Pedofili i den katolske kirke

Pavens åpne brev til ofre for pedofili i Irland kan bli en katalysator for offentliggjøringen av et ukjent antall saker i Spania

Debattene de siste tiden om presters overgrep mot barn, det faktum at prestehierarkiet har beskyttet overtrederne og i flere tilfeller bare har flyttet den mistenkte presten til et nytt sogn der overgrepene kunne fortsette mot andre barn, og pavens forsøk på en unnskyldning, kan ha fyrt opp lunten til den allerede tikkende bomben under den spanske kirken.
”Vi har sviktet deres tillit og krenket deres ære. Vi føler alle skam og anger,” skrev pave Benedict XVI blant annet i sitt brev stilet til ofrene for seksuelt misbruk i Irland. Han fordømmer stillheten rundt saken og forsøkene på å skjule misbruket og oppfordrer til selvransakelse, men han skriver ingenting om nye rutiner om varsling overfor myndighetene når man oppdager slike misbruk. Brevet ligner et desperat rop om å stoppe krisen ikke bare i Irland, men i hele Europa.
Ordene ble i Spania møtt med debat iblant de mere dødelige. Men selv om prestene er raske til å demonstrerer i gatene og under messene mot abort der man til og med fordømmer unge jenter som har blitt voldtatt, og selv om de like åpenlyst bannlyser sex før ekteskapet, bruk av kondomer, homoseksualitet og kvinnelige prester, er reaksjonene avdempet når det gjelder pedofili i egne rekker. Det synes helt merkelig og ulogisk at hensynet til nyfødtes rettigheter og håndheving av prestenes taushetsplikt skal være viktigere enn presetenes plikt til å melde fra ulovlighetene til myndighetene. Det samme skal for øvrig den samme paven ha unnlatt å gjøre da han som biskop Joseph Razinger i München skal ha latt en voldtektsforbryter flytte til et nytt prestegjeld der han gjentok forbrytelsene.
Man sier at det beste forsvar er angrep, og det har hittil vært den sterkeste reaksjonen fra kirken i Spania. Dagbladet ABC kaller kritikken ”en inkvisisjon mot Kirken”.

Sølibat og jordisk gods
De katolske prestenes sølibat blir ofte nevnt som årsak til overgrepene. Katolske prester har i århundrer ikke kunnet gifte seg fordi dette skulle være en snarvei til himmelen og et offer for Jesus. Men sannheten er nok snarer at ordningen ble innført av griske prelater, slik at de prestene som ikke lever i den ellers sterkt anbefalte fattigdommen, automastisk testamenterte sitt jordiske gods til kirken.
Men skulle sølibatet være forklaringen på hvorfor prestene finner det umulig å overholde ordningen, ville de rettskafne framfor å forgripe seg på barn, isteden velge enten å træ ut av kirken eller ha affærer med andre voksne mennesker. Saken må nærmet ses med motsatt fortegn; i den katolske kirkens arbeid inngår omsorg for barn på kostskoler, som kor- og altergutter, og dette nærværet tiltrekker seg mennesker som har slike interesser.
Naturligvis foregår det misbruk av små barn også utenfor kirken, men det er ikke det denne saken dreier seg om.

Få anmeldelser i Spania
Der har vært få anmeldelser av overgrep i Spania. Det betyr likevel ikke at det ikke har funnet sted. Fra 2001 og fram til i dag er det bare anmeldt 14 saker, åtte er dømt, men mange har ved hjelp av kirkens maktapparat sluppet unna straff, og bare tre prester har sonet eller soner fengselsstraff for pedofili eller annet seksuelt misbruk.
I tillegg ble en spansk prest så sent som i mars i år dømt for pedofili i Chile. José Ángel Arregui Eraña ble tatt med 400 timer pornografiske videoopptak. I noen av dem ser man mannen selv misbruke i alt 15 mindreårige ved tre forskjellige skoler i Spania.

Bare en eneste undersøkelse
I stedet for å vente på at eventuelle skjeletter skal ramle ut av skapene, kunne man ha ventet at myndighetene selv gikk aktivt i saken for å undersøke hvor stort problemet egentlig er.
Der foreligger bare en enkelt undersøkelse av problemet i Spania, og den ble utført helt tilbake i 1994 av Félix López Sánchez, professor i seksuell psykologi ved universitetet i Salamanca. Han kom fram til at 4,17 prosent av alle seksuelle overgrep mot mindreårige ble begått av prester eller andre med tilknytning til kirken. Når det dreide seg om gutter, var tallet ni prosent. Det mener han skyldes at prestene på 1950-, 60- og 70-tallet hadde tettere kontakt med gutter enn med jenter.
I jentenes tilfeller representerte nonners overgrep en prosent av alle slike misbruk.

Kirke uten misbruk
Spørsmålet er naturligvis om få saker har kommet fram i lyset fordi det rett og slett ikke har vært flere saker, eller fordi de ikke anmeldes. Det er vanskelig å vite, men mange tror at det sist nevnte er tilfellet.
Til dem hører medlemmer av en forening som kaller seg Iglesia sin Abusos (kirke uten misbruk). De mener at der er langt flere saker enn de før nevnte. En advokat ved navn Carlos Sánchez Mato startet foreningen etter at han i 2002, mens han underviste ved en katolsk skole i Madrid, opplevde hvordan en prest mistenkt for å ha misbrukt gutter ikke ble innberettet til myndighetene, men i stedet ble ”gjemt bort” i et kloster. Lærerne på kostskolen som klaget til Madrids kardinal, ble i følge avisen Público fjernet fra sine stillinger.
Sánchez og likesinnede oppnådde noen år senere å få den mistenkte stilt for retten der han blev dømt til to års fengsel.
Etter at all overgrepssakene ble kjent i Irland, har Iglesia sin Abosos fått henvendelser fra atskillige menn som hevder at de som barn ble misbrukt i kirken. ”Minst åtte er fullstendig troverdige,” uttaler Sánchez.
Paven har bedt om unnskyldning overfor de irske ofrene og erklært nulltoleransepolitikk, mens kirken i Spania for det meste forholder seg tyst. Bare biskopen i San Sebastián har gitt uttrykk for en ”absolutt fordømmelse” mot disse ”svært alvorlige lovovertredelsene.”
Kirken har fram til nå betraktet prester og andre religiøse pedofile som ”syke”, som står utenfor lovens rekkevidde, gjemt bak en mur av taushet og sendt videre til et annet sogn eller et annet kontinent der de kunne starte forfra, med den katolske tro på at når bare man ber Gud om forlatelse, kanskje også sier tre Ave Maria og et par fadervår, er alt tilgitt, mens budskapet om nestekjærlighet renner med vievannet.
Det mener selvsagt ikke de menneskene som har vært utsatt for sedelighetsforbrytelsene.
Den katolske kirke har fortsatt et dypt forankret grep om mange katolikker, og flere ønsker ganske enkelt ikke å anmelde et misbruk – på grunn av skam, men også skyldfølelse. Andre mener at en sak mot den mektige kirken kan få uante konsekvenser.
Medlemmer av presteskapet mener altså at kirken angripes – også for at ”det ikke skal bli snakket om gud”, men det som denne foreningen og de fleste ofrene ønsker er å få ryddet opp i sakene og få de skyldige dømt slik at de får en kirke uten misbruk.