Almogía – en gjemt og glemt landsby med en herlig festival

Almogía som på arabisk betyr `vakker by´, ligger bare 25 km nord for Málaga. Man skulle tro at denne vakre byen nær provinshovedstaden er overrent med besøkende, men det er langt fra tilfellet. Faktisk kommer det sjelden turister hit – kanskje fordi byen ikke ligger ved havet eller fordi den befinner seg litt utenfor allfarvei. Almogía ligger tilbaketrukket, og veien dit snor seg ut og inn og opp og ned, så det tar sin tid å komme frem. Byen ligger i et område hvor det dyrkes mandler og oliven, og hvert år på den siste søndagen i september avholdes Festival de la almendra – altså en mandelfestival. Vi har dratt til Almogía for å delta i festlighetene, og det vil vi ikke angre på.

Vi ankommer festivalen ved 11-tiden på formiddagen etter å ha kjørt A 7075 som leder forbi vannreservoaret Embalse de Casasola. Ved innkjørselen til byen henviser lokalpolitiet besøkende til parkeringsplassen, så alt er under kontroll. Det er satt opp over 50 boder langs gaten som leder fra hovedveien til byens torg, Plaza de la Constitución. Byen ligger ellers på en skrent og gatene er ganske bratte, så husk godt fottøy.

Der er et herlig og muntert folkeliv allerede nå, og alle bodene er åpne. Vi passerer boder med lokalvin, honningprodukter og masse mandler selvfølgelig. Man finner boder med quesos artesanales (oster) som er hjemmelaget etter alle kunstens regler, pølser og andre kjøttprodukter, tørket og frisk frukt, hjemmebakte brød og kaker, lokalbrygget øl, en premiert brie-ost laget på geitemelk, lokale håndknekte valnøtter, leker, krydder, klær og diverse. Det er også satt opp en hoppeborg for barna. Det er tydelig at lokalbefolkningen har lagt sin sjel i festivalen. De har laget oster, bakt brød, brygget øl og laget vin, produsert saltede mandler og tilberedt lokale matspesialiteter som de serverer på bord som står så skjevt at flasker ikke kan stå oppreist fordi gatene heller så mye. Alt er så ekte, vennlig og kjærlig at jeg blir dypt rørt.

Almogía er stedet hvor den berømte musikk- og sangform el verdial oppstod, og byen kalles også «la cuna del verdial» – verdialens vugge. En verdial er en munter sang som man ofte danser til. Den er en avart av en fandango, men har sitt eget uttrykk. Og det skal jeg love at den får her på festivalen! Verdial-syngende og dansende festkledde grupper går rundt i gatene og synger, danser og spiller på kastanjetter så humøret stiger til store høyder. Stemningen er så god at den kan pakkes på boks og selges. Lokalbefolkningen bryter spontant ut i sang og dans og viser en sann livsglede.

Fra programmet for dagen som vi fikk ved den første boden, kan vi se at koret Nuestra Señora de la Asunción skal synge på plassen mellom 11 og 12. Og ganske riktig, der står ti festkledde damer i blågrønne gevanter klare til å stemme i. De synger så flott og gripende til de forførende spanske rytmene at ikke et øye er tørt – i hvert fall ikke vårt. Her er man midt i den rene og oppriktige spanske kulturen som kommer rett fra hjertet med årelange tradisjoner. Det er vakkert, sjarmerende og rørende. Mens vi står der på torget, blir det konstant utdelt små begre med salte mandler, så man kan absolutt ikke klage på gjestfriheten.

Mandlene har vekket appetitten, og vi har sett et sted som serverer papas a lo pobre con huevo y salsa de almendra – altså fattigmannspoteter med egg og mandelsaus. Det er akkurat noe for oss, og for 4 € får vi en generøs porsjon inklusiv lokalbrygget øl. Det hele smaker herlig og kan anbefales. Det er også boder hvor de serverer callos (kumage), arroces (risretter), albondigas (kjøttboller) i mandelsaus, pulguitas (som betyr ‘små lopper’, men refererer til mini-rundstykker med diverse lekkert fyll) og ensaladillas (små salater).

Det som virkelig forundrer oss, er at vi ikke ser en eneste turist. Alle er enten fra byen eller fra traktene omkring. Almogía og dens festival er så ukjent at den ennå ikke har blitt turistifisert, og takk for det. Festen fortsetter hele dagen inntil solnedgang med kontinuerlige opptredener på scenen på Plaza de la Constitución.

Før vi forlater stedet, vil vi opp og se på tårnet våker over byen. En gang var det syv av disse, men de andre eksisterer ikke mer. Nå står bare det ene tårnet som nylig ble gjenoppbygget, igjen. Tårnene var del av en enorm festning som araberne anla som fremtidig forsvar for Bobastro, Omar Ben Hafsuns berømte forsvarsanlegg, og herfra har man en fin utsikt nedover byen og det omkringliggende landskapet. Hvis du ikke kjenner Omar Ben Hafsun, var han en muslimsk opprører som senere lot seg kristne, og som fikk hugget en kristen kirke direkte inn i klippen på sin festning Bobastro. Den ligger i nærheten av Ardales og er absolutt verdt et besøk.

Almogía har den tredje største mandelproduksjonen i Málaga-provinsen med 700 tonn i året. De dyrker primært seks forskjellige varianter av de hundrevis av mandelsortene som finnes. Derfor lager de også en mange retter med mandler som supper, gryteretter, sauser og selvsagt kaker, og i programmet får man med seg et par oppskrifter. Almogía har 3770 innbyggere, og jeg tror at alle var med på byfesten. Vi kommer iallfall desidert tilbake og gleder oss til neste mandelfestival.

Byen ligger i et vakkert naturområde uten veier og hus, så det er rike muligheter for turgåing. I dag er det alt for varmt til det, men senere på året skal vi tilbake til dette herlige stedet og gå ruten Charamuza – Lo Bernabé, en meget fristende rute på 8,8 km: https://my.viewranger.com/route/details/ODA4NTM=

Ikke så langt fra byen ligger områdets høyeste punkt, Sancti Petri (794 m.o.h).  Det går også en rute opp dit som vi må prøve en dag.

Deler av pilegrimsruten El camino mozárabe som går fra Granada til Santiago de Compostela, går igjennom Almogía. De har nemlig laget en forlengelse til El Camino Mozárabe fra Málaga. Forlengelsen har 6 – 8 etapper (avhengig av hvor langt man går pr. dag) og støter på hovedruten i Castro del Río, rett sør for Córdoba. Malaga – Almogía er første etappe av ekstraruten, og i Almogía så vi et skilt til et vakkert pilegrimsherberge.  

Det er gøy med alle disse fantastiske turrutene som stadig dukker opp i Spania.