Kontaktkjeder eller ringe-ringer

Mange pensjonister bosatt på Solkysten i kortere eller lengre tid av året er enslige. De fleste trives godt med det. De savner nok partneren som de kanskje kom sammen med til Spania første gangen, men har til tross for det, tilpasset seg et liv hvor de kun har seg selv og ta hånd om. Og de foretrekker å fortsette å bo i Spania fremfor å flytte tilbake til Norge. Det er likevel en ting mange av disse er bekymret for. De er seg bevisst at et akutt svikt kan forekomme i ett eller annet kroppslig organ, som gjør at de trenger hjelp, men hvor de selv ikke er i stand til å skaffe denne hjelpen. Man leser en gang i blant i norske aviser om mennesker som blir funnet døde i sin bolig, og som ikke klarte å varsle noen om den nødssituasjon de var i.

En løsning
Tre eldre mennesker, Robert Borgersen, Elsa Busch og Wenche Risø, alle i åttiårene, og bosatt i Calahonda-området har tatt dette problemet på alvor og har funnet en løsning som de føler gir dem den tryggehet de ønsker, i den forstand at de vet de vil motta hjelp innen 24 timer hvis en krise skulle oppstå. Ideen er uttenkt av Ellen Margrete Arnesen, frivillig medarbeider i Den Norske Sjømannsirken i Calahonda, og går ut på følgende. Hver dag klokken 9 ringer Ellen Margrete til Robert. Hun lar telefonen ringe to ganger deretter legger hun på. Robert tar ikke telefonen, i stedet slår han nummeret til Elsa, lar det ringe to ganger og legger på. Elsa på sin side slår nummeret til Wenche, lar det ringe to ganger og legger på. Når Wenche får dette signalet, ringer hun til Ellen Margrete, lar telefonen ringe to ganger og legger på. Dermed er ringen sluttet.
Hvis Ellen Margrete mottar dette siste signalet fra Wenche, så vet hun at alt er i orden og hun kan gå videre med sine daglige gjøremål. Hvis ikke, så er det to muligheter hun må vurdere. Enten så har en av de tre glemt avtalen og innrettet seg slik at vedkommende var utenfor hørevidde av telefonen i det ringesignalet kom (han/hun kan for eksempel oppholde seg i dusjen akkurat da), eller så har noe alvorlig skjedd med en av deltakerne. Det første alternativet har forekommet en eneste gang så langt, og det var i begynnelsen før alle kom inn i vanen (hvem synderen var skal ikke nevnes). For å finne ut av dette tar Ellen Margrethe etter tur så langt det er nødvendig en telefon til deltakerne, denne gangen i omvendt rekkefølge og hvis nødvendig også på mobiltelefonene. Når hun finner ut hvem som brøt kjeden, samtidig som hun ikke oppnår å få kontakt med vedkommende, så trekkes en ny person inn. Diakon Hans Kristian Havgar har en bil tilgjengelig. Han oppbevarer også adressen og husnøklene til de tre deltakerne. Han tar så bilen og kjører til vedkommende som ikke reagerte, ringer på dørklokken og hvis ingen åpner låser han seg inn og undersøker hva som har skjedd. Hittil har en slik utrykning ikke vært nødvendig. Men å vite at dette kan skje beroliger de tre deltakerne og øker deres trivsel. Det må også nevnes at Hans Kristian har opplysninger om navn, adresse og telefonnr. til deltakernes nærmeste pårørende i Norge hvis det skulle bli nødvendig å kontakte disse. Man har med andre ord tenkt på alle muligheter. (Hans Kristian sluttet i Kirken den 31 januar, så det er nå trolig funnet an annen til denne hjelpeoppgaven.)

Positiv reaksjon
Så vidt jeg vet har alle som har fått kjennskap til dette tiltaket uttalt seg positivt om det. Og så lenge deltakerne oppfører seg disiplinerte, så er det vanskelig å finne noe negativt å si om ordningen. Og siden det ikke koster noe å ringe hvis ingen tar av røret, så er det ingen som blir påført løpende utgifter underveis.

Svensk initiativ
Men det er ikke bare nordmenn som kan forestille seg at akutte helseproblemer kan oppstå hos en selv eller hos ens landsmenn på Solkysten, og at dette kan få alvorlige følger hvis man ikke får hjelp. På et medlemsmøte i den skandinaviske klubben Nordico nylig stod ett av medlemmene (en svenske) frem og fortalte at han for en tid tilbake hadde vært syk og sengeliggende i bortimot to uker. Men i løpet av den tiden var det ingen fra klubben som hadde ringt til ham for å høre hvordan det stod til. Det bekymret ham for han mente han normalt oppsøkte klubben så ofte at noen av de andre klubbmedlemmene burde ha lagt merke til at han var borte og undersøkt saken. Etter dette ble det fremmet forskjellige forslag om hva klubben kunne foreta seg for å unngå slike tilfeller, blant annet om man skulle la noen få ansvaret for å ringe rundt til slike som uventet sluttet å komme på besøk til klubben en tid. Da denne varsleren ble spurt om han selv kunne være villig til å påta seg dette ansvaret var svaret nei, og det så ikke ut til at noen andre kunne tenke seg å stille opp heller. Etter hvert som meningsutvekslingen gikk sin gang ble det klart at det ble ansett som helt umulig for klubben å påta seg en slik oppgave, klubben har tross alt over 200 medlemmer. Til slutt kom det forløsende forslaget som alle syntes å gi sin tilslutning til, nemlig at de som ble syke, selv kunne ringe til klubblokalet og varsle om dette. Den muligheten at noen kanskje ikke ville være i stand til det, ble ikke nevnt. Selv gjorde jeg den refleksjon at det faktum at den personen som startet diskusjonen har en samboer kanskje kan forklare den manglende omsorg som han følte. Reaksjonen ville muligens ha vært en annen og mer aktiv hvis han bodde alene.
Det ble under møtet også minnet om at klubben har en såkalt “kontaktkedja”. Dette er en gruppe mennesker under ledelse av Agneta Bengtson som blant annet hjelper skandinaver med tolk ved legebesøk, besøker enslige som ligger syke i hjemmet, helper til med det organisatoriske ved dødsfall og dessuten leier ut rullestoler, krykker etc. ved korttidsbehov. Noe av dette tilsvarer tilbudet fra Den Norske Hjelpe/Støtte-gruppa omtalt i en artikkel i DNM i november 2010.

Dansk initiativ
For eldre enslige dansker her på Solkysten finnes det også et hjelpetilbud. I en annonse i et herværende dansk magasin kan man lese: Telefonkeden “Tryghedsopkaldet”. Føler de utryghet i hverdagen? Bange for at falde i hjemmet og ligge i dagevis uden kontakt med omverdenen? Dania Care’s telefonkede “Tryghetsopkaldet” er løsningen for dig. Deretter følger et telefonnr.

Hva kan andre gjøre?
Eldre, enslige nordmenn som leser denne artikkelen og som bor i et nabolag med bare spanjoler og kanskje ikke behersker spansk, bør vurdere å alliere seg med andre i samme situasjon med tanke på å opprette en slik ringe-ring som Ellen Margrete har tatt initiativ til.