Jeg befinner meg i et anonymt industriområde i Alhaurín de la Torre. Det finnes knapt navn på dørene, så jeg må ringe for å bli hentet fordi jeg står ved en skillevei. Det er heller ikke mulig å se i hvilken av bygningene fabrikken ligger. Alle ser like ut. Enkelte dører har firmanavn, men flesteparten har ingen. Ingen safranduft, ingen skorstein, bare mørklagte vinduer. Råmaterialet her er så dyrebart at lav profil vektlegges høyt.
Det Norske Magasinets reporter er på besøk hos Safrante Global Company. Virksomhetens marketingsjef José Padial åpner en dør og viser vei inn til kontoret som er spartansk innredet. Går man opp en trapp og ser til høyre, står virksomhetens safranprodukter utstilt. Deretter er det resepsjonen, José Padials kontor, samt eierens kontor. Døren til sistnevnte er lukket fordi eieren Gustavo Garcia Guerrerros sitter i møte. José Padial håper at møtet snart slutter slik at han kan vise fram fabrikken, for det er ikke det samme uten Gustavo Garcia Guerreros.
Safrante er nok en virksomhet som er hedret med merket Sabor a Málaga, men denne virksomheten er likevel litt annerledes enn dem som Det Norske Magasinet tidligere har vært i kontakt med i Sabor a Málaga-serien. Safrante har nemlig hittil primært fokusert på eksportmarkedene, særlig USA og Canada.
”Selvfølgelig kan det virke underlig at våre produkter går under merket Sabor a Málaga. Safran kommer hovedsakelig fra La Mancha og Alicante, selv om vi naturligvis også importerer fra Midtøsten og Marokko. Iran er verdens største safranprodusent, og Afghanistan har også en betydelig produksjon”, forteller José Padial og fortsetter: ”Vi kjøper altså råvaren utenfor provinsen, og så bearbeider vi den i Málaga til safranprodukter som vi selger, primært til utlandet. Så det er ikke safranen som vi bruker som bærer merket, men våre produkter.”
Og det er jo det Sabor a Málaga står for – produkter med utspring i provinsen.
Hos Safrante arbeider ni personer. På fabrikken som ligger et eller annet sted i nærheten, arbeides det konstant med å forbedre safranproduktene som virksomheten allerede selger, samt på å utvikle nye. Det nyeste produktet er en safransaus som er velegnet til kjøtt eller fisk, denne er den første safransausen som produseres i stor skala i Europa. Nok en nyhet rundt denne gylne sausen er at den hovedsakelig skal markedsføres på det kulinariske markedet i Frankrike.
”Safrante er en innovativ virksomhet og den første i Spania som spesialiserer seg på safran og er dermed spesialister i produksjon av safrantråder, -pulver samt -ekstrakt. Og det er ekstraktet Safrante som er vårt varemerke som vi dessuten har patent på. Vårt ekstrakt er 100 prosent naturlig, og vi beholder safranens naturlige egenskaper og aroma, farge og smak. I vårt produktsortiment inngår videre safransalt (som vi også har patent på) og te med safran som er svært alminnelig blant annet i India. I India er safran nemlig et hverdagsprodukt og ikke i nærhet så dyrt som her.
”Men vi har for eksempel også krydderipakker, som paellero til paella og andre krydderier som paprika”, forteller José Padial og fortsetter å snakke om virksomhetens strategi: ”At produktene eksporteres, skyldes simpelthen at vi undersøker hvilke markeder som er mest fordelaktige for Safrante. Vi har sett på hvor det anvendes mye safran, og de største forbrukerne er indere og folk fra Midtøsten. Derfor undersøkte vi USA som kjent har en stor befolkningsandel med opprinnelse i disse landene. Vår safranekstrakt eksporteres i store mengder til California fordi de har et stort marked for arabisk mat der det også brukes mye safran. Dette i kombinasjon med at det er en stor del av matkulturen i USA å spise ute eller alternativt kjøpe ferdigtilberedt mat med seg hjem, gjør markedet i USA til vår primære målgruppe. ’Food service’ er enormt ettertraktet, og vi selger til restaurantkjeder samt cruiseselskaper som Carnival og Caribbean”, forklarer José Padial. Og nå, etter nesten å ha absorbert det amerikanske marked siden Safrantes inntreden i 2010, ønsker de å ekspandere i Europa og på hjemmemarkedet – Spania. Planene er nå å åpne en online-butikk for salg av ferdige pakker med safranprodukter. José Padial forteller om virksomhetens høye kvalitetskrav, hvilket det velansette sikkerhetssertifiseringen IFS er et bevis på. I tillegg til dette, har Safrante også et sertifikat med ISO 3632, 1-2.
Den lilla safrankrokusen, Crocus sativus, er en høstblomst, som bare blomstrer i et par dager, og det er i den forbindelsen at safranen samles inn og tørkes, fordi Safrante må foreta sine innkjøp – som skal vare hele året. Det går jo et år før neste høst. Og det gjelder å være ekstrem selektiv, kvaliteten må være den beste.
Ganske visst er det mulig å kjøpe inn i løpet av året, men til en vesentlig høyere pris og ofte også med lavere kvalitet.
På kontoret dufter det av safran. José Padial merker det ikke lenger, heller ikke resepsjonisten, men etter intervjuet fornemmer jeg stadig den søte, bløte og samtidige intense duften ved hvert åndedrag jeg tar, til tross for kulden. Jeg kan bare forestille meg hvordan det dufter på fabrikken. Men det må bli ved forestillingene. Hr. Gustavo Garcia Guerreros, en sann malagueño, som etablerte den, i sin tid, lille virksomhet i 1993 (han har familierelasjoner i Murcia-regionen og safranindustrien der) sitter fortsatt i møte og har ingen sjanse til å komme derfra. Han lar nemlig ingen utefra besøke fabrikken uten selv å være med, fordi han vil forsikre seg om at alt sikkerhetsutstyr som beskyttelsesdrakt, beskyttelse til hår og munn brukes korrekt samt, at ingen forretningshemmeligheter blir stjålet. Litt unnskyldende rekker José Padial meg en pose med smaksprøver som jeg takknemlig tar imot.
Til kvelds nyter jeg en kopp dampende varm gyllen te med bløt safransmak, helt klart en te, som kan få plass i mitt spiskammer.
