Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Provinsen Almería blir på folkemunne i blant kalt ”el culo de España” (Spanias rumpe, eller ræv). Det blir den nok fordi den ligger helt ute i det sydøstlige hjørnet av landet og er omgitt av et landskap som minner om ørken (semi-desierto). Pga. ørkenen var Almería-provinsen meget fattig og ikke noe særlig attraktivt sted å bo. Men slik er det ikke lenger, for turistene har fått opp øynene for områdets gode klima og herlige strender, og i løpet av de siste 40 årene har de fått gang i en grønnsaksproduksjon uten sidestykke. Denne produksjonen foregår riktig nok i drivhus under plast som muligvis ikke er noe vakkert syn, men det har bragt stor velstand til området, og jeg synes det er fantastisk at man kan heve levestandarden for en hel masse mennesker ved å være driftig og initiativskapende. Så nå er det andre boller i Almería, som i dag har nesten 200.000 innbyggere, og vi har dratt dit for å se på byen og på et helt spesielt fenomen: gamle beskyttelsesganger fra borgerkrigen. De kan nå besøkes, og det er en virkelig spesiell opplevelse.
Nå er det motorvei hele veien til Almería fra Málaga og det tar under 2 timer å kjøre dit, så det er jo en smal sak. Vi hadde lest om beskyttelsesgangene (refugios) fra borgerkrigen på byens hjemmeside: www.turismodealmeria.org, og da det var noe som vi ikke hadde hørt om før var vi straks i fyr og flamme og ville dra og se dem. Man skal bestille plass på den guidede turen, som tar en liten time. Man kan kjøpe billetter som koster 2 € for pensjonister her: https://www.flowte.me/storefront/?v=597
Da vår guidede tur startet kl. 12 kjørte vi tidlig hjemmefra og ankom byen i god tid. Vi parkerte midt i byen i det parkeringshuset som hørte til vårt hotell, så det var enkelt. Vårt hotell het Aire – Hotel and Ancient Baths og det var en hit. Se hotellet her og bestill: https://www.airehotelalmeria.com/es/home/aire-hotel-ancient-baths/
Hotellet ligger på Plaza de la Constitución og rett overfor turistkontoret, hvor man kan få et bykart.
Utrustet med bykartet fant vi lett frem til samlingsstedet for besøket i Los Refugios, som ligger midt i byen. Det er bygget en paviljong og her vises det en kort film før vi dykker ned i dypet under byen. Filmen viser intervju med noen almeriensere som var barn under borgerkrigen, og som derfor kan huske hvordan det var å sitte der nede mens bombene falt. Men før vi går videre skal vi se litt nærmere på historien om Almería under den spanske borgerkrigen fra 1936- 39.
Almería var rød, hvilket vil si at byen var lojal overfor den spanske republikk. Den folkevalgte, sittende regjeringen for republikken ble jo veltet av Franco og sakte men sikkert spiste Francos tropper seg inn på de delene av Spania som fremdeles var på republikkens side. Fordi Almería lå i en ytterkant av landet og var så fattig ble den en av de siste byene som falt i Francos hender. Faktisk falt byen kun to dager før borgerkrigen endte. Byen var derfor et tilfluktssted for de mange republikanerne som flyktet fra de områdene som Francos tropper hadde inntatt. Almería var et republikansk fristed, og det betydde at det var et bombemål for både frankistiske og tyske fly. Byens innbyggere med bystyret og arkitekt Guillermo Langle i spissen var derfor ikke sen med å innse at de måtte bygge beskyttelsesrom til befolkningen, som den gang var på ca. 50.000 mennesker. Byggingen startet i 1936, 3 måneder etter krigens utbrudd, og det stod ferdig på våren 1938 – det tok altså 1 ½ år å grave ut de 4,5 km. lange tunnelene som lå ni meter under jorden. Det var 67 nedganger spredt over hele byen, så det var lett å få adgang til beskyttelsesrommene. Utgravningen foregikk med hakke og spade og alle innbyggerne jobbet på frivillig basis døgnet rundt. Esler ble brukt til å frakte den utgravde jorden bort, og det er litt av en bedrift at de lykkes med å gjøre ferdig refugiene før krigen var slutt. Almería var utsatt for 52 bombeangrep, dels fra luften og dels fra havet, så de trengte beskyttelse.
Nå skal vi ned å se på disse beskyttelsesrommene, og etter filmen leder en kyndig kvinne oss ned trappene, og umiddelbart står vi nede i en av de mange tunnelene under jorden. Vår tur er på ca. 1 km. og vi blir ledet avsted og får en masse informasjon (på spansk). Her nede under jorden var det både et forsyningssted for matvarer, noen private rom og en klinikk hvor sårede kunne behandles. Hvis man måtte på do skulle man selv medbringe en potte, for det var ingen toaletter. Derimot var det benker langs sidene så man kunne sitte seg ned, og det var elektrisk lys når det virket. På slutten av besøket er det et lyd-show hvor man hører fly nærme seg og bomber falle, mens lyset blir slukket. Det er meget virkningsfullt og gripende. Deretter blir vi ledet ut igjen, og kommer ut i den andre enden av El Paseo, og så må vi selv finne tilbake til startstedet. Det er uendelig lettende atter en gang å stå ute i Guds frie natur etter dette underjordiske eventyret. Et besøk i disse refugiene er et must, og det er det største beskyttelsesrommet man kan besøke i hele Europa.
Nå må vi bort å se på vårt hotell, som er helt nytt og ligger sentralt. Her i februar hadde de et tilbud, så for et fancy dobbeltrom skulle vi kun betale rundt 75 €. Nede under hotellet har de bygget noen «romerske» bad som er utrolig fine, og som man ikke bør snyte seg selv for å besøke. Når man bor på hotellet er det 25 % rabatt på et spabesøk, som dermed koster 19 € pr. person… det er god valuta for pengene. Vi hadde bestilt plass i badene til kl. 18.00, så vi hadde tid til å besøke Almerías berømte borg først.
La Alcazaba de Almería er Spanias største borgkompleks, og det er i sannhet imponerende. Da det ligger ganske nært byens sentrum er det en smal sak å gå dit. Komplekset er så stort at vanlige mennesker kunne bo innenfor murene, og da det i sin nåværende form primært ble bygget av maurerne kan man besøke to mauriske boliger der inne. Det er fine hager, et stort vannreservoar, bad, murer, tårn og plasser, så det er nok å se på. Øverst oppe er det et stort tårn som man kan gå inn i, og det er i det hele tatt et interessant besøk å gå rundt som man vil i dette store monumentet.
Deretter er det tid for å besøke den kjempestore domkirken, som også er imponerende. Men nå har dagen nesten gått, og nå skal vi i bad.
På rommet vårt henger det badekåper og tøfler som vi skal ha utenpå våre badedrakter (husk dette!). Nå går vi ned i hotellets kjeller, som er gjenoppbygget som et romersk / arabisk bad. Det ser utrolig autentisk ut, det er dempet belysning og en deilig avslappet stemning. Her er det både frigidarium (kaldt), tepidarium (lunkent), caldarium (varmt), et strømbasseng med dyser, et flotarium (meget salt vann, hvor man kan flyte), et dampbad og et stort kar hvor man kan bade i rødvin (dette koster dog ekstra). Det er små områder hvor stearinlys svakt lyser opp rommet, og det er alt sammen meget lekkert og bestemt et besøk verdt. Jeg har i hvert fall aldri opplevd noe lignende. Det skal prøves!
Etter endt bad drar vi ut i byen og spiser kveldsmat nede på paseoen. Det er mye liv i byen om kvelden, og det er ikke turister som preger bybildet, men den lokale befolkningen, som ser ut til å trives veldig godt. Men nå er det jo også fred og velstand i byen, så når enden er god, er alt godt.
Det skal også nevnes at Almería er en betydelig havneby med ferger til Melilla, Nador (Marokko) og Oran (Algerie), så denne aktiviteten preger naturligvis også byen og gir både arbeidsplasser og et eksotisk preg. Nede på havnen kan man også se gamle utskipningsramper for jernmalm og hvor kom så malmen fra? Den skal vi ut og finne i neste nummer av Det Norske Magasinet, så følg med når vi krysser en ny fjellkjede, vandrer rundt i en forlatt gruveby, leter som gale etter en eldgammel dame og vandrer på en nedlagt jernbane.

Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet