Månedsmagasinet på Costa del Sol
Ærlighet og åpenhet – er det noen forskjell?

Ærlighet og åpenhet – er det noen forskjell?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
oystein
En fredagskveld for noen uker siden var Bistroen min tom for gjester ved nitiden, og de som kjenner til min lille bistro, vet at den ligger inne på et privat område i Elviria del Sol, hvor det bor mest nordmenn.

 
Tidligere hadde jeg levende musikk på fredagene, men dette kuttet jeg ut ettersom både NRK og TV2 begynte en kampanje om å lage de beste fredagsprogrammene med underholdning av ymse slag, og ikke minst, talk-show-programmer.
Denne fredagen jeg henviser til, skulle NRK sende program med ”Skavlan” der en av gjestene i programmet skulle være den norske kjøpmannen Stein Erik Hagen.
Da det nærmet seg starten av tv-programmet, måtte alle gjestene få regningen så snart som mulig fordi de måtte hjem til seg selv for å se på at ”Rimi-Hagen” skulle stå frem som bifil!
 
Kjøpmann Hagen skulle stå frem med sin legning
Herlighet, tenkte jeg. Kan dette være så interessant, noe jeg også spurte mine gjester om. Spesielt husker jeg en av mine gjester som sa til meg: – Tenk, han har jo vært gift med dame, og han har jo barn!
Ja, ja, tenkte jeg, og det var jo helt tydelig at dette var en sensasjon for noen, selv om mange har snakket om dette i kulissene i flere år fordi Stein Erik Hagen ikke har lagt skjul på sin legning. Men nå skulle det altså frem i offentligheten, med brask og bram via Norges største tv-kanal.
For meg surrer det mange tanker rundt i hodet, om oss mennesker i mellom, om hva vi bør fortelle om oss selv, om hva som er privatliv og hva som er offentlig.
Da jeg hørte om dette tv-programmet og om hvorfor Hagen skulle være gjest, tenkte jeg med en gang på hvorfor han skulle ”stå frem” offentlig med sin legning på denne måten?
Samtidig skjønner jeg ham veldig godt, for å slippe baksnakkingen og i stedet få det ut til alle de sensasjonshungrige personene som rett og slett elsker disse programmene på tv der noen går ut med både det ene og det andre av private historier.
 
En personlig innrømmelse gjøres offentlig
Etter selv å ha sett programmet, må jeg innrømme at det er en tøff og sterk avgjørelse av en offentlig person som Hagen å stå frem på denne måten.
Personlig kommer jeg nok aldri til å bli invitert til Skavlan for å fortelle om mitt liv. I stedet bruker jeg denne kanalen, Det Norske Magasinet, og etter nå nylig å ha blitt 63 år og for første gang i mitt liv skrive ned på papiret og offentlig at jeg er bifil!
Og så tenker jeg nå da, etter å ha skrevet dette ned, på om det er noen forskjell eller ikke?
Egentlig er det ikke det, men jo. På en måte er det deilig å kunne sette dette ned på papiret, rett og slett for å få tanker ut av kroppen, tanker som har sittet der siden jeg var liten gutt, og som har plaget meg i alle år fordi jeg har følt at jeg ikke har vært ærlig mot min familie og venner.
Mange mener at det ikke finnes noe som heter bifil, men at personer som kaller seg for dette egentlig er homofile, men må ”pynte litt på fasaden” ved å kalle seg bifile.
Jeg har selv homofile venner som mener at det å være bifil, ikke eksisterer og som nærmest fnyser av og latterliggjør personer som sier at de er bifile.
Når jeg nå har gått til det skrittet og fortelle at jeg er bifil, vil det si at jeg kan ha følelser for både kvinner og menn. Uansett hva noen måtte mene om dette, så er det altså faktisk mulig å kunne bli betatt av begge kjønn. Men samtidig må jeg legge til at det er spesielle personer av både kvinner og menn som tiltrekker, noe som går på hvordan personene er, og det gjør det også svært vanskelig å finne seg en partner.
 
Min barndom og pubertet – med skyldfølelse
Jeg husker at tilbake til min barndom, i tiden opp mot puberteten, at noe ikke var helt som det skulle, eller burde være. Jeg hadde mange gode venner, både jenter og gutter, og jeg husker at etterhvert som jeg ble eldre, kunne jeg bli tiltrukket av begge kjønn, og jeg syntes dette var helt forferdelig, og jeg turte heller ikke å snakke med noen om dette.
Når jeg nå tenker tilbake, så følte jeg en skyldfølelse for noe som jeg ikke kunne sette ord på, og jeg følte at jeg var uærlig fordi jeg ikke kunne snakke om dette.
I stedet for å finne ut av meg selv og det som begynte å bli et problem for meg, engasjerte jeg meg i mange aktiviteter og spesielt med ting som andre måtte synes var interessant, og som derfor også kunne ha lyst til å bli min venn. Tenkte jeg.
Jeg gikk på teaterskole for barn og ungdom, var med i noen tv-programmer, spilte hørespill i barnetimen på lørdagene, og ikke minst, det som skulle bli min største interesse, jeg begynte å synge i et guttekor.
Dette koret ble regnet som et av Norges beste guttekor, og etter som jeg kom godt inn i dette miljøet, ble jeg også solist og senere disiplinær leder av koret.
 
Kjære leser, jeg elsket disse oppdragene, men samtidig fikk jeg en redsel for ”å bli avslørt”. Det var helt forferdelig. Jeg tenkte at hvis noen skulle finne ut av min legning, så ville jeg kanskje miste min posisjon som disiplinær leder i koret, kanskje også som solist. Det aller verste ville være å måtte forlate koret. Herlighet! Så hva gjorde jeg, jo jeg gjemte alle følelser ”inne i skapet”, sto frem som det vellykkede kormedlem med mine verv, ble medlem av et politisk parti og gikk på møter med kamelhårsfrakk og dokumentmappe, drev egen teatergruppe og satte opp skuespill.
Ja, akkurat. Det var det jeg gjorde, nemlig spilte skuespill, og alt på grunn av en legning i kroppen og hodet mitt som jeg var dødsredd for å vise.
Jeg traff personer av begge kjønn som jeg fikk følelser for, men jeg turte ikke å ta steget frem for å få kontakt.
 
Kjærlighet – vennskap – uærlighet
Først da jeg var kommet i tyveårene traff jeg noen jenter som jeg likte veldig godt. I løpet av 10 år var jeg sammen med fem jenter. Alle veldig forskjellig, fra den mest tøffe typen med olabukser og te-skjorte og litt gutteaktig, til den mest feminine typen med designklær og masse smykker.
Jeg forlovet meg med en av disse, men det varte ikke mer enn i 2 år.
Men også i hele denne tiden, da jeg var sammen med jentene, kunne jeg treffe gutter som også var attraktive, og som jeg veldig gjerne skulle ha blitt bedre kjent med, men igjen kom redselen for å bli ”avslørt”. I stedet fortsatte jeg mitt utadvendte liv, enda mer aktiv enn tidligere. Jeg startet egen virksomhet i Oslo slik at jeg kunne gjemme meg vekk i arbeid og aktiviteter.
I store deler av mitt liv har jeg følt at jeg har levd et dobbeltliv som har vært basert på uærlighet, og det å ikke kunne være åpen.
Jeg tenker ofte på de fem jentene som jeg var sammen med, at jeg egentlig burde gi dem en unnskyldning for at jeg – i en liten tid av deres liv – har løyet for dem og ikke vært ærlig.
 
Alle er født med en legning – den skapes ikke.
Det er ikke min skyld at jeg er født med min legning og at dette har ført til et kaos i mitt hode. Gjennom årene har jeg hørt at homofile er blitt slik de er på grunn av oppvekst og barndom, og at dette kan helbredes.
Kjære leser, en legning er du født med, uansett om du er heterofil, homofil, lesbisk eller bifil. Noen er født feminine og noen er født maskuline. Noen menn har en trang til å kle seg feminint, og alt dette ligger der fra barndommen og vil ligge der hele livet.
Det er nok av predikanter som mener at en legning kan behandles, men altså, dette er ingen sykdom, men en del av deg selv, slik du er født. Det er opp til deg selv å velge hvordan du vil leve med din legning.
Mange sliter enormt med dette, spesielt barn som er oppvokst i mindre byer eller tettsteder der de er kjemperedde for at noen skal finne ut av deres legning. Dette har gjennom årene ført til mange selvmord i ren fortvilelse. Sånn sett var jeg heldig som kunne få vokse opp i en by der alt ikke er så gjennomsiktig. Men tankene og skyldfølelsen var der uansett, det å føle seg uærlig og ikke kunne tørre å være åpen med problemet.
Jeg skulle bli 30 år gammel før mine gode foreldre ”oppdaget” at jeg også hadde følelser for gutter. Etter at jeg hadde kjøpt meg et gjestgiveri utenfor Oslo og etter åpningsfesten, ble jeg sammen med en gutt som hadde hjulpet meg med restaureringen.
Spesielt min mor tok dette veldig tungt i begynnelsen, og min far ville helst ikke snakke om dette i det hele tatt. Men tiden leger alle sår, heter det så fint. Og da jeg noen år senere kjøpte meg inn i en Gay Bar i Oslo, satt mine foreldre på første rad under åpningsshowet. Min mor elsket mine mannlige venner!
 
En hjertestans åpnet mitt sinn i takknemlighet
For tre år siden, i november 2012, hadde jeg hjertestans i tre minutter.
Dette skjedde mens jeg kjørte bil på motorveien, og takket være en sykepleier på vei til arbeidet i bilen bak meg, kan jeg fortsatt sitte her og skrive mine historier.
Det som skjedde med meg for tre år siden, har satt sine spor i mitt hode, og mange ting i livet mitt er blitt forandret. Jeg er langt mer takknemlig enn tidligere for det livet vi har fått, og jeg lærer meg stadig å sette pris på hverdagen, omgivelsene og ikke minst mine mange flotte venner som tydeligvis setter pris på meg uansett min legning.
Kjærligheten er det så som så med, men det finnes også en annen kjærlighet til venner, og det er godt vennskap. For meg skulle det en hjertestans til for å få øynene opp for at det finnes personer rundt meg, som setter pris på meg uansett om jeg skulle være hetero, homo eller bifil, For det er jo egentlig bare et navn på et begrep og en livstil, og jeg har endelig innsett at slik er jeg.
 
Jeg vet at det finnes mange der ute som sliter med dette, og da må jeg bare si til deg og dere at slipp taket med en gang. Ikke vent på en hjertestans eller liknende før du innser at det beste er å stå frem med deg selv, uansett hva du ønsker å fortelle om og som du kanskje har slitt med i mange år.
Personlig burde jeg vel sende en takk til Stein Erik Hagen som ga meg det lille ekstra sparket som skulle til for å klare å få dette ned på papiret. Det kjennes veldig deilig!
 
Når det gjelder Bistro O Sole Mio på Elviria, flyttet jeg musikken til lørdagene, for da er det ikke så mye spennende på tv-kanalene, og det er blitt en suksess.
 
Atter en gang vil jeg bruke min yndlingsforfatter Halldor Skard sitt dikt for måneden, og som jeg synes passer så bra for denne artikkelen;
 
DEG OG MEG
Kommer noen meg i møte?
Jeg er alene, men ikke ensom.
Du er i meg, som en del av alt.
Jeg åpner meg helt for deg.
Ingen kan forstyrre oss.
Tanken på deg er –
gleden i meg!  

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet