La Senda Litoral (kyststien) er et storstilt prosjekt, og selv om den 163 km lange stien langs kysten fra Nerja i øst til Manilva i vest fortsatt ikke er helt ferdig, er det likevel grunn til å glede seg over dette initiativet. Turistmyndighetene har fått øynene opp for at det er mange som gjerne vil mosjonere, og hva er deiligere enn å kunne bevege seg på et flatt underlag langs det herlige Middelhavet? Vi har vært ute og prøvd noen av de ferdige strekningene vest for Málaga og er vilt begeistret. Og når vi nå var på de kanter, tok vi like godt en tur opp på Sierra Bermeja (den røde fjellkjeden) for å se hva som skjer der oppe.
La Senda Litoral heter også GR 92, og den vil få sin egen logo og webside som i skrivende stund er under oppbygging. Kyststien blir skapt ved å forbinde de allerede eksisterende strandpromenadene med nylagte stier og gangbroer der terrenget krever det. Det ser ut til at nå er ¾ av prosjektet ferdig. I et fjelland som Spania der flate strekninger en mangelvare, er kyststien en sann fornøyelse.
Det er meningen at stien skal starte på Balcón de Europa i Nerja, men der kunne jeg ikke finne noe skilt. Stiens første skilt står ved Chillar-elvens munning, rett vest for Nerja sentrum. Jeg har selv vandret derfra og til nudiststranden vest for Torre del Mar – en strekning på ca. 30 km. Selv om hele dette stykket ikke er ferdig, er det mulig å gå her, fordi man kan gå på stranden eller langs veien på de stedene der det ikke er anlagt en egentlig sti. Fra Lagos til den vestlige del av Torre del Mar er det en superfin sti/strandpromenade som man kan fryde seg over. Fra Torre del Mar og vestpå må man gå på stranden eller oppe på veien fram Torre de Benagalbon. Og derfra er det sti helt inn til Málaga. Man kan se hvilke stykker som er ferdige på denne linken: http://www.andalucia.com/walking/senda-litoral-malaga.htm
Vi tok en tur vest for Málaga for å sjekke dette stykket av stien som går mellom La Cala de Mijas til Cabopino og som ble innviet i 2015. Vi hadde hørt at det stykket var spennende, og det var det, for store deler av stien er anlagt på gangbroer som er bygget et par meter over havet. Det var rett og slett ikke plass nok på stranden til å anlegge en sti pga. klipper, så her har man bygget knapt 6 km gangbro av tre. Vi kjørte av ved La Cala de Mijas vest for Fuengirola og parkerte på den store p-plassen til høyre når man kommer av motorveien. Herfra går man under motorveien i en stor rundkjøring og krysser den fine brede hovedgaten i La Cala med retning mot havet. På veien dit ned ser vi den fine gamle tårnfestningen som var en del av kystens forsvar mot pirater på 1500-tallet.
Herfra er det bare et steinkast til havet og nå starter vår kyststi-vandring i vestlig retning (t.h.). De første par km. går man på en strandpromenade, men så kommer man til gangbroen som svinger seg ut og inn rundt klipper og framspring. Det er en svært spennende tur, og det skal legges til at fotgjengere har fortrinnsrett, og at stien er forbudt for syklister på søndager. Vi gikk en mandag, men så likevel ingen syklister. Stien var likevel fylt med mennesker som vandret i begge retninger, så det er ingen tvil om at den er populær. Vårt mål er Cabopino, men etter knapt 6 km er det slut på gangbroen, og det er et sted der man er nødt til å gå inn i en strandnær urbanisasjon, selv om det står privado. Vi kunne den dag ikke gå langs stranden pga. høyvann. Men det er bare ca. 100 m. man må gå gjennom urbanisasjonen, før man igjen kan komme ned på stranden. Det siste stykket til Cabopino går vi på stranden, og da vi når fram til Cabopinos lille havn, har vi gått 8,7 km. Her ved havnen nyter vi en is og tar et hvil før vi vandrer tilbake til bilen. Det blir tilsammen over 17 km. men man kan jo selv bestemme hvor man snur. Vi var begeistret av denne kystvandringen, for her fikk vi sett en masse steder fra vannsiden som vi aldri hadde lagt merke til fordi vi hittil bare hadde sust forbi dem ute på motorveien. Vi så at det er et rikt fugleliv langs stranden og mer natur enn vi hadde regnet med. Deler av stranden kan man ikke bade på fordi det ligger store flate klippepartier i kanten som kan være farlige å svømme inn i og ferdes på.
Vi tar en overnatting Estepona, for nå da vi er kommet langt hjemmefra, vil vi vandre rundt toppen av Sierra Bermeja, som er 1450 moh. Denne utflukten har lenge vært på vår ´to do´-liste. Bermeja er et gammelt ord for rødt, og vi har ofte beundret denne røde kolossen når vi har kjørt forbi den nede ved kysten. På kartet kan vi se at den er ganske øde og at det bare går en enkel vei opp dit. Vi har likevel funnet en vandretur rundt toppen, så neste morgen kjører vi inn i Estepona for å lete etter veien til Jubrique, MA 8301, som går fra Mercadona i den nordlige enden av byen. Vi må til sist be vår GPS om å finne veien til Jubrique (som ligger på den andre siden av Sierra Bermeja), så på den måten fant vi den spennende veien som snor seg opp langs fjellet. Etter 15 km kommer vi opp til passet Puerto de Peñas Blancas. Her er det en del skilter med info om området. Vi dreier til venstre mot Los Reales og etter 2,75 km. kommer vi til et stort skilt med et kart og omtale av en vandretur kalt Paseo de los Pinsapos. Her parkerer vi, for her starter vår vandretur på knapt 7 km. Turen er både hard og enkel, forstått på den måten at starten er hard med en stigning på 300 høydemeter, men når vi først er oppe ved telemastene, går det lystig nedover langs en jevn grus-/asfaltvei tilbake til bilen.
Vi parkerer ved siden av skiltet (her er det bare plass til 2 biler) og tar vandrestøvler på og griper fatt i stavene som er absolutt nødvendige, fordi vi må klatre oppover i litt over en time. Her blir vi møtt av en miljøoppsynsmann som er svært flink og vil vite alt om vi har tenkt å gjøre. Han kommer med en masse forslag, og da han hører vi er dansker, kan han fortelle om den gangen i fjor da fire danskere måtte legges inn til observasjon på sykehuset i Estepona etter å ha fått forfrysninger på den ruten vi nå skal ut på pga. utilstrekkelig påkledning og lettsindig omgang med fjell. Og ja, det er vanskelig å fatte når man står nede på Senda Litoral og svetter at man bare et par km inne i landet kommer ut for helt andre temperaturer og vindfaktorer som gjør at man må ha med polarutstyr. Vi har etterhvert fattet det, men det holdt hardt. I dag har vi derfor lange bukser, fleec-trøyer, hatter og vindtette jakker med. Og vi får bruk for alt, så det kan ikke sies ofte nok: Fjell er ikke til å spøke med og bare en dåre tror det er Disneyland.
Oppmuntret på denne måten kan vi begi oss ut på vår 7 km lange tur, som vel å merke ikke er identisk med den på skiltet omtalte Paseo de los Pinsapos og som bare er på 4,5 km. Men de første ca. 500 m er de to rutene identiske. I starten går stien jevnt nedover, inntil den passerer en liten betongbro over et vannløp. Kort etter kommer vi til La Plazoleta, et sted med masse skilter, bl.a. et stort keramikkskilt med et dikt av den store spanske dikteren Federico García Lorca som er en hyllest til trær. Vi leser det ærbødig og nikker til de poetiske ordene. Så dreier vi til venstre mot Los Realillos/Los Reales (2,2) og nå er ´the honeymoon over´. Herfra går det temmelig bratt oppover den neste timen, og stien snor sieg ut og inn. Den er tett bevokst til tider og det er store steiner, så det er ikke noen ´walk in the park´. Vi må bare følge stien som er godt merket med pæler og piler som ganske visst peker den veien vi kom fra. Vi er nå i pinsapoenes land, og der står et skilt, som gjør oppmerksom på dette. Pinsapoer er en spesiell og sjelden type grantre som er endemisk for dette området og er fredet. Man bør bukke og hilse pent hver gang man møter en pinsapo, så det gjør vi.
På et tidspunkt nærmer vi oss fjellryggen, og nå flater stien ut til vår store glede. Det er en praktfull sti som fører oss langs med underkanten av ´ryggen´, helt til det stedet der vi krysser ryggen og kommer på den andre siden. Her oppe fra bør vi ha en storstilt utsikt ned over Algeciras-bukta og til Afrikas kyst og Rif-fjellene, men ikke i dag. Det blåser havluft inn fra øst, og vi har nok ikke mer enn en halv km sikt. Men pytt, det er likevel vilt flott her oppe, og bort til venstre kan vi se telemastene som er vårt mål. Etter at vi har gått på en flott sti langs ryggens vestlige side et par hundre meter, når vi bunnen av en skog og nå går vi oppover mellom trær og klipper. På stien møter vi plutselig en kjempestor padde som var så vennlig å la seg fotografere. Vi var enige om at det var den største padden vi noensinne hadde sett.
Rett under mastene finner vi et sted med le der vi spiser matpakkene. Deretter er det bare å følge stien ned til grusveien, og nå må vi ha på vindtøyet, for på denne siden blåser det, og vi holder opp med å svette så snart det begynner å gå nedover. Herfra følger vi grusveien tilbake til bilen. Etter den harde oppstigning er det en sann fornøyelse bare å kunne vandre i rask trav på veien som går nedover hele veien. På et tidspunkt kommer vi bort til en slags plass der skilter viser bort til høyre mot Mirador de Salvador Guerrero. Denne avstikkeren på knapt 2 km fram og tilbake ville vi nok ha tatt, hvis det ellers var god sikt. Men i dag kan det ikke lønne seg å oppsøke utsiktspunkt, så vi går til venstre langs veien og etter en kort stund står vi igjen ved bilen etter denne superfine rundturen på toppen av Sierra Bermeja. Man kan se ruten på www.elsebyskov.com under hikes og der kan man også laste ned GPS-sporet.
Av Else Byskov