Påskeopptog i Puente Genil – skremmende masker og søte dyr

 

Byen syder av stemning når jeg kjører inn i Puente Genil. Det er fantastisk varmt vær, og tradisjonen tro er de spanske familiene ute og promenerer med alt som hører med av stilfulle skjorter og finstas – og vannkjemmet hår og korketrekkere for barnas vedkommende. Det er påskedag i den lille byen med 30.000 innbyggere, og langs hovedtorget har familiene tatt plass på de mange bordene og stolene som er satt frem for anledningen. Hver eneste kvadratmeter er utnyttet for å lage plass til spisegjester, på denne dagen som nok er restaurantene og kaféenes største inntjeningsdag.

 

Det er ikke store flåter båret på skuldrene av unge menn tilskuerne venter på. I stedet er det en rekke bibelske figurer som går opp og ned i hovedgaten som er dagens hovedattraksjon. Nærmere beskrevet 400 bibelske figurer, som representerer passasjer fra det nye og det gamle testamentet.

 

Mens jeg venter på at opptoget skal sette i gang får jeg selv en kopp kaffe på Casa Pedro, som er nevnt i Michelin-guiden og ligger som en sidegate til hovedtorget. Her kan man hygge seg litt i ly fra hovedgatens støy, før det hele går i gang.

 

Påskeuken i Puente Genil er kjent som ”La Mananta” og er en av de mest betydningsfulle religiøse manifestasjonene i Andalucía. Utover det å skildre Jesus lidelse, død og gjenoppstandelse, gir La Mananta et rikt galleri av karakterer, som kan virke helt overveldende på den som ser påskeopptoget for første gang, som var tilfellet for Det Norske Magasinets utsendte. Alle figurene ser ut til å være blandet inn i hverandre i et eneste stort sammensurium, men det er også det som gir opptoget sin sjarm. Opptogene begynner skjærtorsdag og fortsetter til påskesøndag.

 

Figurene er mange, og de representerer alle sammen noe forskjellig. F.eks. er det flere koner i opptoget som går med en torsk eller en kurv med sild eller grønnsaker i hånden – typiske matvarer under fasten. Man skal dog ikke la seg narre av maskene med kvinneansikt, de er alle sammen menn under kostymet. Gøyest er det når det passerer dyr forbi. For de er det faktisk en del av i opptoget, og vi ser både hvite duer, haner og sågar et lam blant de maskekledte mennene.

 

Ved enden av hovedgaten er det et lite torg. Her samles mennene når de er ferdig med å gå ruten. Deres brødre venter på dem ved enden av ruten og står klar til å ta av dem de varme maskene og parykkene. Svetten renner fra mennene og noen av maskene må tømmes for svette etter bruk, selv om mennene bærer en heklet «kalott» under maskene og parykkene, som skal skåne innsiden for alt for mye svette.

 

Selve distansen som mennene vandrer denne dagen er ikke så forferdelig lang. En – to kilometer vil jeg tro. Men det blir gått med langsomme skritt og adskillige pauser, hvor de bare må vente i den steikende solen. Varmen tok knekken på en ung mann ved det stedet vi sto og kikket, og stakkaren måtte en tur ned i et skyggefullt smug og la et overopphetet ansikt få fri for masken i et par minutter, mens han slurpet i seg et par flasker med vann.
Jeg beveger meg over til torget, som syder av festivalstemning. Langs benker og busker står kjølebager med drikkevarer til de dehydrerte mennene. Hver av brorskapene sørger for sine egne og familie og venner tar del i festlighetene. Jeg titter nysgjerrig på tre masker som ligger ved siden av hverandre. De lidende ansiktsuttrykkene er litt skremmende, selv om jeg er godt klar over at det bare er plastikk, maling og en smule nylon til hår. De tilhørende kroppene kommer over til meg og forteller stolt hvilket brorskap de tilhører. ”El Reinado de Yosafat,” forteller den ene og holder stolt sin «medalje» opp foran brystet, hvor inskripsjonen står. De bemerker min interesse for maskene og drar dem lenger frem på benken, slik at jeg kan ta et foto. Jeg lener meg nølende inn over de stirrende ansiktene og knipser et par foto. El Reinado de Yosafat ble dannet på 80-tallet av en gruppe unge menn fra Puente Genil – de mennene som står foran meg er så noen av de originale stifterne, hvis jeg skal dømme ut fra deres alder. Det er helt tydelig at det ikke er første gang de går ruten, og jeg gjetter på at de har gledet seg veldig til møtet med kjølebagen og dens innhold. De er i godt humør, og jeg blir raskt tilbudt «en kald en» fra kassen. Jeg takker ja, og mottar umiddelbart en flaske fra boksens indre, og jeg slipper meg løs i stemningen på torget for et øyeblikk, før turen igjen går tilbake til kysten.

 

Av Tekst og foto av Louise Mercedes Frank