Månedsmagasinet på Costa del Sol

Flamenco er en kunstart som utfolder seg via sang, dans og gitarspill og som for mange er en livsstil.

Flamencoens gylne triangel og hovedkvarter ligger i Andalucía med hjørner i Cádiz, Jerez de la Frontera og Morón de la Frontera. Denne trekanten kalles Cuna del Cante som betyr sangens vugge. Her lever flamencoen i beste velgående i dag, og det er her den har sitt opphav. Men den har en stor utbredelse i både nasjonal og internasjonal sammenheng og har blitt et av Spanias kulturelle trekkplastre.

Det første skrevne som er funnet om flamenco, er Cartas Marruecos fra 1774. Forfatteren het Cadalso, og han skrev at det var blant sigøynerne det ble utøvet flamenco. Elementer av musikken har asiatiske rytmer, noe som både forklarer at sigøynere kommer fra India og at det er de som har funnet opp flamencoen. Videre har folk fra Nord-Afrika påvirket flamencoens utforming. Dette ser man spesielt i dansen hvor hofte- og håndbevegelsene ligner på de som brukes i for eksempel magedans. Men også sangen har mye til felles med marokkansk musikk. Flamencoen har fått et særpreg som ikke finnes i andre folklorer, og er på den måten en ren blandingsart. Selve navnet betyr flamsk, og en tid var det brukt som nedsettende tiltale mot sigøynerne som på sin side tok ordet til seg og navnga sangen sin. I takt med sigøynernes integrering i regionen, blandet flamencoen seg med folkesanger, drakter og danser i Andalucía og er blitt et særmerke for Andalucías kulturelle identitet.

Mellom 1765-1860 ble det dannet mange flamencoskoler i ‘trekanten’, særlig i Cádiz, Jerez de la Frontera og i bydelen Triana i Sevilla. Det var på denne tiden at flamenco ble akseptert i de spanske dansekretser, og det ble danset på patioer, ventas og ved private arrangementer. Men gitaren akkompagnerte ennå ikke sangen og dansen.

1860-1910 var flamencoens gullalder. Da myldret det av café-sangere og musikken utviklet seg innen det instrumentale og i sangen og dansen. Gitaren ble uunnværlig og akkompagnerte både sang og dans. Flamencoens dype sang ble til og fikk navnet cante jondo. I perioden 1910-1955 var flamenco mest sang som da ble kalt for flamenco-opera. 1915 var et spesielt år for dansen, da den spredte seg til resten av verden sammen med andre spanske danser. Mange som hadde emigrert til Sør-Amerika tok med seg nye rytmer hjem, resultatet var fandango og cantes de ida y vuelta (tur/retur sang). Ikke alle likte denne nye formen, og det ble arrangert en konkurranse i Granada i 1922. Utfallet var en ny oppblomstring av el cante jondo auténtico.

Årene fram til 1955 var tunge for Spania, da det meste av kulturelle tilslag ble nedprioritert og undertrykt på grunn av den politiske situasjonen. Flamencoen fikk etter dette en oppblomstring, noe Antonio Mairena har mye av æren for. Han var en utrolig flink cantaor (sanger) fra Sevilla som levde for og av flamencoen. Blant annet fant han fram glemte flamencosanger som til dags dato har stor betydning. Tablaos (flamenco-nattklubber) ble veldig populære og tok i stor grad over for café-sangerne. Dansere opptrådte i tillegg på teatre, festivaler og andre scener.

Gitaren var fortsatt like viktig, og takket være de to fantastiske gitaristene Paco de Lucía og Manolo Sanluca fikk gitaren en solistrolle. Paco de Lucías sa: ”Det krever fysisk styrke og gode nerver for å spille flamencogitar. Det er øyeblikk hvor man først skal smadre gitaren, for så å kjærtegne den.”

Det han samtidig beskriver er duende. Det er ikke mulig å snakke om flamenco uten å snakke om den. Andalucías store dikter, Federico Garcia Lorca, uttrykker det slik: ”Disse mørke lydene er mysteriet, røttene som går dypt i jorden vi alle kjenner og ikke forstår, men hvor selve kunstens substans kommer fra.” Duende er kontakten til instinktet, det ubevisste og døden. Også Picasso har forsøkt å male duenden, maleriet heter El Viejo Guitarrista og gir et godt inntrykk av hva ordet innebærer.

I flamenco fordyper kunstneren seg uten å fortape seg. Hele det menneskelige følelsesspekteret, deriblant gleden og smerten, går hånd i hånd. En virkelig god fremfører får tilskuernes tårer til å trille. En amatør kan også ha duenden i seg, men den kan ikke læres. Det er derfor at man kan oppleve en snekker synge med like mye duende på en byggeplass, som en profesjonell cantaor på en stor scene.

Det finnes nærmere 70 forskjellige palos (stilarter) innen flamenco, og det er svært vanskelig å skille dem fra hverandre. En kan trøste med at det er få cabales (flamencoeksperter) som klarer det. De fire hovedgruppene heter cante jondo, cante chico, cante intermedio og folkesanger, herunder cantes de ida y vuelta. Blant dem finnes: 

Cantiñas: Alegrías, caracoles, jaleos, mirabras.

Bulerías: El zorongo gitano, bulería a golpe, bulería por soleá.

Tangos (ikke den samme som den argentinske): Chuflas, tanguillos, zambra.

Soleares: Soleá grande, soleá corta.

Siguriya: Toná, carceleras, serranas.

Tekstene er intense, og temaet som går igjen er ulykkelig kjærlighet, lengselen etter den umulige kjærligheten og lidenskapen som følger med.

”Y si no es verdad,                                 ”Og hvis ikke det er sant,

Lo que yo digo,                                        hva jeg forteller,

Que Dios me mande la muerte,          så gid gud vil sende meg til døden, 

Si me la quiere mandar”                       Hvis det er hans ønske”  

De som ikke selv utøver flamenco, heter aficionados (tilhengere). De er essensielle for at en flamencoopptreden blir komplett, både ved deres tilstedeværelse og klapping. Siden de klapper rytmen, kalles de jaleadores som kommer av verbet jalear som betyr å oppmuntre eller egge opp.

Aficionados samles i peñas (klubber) til hverdag og fest.

Det er mange andalusiere som ikke interesserer seg for flamenco, på samme sett som at få nordmenn interesserer seg for leikarring. Men på hit-listene er det flere sanger som har tydelige røtter fra flamencoen. Et eksempel er Niña Pastori. Hun er datter i en kjent flamencofamilie i Cádiz og er veldig populær. Christie fra Fuengirola som var med på Operación Triunfo appellerer til mange med sin andalusiske stemme. Noen har kanskje også fått med seg gruppen Las Ketchup, døtre av cantaoren El Tomate og hiten ‘Asereje’?

Flamencoen lever videre på flere måter, og tilpasser seg de nyere musikkformer. Når sant skal sies, er den aller beste måten å bli kjent med denne fascinerende uttrykksformen å høre, å se og kanskje delta selv.

Tuva

Del

Kanskje du også vil like

© 2009-2019 Det Norske Magasinet – Norrbom Marketing.
Designed and developed by yummp.

Søk på Det Norske Magasinet

Planlagt vedlikeholdsarbeid: Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.