Månedsmagasinet på Costa del Sol
Langhelg i Lisboa -et pastellfarget byportrett

Langhelg i Lisboa -et pastellfarget byportrett

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Utsikt over byen. Foto © Karethe Linaae

Det er lett å forstå hvorfor Lisboa har blitt slik en populær destinasjon for en langhelg. Portugiserne kaller hovedstaden med sitt milde klima og rimelige levekostnader for landets mest ‘levelige’ by, og med en sentrumsbefolkning på en halv million mennesker er byen også lett å navigere og trygg sammenlignet med andre hovedsteder.

Lisboa ligger rundt 6-times kjøretur på fine veier fra Málaga. Og når man ankommer over Ponte 25 de Abril-broen, ligger byen som et pastellfarget maleri i rosa, blå og gultoner og bare ber om å bli utforsket. 

400 år eldre enn Roma

Lisboa er en av de eldste byene i verden og Europas nest eldste hovedstad etter Athen. Det opprinnelige navnet Olisippo kommer muligens fra det føniske alis ubbo som betyr sjarmerende liten havn, selv om det også kan komme fra byens mytiske grunnlegger, Ulysses. Hva vi vet med sikkerhet er at fønikerne slo seg ned her rundt 1200 F.Kr., og Julius Caesar ga bystatus til municipium Feliecitas Julia et par århundre før Jesu’ fødsel. Det finnes ennå underjordiske romerske gallerier som åpnes for et begrenset publikum én gang i året. Galleriene er tilgjengelige via et kumlokk rett under trikkelinjen på gaten Rua da Prata. Høres fristende ut? Jeg vil i alle fall planlegge vårt neste besøk rundt kumlokkåpningen!

Siden den kristne hœren gjenerobret Lisboa fra maurerne i 1147, har byen vœrt Portugals politiske senter, men ikke alltid hovedstad. Navnet forkortes til Lx fra den gamle stavelsen Lixbõa, og byen er i dag et viktig senter for finans, handel, kunst og turisme.

På kryss og tvers

Etter å kvitte oss med bilen, dropper vi bagasjen på et hotell fra 1758 med portugisiske håndmalte fliser, antikviteter og mer enn nok personlighet.

Lisboa er perfekt å utforske til fots og akkurat stor nok til å gå seg passelig vill. Man kan alltid orientere seg ved å lokalisere elven, eller se opp og finne ut hvor man er i forhold til byens høyeste referansepunkt – Castelo de Säo Jorge (St Georges borg).

Det finnes et stort utvalg guidede turer, men vi velger å utforske byen på egen hånd. En gang imellom hopper vi på en buss eller en tuk-tuk, når vi trenger pause fra å klatre opp og ned byens mange bakketopper. Lisboa har ellers et utmerket offentlig transportsystem. For et par euro får man en metro billett med bussovergang. Noen av metrostasjonene er verd inngangsprisen bare for keramikkflisdekorasjonene!

Lisboas kjente trikker er ikke inkludert i billettene, men til gjengjeld er de utvilsomt noen av verdens mest pittoreske trikketurer. Byens elektriske sporvogner fra 1873 er dessverre offer for sin egen vellykkethet. Alle turister vil kjøre med den legendariske Trikk 28, så man risikerer å bli stappet som portugisiske sardiner mellom turister fra Taiwan og Texas.

En annen måte å unngå bakkene, er å ta heis. Den 45-meter høye Ascensor de Santa Justa bringer folk fra det lavere Baixa nabolaget til Barrio Alto. Lokalbefolkningen unngår gjerne dette grunnet turistkøene, men byens siste eksisterende vertikale heis er fremdeles et imponerende syn. Heisen åpnet i 1899 og tar en over syv etasjer i en dobbel kabin innebygd i en nygotisk jerngitterstruktur designet av Raoul Mesnier de Ponsard som sies å ha vœrt en av Gustav Eiffels disipler.

Jordskjelvet som ble til brolegging

På Allehelgensdagen 1755 ble Lisboa ødelagt av et jordskjelv som tok 40 000 liv. Så og si hele byen måtte gjenoppbygges, hvilket gir bygningsstilen i dag en sjelden ensartethet. Det finnes ennå eksempler på tidligere arkitektur, men mesteparten av bysentrum er bygget i Pombaline stilen, oppkalt etter adelsmannen som sto for gjenkonstruksjonen. Det nye bysentrum ble ferdig på noen få år, men de nøkterne bygningene med enkelte neoklassiske detaljer føles langt fra forhastet. Markisen forsikret også at materialene fra jordskjelvruinene ble gjenbrukt til å brolegge gatene, som vi i dag kan beundre på byens fortauer og plasser.

Fliser på fliser

Man kan ikke skrive om Lisboa uten å nevne keramikkflisene. Egypterne, assyrerne, babylonerne og mange andre har gjennom historien laget dekorative keramikkfliser. Araberne introduserte azulejos (Arabisk az-zulayj – polert stein) til Lisboa og disse har vœrt symbolet på byen siden.

De mest tradisjonelle flisene er blå på hvit bakgrunn, men Portugals kong Manuel I besøkte Sevilla i det 15. århundre og bragte med seg andre typer fliser som har påvirket designstilen siden. Keramikkflisene er en essensiell del av Lisboas arkitektur og kultur. Man ser dem overalt, på bygningsfasader og som interiører, forretingsskilt, fontener og benker.

For å lœre mer kan man besøke keramikkflismuseet, eller simpelthen vandre gatelangs i et ‘levende museum’ og beundre den enorme variasjonen i håndmalte fliser. Hvis du vil kjøpe noen er det lurt å gå til en anerkjent antikvitetshandler, siden de eldste keramikkflisene kan koste flere hundre euro per stykke og det er nesten umulig å skille kopier fra originaler.

Bøker, lopper og sardiner

Mens vi snakker shopping … Som alle turistdestinasjoner har Lisboa en suvenirbutikk på hvert gatehjørne. Inniblant kan man finne noen virkelig gode forretninger som har fargerike keramikkserviser som er verd å pakke i bobleplast og putte i bagasjen. Lisboa er også antikvitets- og bokelskerens paradis. Jeg tror aldri jeg har sett så mange bokhandlere. Livraria Bertrand som åpnet i 1732 er verdens eldste bokhandel i kontinuerlig drift, etterfulgt av bokhandlere i Nürnberg og Betlehem. Byen er også hjem til verdens minste bokhandel som knapt har plass til kunder blant sine 4000 boktitler.

På den fasjonable Avenida da Liberdade finner man internasjonale merker som Burberry og Cartier, men det er byens alternative forretninger som gjør mest inntrykk. I Lisboas bohemske distrikt Chiado eller i den konverterte Lx Factory finner du gjenstander og gevanter som du trolig ikke finner noe annet sted.

De som liker loppemarkeder, bør ikke gå glipp av Feria de Ladra (røvermarkedet) på Santa Clara plassen lørdag morgen. Ladra betyr kvinnelig tyv på portugisisk, men er også navnet på et tre-borende innsekt og begge må ha vœrt vanlig på dette historiske markedet. Røvermarkedet er spennende å utforske og man finner ekte antikviteter blant ‘loppene’, men pass godt på lommeboken. 

Hvis kjøpelysten ennå ikke er tilfredsstilt, hva med sardiner på boks? Dette var standardkosten for den sjøfarende befolkningen, men i dag finner man moderne sardinsjapper hvor man kan kjøpe årgangssardiner i samlerverdige sardinbokser med eller uten smakstilsetninger.

Gastronomiske Lx

Lokalbefolkningen har en enorm svakhet for søtsaker, så byen har uendelig med pastelarias (bakerier) og kafeer med bugnende kakedisker. De mest kjente bakverkene er Pastéis de Nata som er fylt med eggekrem. Den tradisjonelle delikatessen har ledet til kulinariske kamper og trusler mellom de lokale konditorene. Originaloppskriften fra 1837 eies av bakeriet Pastéis de Belém. Formularen har aldri vœrt nedskrevet, men har blitt hvisket gjennom generasjoner til de tre levende individene som kjenner til oppskriften. Disse beskytter formularen med livet, tar aldri det samme flyet og spiser aldri den samme retten på en restaurant (i tilfelle en sjalu kokk vil prøve å forgifte dem). Siden vi er mer salte typer, kan jeg ikke bekrefte om noen av de mange andre bakeriene som hevder at deres kremkaker er bedre, har rett.

Lisboa har et bredt utvalg av internasjonale restauranter. Vi fant en førsteklasses japansk restaurant med bare lokale klienter, et utrolig vietnamesisk Pho suppebule, og – vennligst ikke fortell våre portugisiske verter – hadde et fabelaktig måltid på Jamie Olivers Lisboa-baserte italienske restaurant.

Men den beste gastronomiske opplevelsen i Lisboa er deres frutos do mar (sjømat). Med byens beliggenhet og lette adgang til Atlanterhavet kan man alltid vœre sikker på at sjømaten er sprellende fersk. Dagens fangst er ofte utstilt i restaurantenes frontvindu, med all verdens fisk, kamskjell, østers, blekksprut og muslinger på menyen. Min personlige favoritt er likevel deres himmelske bacalao.

Bacalao. Foto © Karethe Linaae

En hyggelig måte å dele et måltid med lokalbefolkningen er ellers å stoppe på en av de upretensiøse familierestaurantene som man finner i de fleste nabolagene. Her blir du servert ferske små kremoster og sardinpaté med brødkurven, og dagens meny koster rundt 10 euro, inkludert drikke.

Man kan selvsagt ikke besøke Portugal uten å prøve portvinen, men jeg fikk smak for en lokal likør som kalles Ginjinha laget med sure Morello kirsebær. Det beste stedet å nyte et glass er på en av de små nabobarene som serverer likøren rett fra disken. Vi kjøpte en flaske fra en bestemor som solgte sitt hjemmelagde brygg fra et sammenleggbart kortbord på et fortau i Alfama nabolaget. Sikkert ikke helt etter EU- reglementet, men desto mer sjarmerende spesielt siden det kom med en smaksprøve.

Møt los Lisboetas

Folk fra Lisboa kalles Lisboetas og vi hadde gleden av å bli kjent med noen. Alle vi møtte snakket engelsk eller spansk, gjerne begge deler. Portugisisk er ellers ikke lett å forstå. Selv om jeg kan kode det skrevne språket som virker som en blanding av spansk, fransk og antikk romersk, høres portugisisk tale annerledes ut enn noe språk jeg kjenner til. 

Portugisisk er det sjette mest talte språk i verden og det offisielle språket i hele ni land. Det har en vakker melodiøs, langtrukken kvalitet som gjør at Lisboetas høres rolige og bekymringsløse ut i forhold til deres temperamentsfulle og til tider høylytte naboer i øst. Vi hørte knapt noen bilhorn eller rop som er del av hverdagen vår i Andalucía. Det milde lunet synker også inn over oss besøkende som gradvis tar til oss denne avslappede Lisboa stilen.   

Triste ballader

Alle byer har sin fargepalett. Lisboa er kremhvit som gamle blondekjoler, gylden beige, myk gul, blek rosa og lyseblå. Man skulle tro at dette vil gi et overdrevent søtt urbant utrykk, men Lisboa er absolutt ikke naiv. Den er klassisk, men alternativ. Mild, men fordomsfri. Rettlinjet, men lettere bohemsk og esoterisk.

I motsetning til andre turistdestinasjoner er bysentrum ikke avfolket. Lokalbefolkningen bor og jobber fortsatt her, dog ikke like mange fiskere og sjømenn som før i tiden. Et av de mest unike nabolagene er Alfama som er den eldste bydelen og den eneste som overlevde jordskjelvet. Nabolaget føles fremdeles som en landsby med klesvask hengende fra snorer i pittoreske smug.

I Alfama kan man høre på levende Fado-musikk på kvelden. Musikkstilen som startet i Lisboas gater, synges med få instrumenter, men desto mer patos. Fado kommer fra det latinske fatum eller skjebne. De melankolske sangtekstene handler om fattige kår, ubesvart kjærlighet og druknede sjømenn, mens melodiene høres ut som om de kom flytende med bølgene fra fremmede land. Noen Fado-restauranter serverer en 3-retters middag, mens andre steder er mer uformelle og kan inkludere en improvisert opptreden fra en lokalgjest eller innehaveren selv. 

Porta d’Alfama veggmaleri. Foto © Karethe Linaae

Her er det alltid noen som klimprer på en gitar eller klemmer på et frynsete trekkspill. Og alle gatemusikerne høres ut som de har et snev av Lisboa Blues der de synger sine vakre sanger om livets mange skuffelser og sorger.

Sjøferder

Hver morgen slår den salte sjøluften mot oss og minner oss på at vi er i en kystby og at dette er en nasjon med sjøfarere.

Portugal var en pionernasjon for sjøoppdagelser fra det 15. til det 18. århundre som senere ble kalt Oppdagelsesreisenes Tidsalder. Landet var kjent for sine dyktige kapteiner, lettnavigerte Caravel-skip og utmerket kartografi. Kapteinen Bartholomeu Dias var den første til å runde det afrikanske kontinentet i 1487. I det 15. århundre hadde Vasco da Gama funnet en kortere seilrute til India, og Pedro Álvares Cabral ‘oppdaget’ Brazil. Portugisiske sjøfolk var de første europeerne til å nå Japan, og Ferdinand Magellans ekspedisjoner til det Fjerne Østen resulterte i den første jordomseilingen i 1522.

Lisboa var en av Europas mest opptatte havner hvor de bragte ingefær, pepper og safran fra India, muskatnøtt fra Indonesia, nellik fra Molukkene og kanel og te fra Ceylon. Folkets smak for det utenlandske bare fortsatte, og Lisboa ble første storbyen i verden til å importere Guinness øl i 1811.

Den beste måten å få et overblikk over byen på er fra vannet. I tillegg til to broer (den 17.2 km Vasco Da Gama broen er Europas lengste), kan man ta båt over Tagus elven. Vi fulgte rådet til den kokette hotellnattportieren Paolo og tok fergen til Cacilhas med lokalbefolkningen som skulle på jobb. For prisen på en vanlig bussbillett kan man tøffe over til den lille byen på den andre siden av elven for å nyte nok en uforglemmelig fiskemiddag ved solnedgangen. 

Den neste morgenen våknet vi til tykk tåke. Det var tydeligvis på tide å komme seg hjem, men vi kommer tilbake for mer sjømat, morell likør og hvis vi er heldige, en tur ned et kumlokk og inn i de hemmelige romerske galleriene fra Lisboas fjerne fortid.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet