkende tilsluttet olje-industrien, og besøker landet i sammenheng med jobb. Inntekter fra olje og gass utgjør ca. 85 % av brutto nasjonalprodukt (BNP), men allikevel er hele 70 % av den yrkesaktive befolkningen involvert i jordbruk og skogbruk, ikke i gass og oljeindustrien. Jordbruk og skogbruk utgjør bare 5 % av BNP, men sysselsetter allikevel størstedelen av arbeidsstyrken. Foruten olje og gass eksporteres det bl.a. tømmer, kakao og kaffe, palmeolje, bananer og mais, samt andre avlinger i mindre grad. Ekvatorial-Guinea har til tross for økende nedhogst av regnskogen fremdeles noe av den siste gjenværende regnskogen i Afrika, så om de hadde bedre utnyttet potensialet for øko-turisme hadde de kunnet oppnå bevarelse av regnskogen for fremtidige generasjoner, i stedet for den kortvarige profitten som nedhogst av regnskogen representerer.
 

Ekvatorial-Guinea

Ekvatorial-Guinea var ikke det eneste stedet spanjolene involverte seg i Afrika, men det er det eneste spansktalende landet i Afrika i dag.
Deler av Marokko, spesielt den nordlige delen, var fra 1912 til 1956 et spansk protektorat som gikk under navnet Spansk Marokko, mens det øvrige Marokko var et fransk protektorat (Fransk Marokko).
Vest-Sahara rett syd for Marokko var også et spansk protektorat, fra 1884 til 1975. Det var i denne perioden kjent som Spansk Sahara. De neste 4 årene var Vest-Sahara under administrasjon av både Marokko og Mauretania, men siden 1979 har Marokko alene gjort krav på Vest-Sahara. Nesten halvparten av verdens land har imidlertid anerkjent Vest-Sahara som et selvstendig land, og Marokko anses i økende grad å være en okkupasjonsmakt i landet.
Som de fleste er kjent med har Spania i dag to autonome enklaver i Marokko, Ceuta og Melilla, som representerer Spanias siste krampetrekninger på det afrikanske kontinentet. Begge anses av Marokko som å være urettmessig okkupert av Spania.

 
Av Tom Halvorsen, tom@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet