Vårfornemmelser

Jeg har lett for å bli litt årstidsvill her på kysten. Når jeg reiser mellom Norge og Spania, mellom ulike klimasoner og til forskjellige årstider, så må jeg av og til tenke meg om. Er det vår eller er det høst? Går det mot vinter eller mot sommer?
Vi reiser en tur til Norge i november og opplever at det er tjue kuldegrader. Tilbake her er det sommertemperatur og blomster på busker og trær. Ja, så er det vel vår da? Men det er det jo ikke. Det går mot jul. Midtvinter.
Så blir vi invitert til julefrokost i El Faro, og der, det var ikke til å tro, hagen var full av fioler.
Nydelige, blå fioler, slike vi finner i marka i slutten av mai, i alle fall i Trøndelag der vi bor. Dessuten sto påskeliljene i knopp, og blomkarser som hadde sådd seg om høsten var kommet godt opp av jorden.
Dette satte noe i gang, for rett over nyttår begynte en velkjent følelse å bre seg i kropp og sjel. Jeg kjenner følelsen fra før. Men dette var i tidligste laget. Det var det husbonden kaller Ingers vårhormoner.

Må ha noe i jorden
Nå er jeg godt over både min første og andre ungdom, så man kan jo spørre hvordan disse vårfornemmelsene arter seg? – Jo, jeg bare må ha noe i jorden! – Jeg må ha tak i frø. Disse små, inntørkede, men så fantastiske små undrene er som er en liten datamaskin, og som skrus på bare ved hjelp av litt vann og sol og jord. Hvert enkelt frø er programmert til å bli et unikt individ innenfor sin art. Det er et mysterium og et under som jeg bare må oppleve. Hver vår.
Så da januarmåned bød på både sol og mange varmegrader, begynte jeg jakten på frø. Jeg startet på Lidl der jeg fikk frø i fjor. Ungdommene som ekspederte ante ikke hva jeg snakket om, enda jeg hadde lært meg å si ”Hay similia para planta”.
Jeg spurte i blomsterbutikker, i drogerier og i kinabutikker og på apoteker. Vi dro til de store gartneriene utenfor byen. Svaret var alltid. ”No”.
Jeg sa til meg selv at det er ikke rette tiden. Jeg prøvde å minne meg selv om at egentlig var det midt på svarte vinteren. Det hjalp ikke. Jeg kunne ikke gi opp.

Frø kjøpt på Plantasjen
Det løste seg ved at venner forbarmet seg over meg. Noen ventet besøk fra Norge og skulle be gjestene kjøpe med noen frøpakker hjemmefra. Det var jo veldig snilt, men er det for tidlig her, så måtte det vel være for tidlig i Norge? Dessuten var det jo svært å be helt fremmede mennesker påta seg bryet.
Men tro det eller ei, jeg fikk frø, kjøpt på Plantasjen hjemme. Det var blomkarse, gresskar og urter. Så da var det bare å finne fram kasser og potter fra i fjor.
I deilig, svart og fuktig jord lå de tørre frøene som på et så mystisk vis bærer selve livet i seg. Og etter bare noen dager brøt de små, kraftige frøplantene opp av jorden. Da var slutt på å få stå i den varme stuen og det bar lukt ut på verandaen. Det er det eneste vi har å by på her oppe i ørneredet i åttende etasje. Men nå er lyset det viktigste. Og det blir bra.
Så fikk jeg en melding fra en venn i Norge om at han hadde sendt meg noen frø, og et par dager senere ringte en venninde her og fortalte at nå hadde hun sett frø på Lidl.
Det kommer til å bli frodig på verandaen vår dette året. Det er et under. Det er fantastisk med venner. Det er fantastisk med vår. Kanskje er det ikke mer enn rett og rimelig etter et langt og strevsomt liv, men likevel er det da en gave at om få måneder er det fram med potter og frø igjen. Da skal jeg forberede sommeren der oppe hvor nettene er lyse, gresset grønnere og fargene klarere enn noe annet sted på jord. Det blir nok et under!