Månedsmagasinet på Costa del Sol
Vejer de la Frontera og straffangenes vei

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
 
web-LD-Maj72

 
Vejer de la Frontera er nr. 2 på listen over Spanias flotteste byer (etter Ronda), og nå har vi dratt til Cádiz-provinsen for å se på herlighetene. Byen ligger på en bakketopp, 190 meter over havet og har en storslått utsikt til alle sider. Den er spekket med kultur og historie, og den arabiske innflytelsen er fortsatt tydelig, både på den måten gatene er konstruert på og i arkitektur og gastronomi. Og så har den et sjarmerende arabiskinspirert hotell der vi skal bo. Dessuten skal vi ut og vandre på en spennende sti som ble anlagt av straffanger etter den spanske borgerkrigen. Denne utflukten byr på historie, kultur og gastronomi for alle
 
Vi må helt tilbake til bronsealderen for å finne de første spor av bebyggelse på den toppen som Vejer ligger på i dag. Deretter kom romerne, og i 711 tapte kong Rodrigo et stort slag mot araberne, og deretter var byen under muslimsk herredømme i mer enn 500 år. Det er disse årene som har satt det største preget på byen og som også har gjort den så interessant, for de smale gatene, borgen, arkitekturen og mangelen på motorisert trafikk gjør at man føler seg hensatt til en fjern epoke da tiden stod mer stille enn den gjør i dag. Det hviler en sjelden fred over Vejer, det er en eksotisk stemning av noe fremmed som gjør at man synes man har vært langt borte, selv om man bare har vært en tur i Cádiz-provinsen.
 
Medvirkende til det eksotiske inntrykket er utvilsomt «vårt» hotell, La Casa del Califa, som ligger midt i byen (på Plaza de España) og er et slikt hotell som man bare drømmer om å finne. Det oser av sjarm og romantikk og har med sin arabiske dekor, små fine patios, eksotiske «huler», skjønne gårdsrestaurant og lekker marokkanskinspirert mat funnet en særlig plass i mitt hjerte. Se www.casadelcalifa.com og bli fristet til et besøk.
Et dobbeltrom koster rundt 100 € med frokost, og hotellet ligger midt i «el casco antiguo» – den gamle bydelen, så alt det spennende ligger i gangavstand fra denne perlen av et overnattingssted.
Da hotellet ligger inne i de små gater, er det smartest å parkere så snart man kommer inn i byen. Akkurat der hvor turistkontoret ligger, er der en stor gratis p-plass, og det kan anbefales at man setter bilen der. Det er bare ca. 700 m. derfra og bort til hotellet, og det er en god idé å gå innom turistkontoret og få dem til å fortelle hvor hotellet ligger og samtidig få et kart over byen. Man kan forberede besøket på www.turismovejer.es
 
Det er byen selv, de smale gatene med de hvitkalkede husene, den rene arkitekturen og utsikten som er den egentlige attraksjonen. Der er ganske vist også et par kirker, men jeg har det slik at når man har sett én katolsk kirke, har man sett dem alle. Vi konsentrerer oss derfor om å vandre rundt i gatene og opp til borgen. Her kan vi se den fine gamle borggården og der er det også et suvenirutsalg som selger forskjellige rariteter. Borgen blir brukt til forskjellige kulturelle formål, og da vi kom innom, så vi småjenter som danset ballet i rommet ut mot gården.
 
På vei opp mot borgen passerte vi en nedlagt kirke som i dag tjener som museum for området (Museo Municipal de Tradiciones y Costumbres), og det kan anbefales. Det koster bare 1€ per snute. Kirken tilhørte den nå nedlagte nonneorden «monjas concepcionistas», og ved enden av kirkerommet fører en trappe ned til en interessant krypt der begravelsene fant sted.
 
I dag er kirken blottet for religiøse symboler og er fylt med morsomme ting fra fjerne tider. Det vi fant mest interessant ved museet var et stort maleri av kvinner fra Vejer som bærer en besynderlig svart klesdrakt som kan minne om en burka og som utvilsomt har røtter tilbake i arabertiden. Denne klesdrakten (la cobijada) finnes i denne formen bare i Vejer, og den var svært populær blant kvinnene som derfor ikke behøvde å tenke over om håret satt skikkelig før de gikk ut. Under Franco-tiden ble klesdrakten forbudt fordi man fant ut at den ble brukt av menn som ville skjule seg for makthaverne. I dag brukes drakten ved festlige anledninger, og den hører med når man vil fortelle om Vejers kulturelle særegenheter. En statue rett ved borgen viser en kvinne i «la cobijada» og forteller om dens betydning.
 
Vi avslutter en herlig, avslappende dag i Vejer med et skjønt, marokkansk måltid på hotellets fine restaurant «El Jardin del Califa». Restauranten ligger ved en deilig patio der man naturligvis kan spise når det er vær til det.
Det må nevnes at turistkontoret arrangerer byvandringer, nattvandringer, patiovandringer og vandringer til monumenter litt utenfor byen. Se www.turismovejer.es
Neste dag gjelder det en vandring på «straffangenes vei», som også på en måte er en historisk severdighet. Etter borgerkrigen innså Franco at han kunne ha behov for å sende avgårde tropper raskt i tilfelle Spania sørlige kyster ved Gibraltar-stredet skulle bli truet. Han satte derfor den 22. bataljonen av straffanger som for det meste bestod av hans republikanske motstandere til å bygge en vei, rett vest for Gibraltar. En slik bataljon bestod av ca. 800 fanger som var oppdelt i fire kompanier, og under kummerlige leve- og arbeidsforhold måtte disse fangene anlegge veien som kunne hjelpe Francos tropper med å komme raskt ned til stredet. Denne veien eksisterer fortsatt og er litt av en sjeldenhet fordi de fleste andre veier som ble bygget av fanger på den tiden, etter hvert ble innlemmet i det vanlig veinettet og asfaltert. Men det skjedde ikke med denne veien fordi den lå og ligger et sted som ikke trafikkeres. Derfor fikk den lov til å bli liggende og kan derfor den dag i dag benyttes til fots. Den er helt umulig å kjøre på, så her er det fotfolket som kan nyte fruktene av slit og tårer og til og med beundre den flotte utsikten ned over Gibraltar og stredet. Veien ligger til og med på kanten av den store naturpark «Los Alcorconales», så når man blir trett av å beundre utsikten ut over havet, kan man vende seg om og beundre utsikten innover de bølgende bakkene og fjellene som er bevokst med korkeik.
 
 
web-LD-Maj74
 
Straffangenes sti ligger ved Algeciras, som ligger 70 km. fra Vejer, så vi må beregne en kjøretur på en knapp time før vi er fremme. Når man er utenfor på Algeciras på motorvei A7, må man ta avkjørsel 105 mot Algeciras Oeste. Hvis man har en GPS er det lett, for da må man bare skrive Calle Maestra Luisa. Uten GPS foregår det slik: Man kjører under motorveien (mot vest) og bortover Carretera del Cobre. Etter ca. 200 meter (når man ikke lenger kan kjøre rett fram), skal man dreie mot venstre og følge Carretera del Cobre som dreier inn og ut. Når man kommer til en rundkjøring som er omgitt av palmer, tar man 3. avkjøring via Calle Escritora Mariana Carvajal. Veien svinger mot høyre og løper langs en akvedukt. Snu til høyre der det står et skilt med Sendero Rio de la Miel. Man kjører nå under akvedukten langs Calle Maestra Luisa. Etter 350 meter kommer man til nok et skilt med Sendero Rio de la Miel. Kjør inn til venstre og parker etter ca. 50 meter. Her starter vår vandretur langs en deilig rett-fram-grusvei, men det er ikke helt med det samme at vi kommer til straffangenes sti.
 
Det går lystig bortover grusveien inntil veien deler seg. Her skal man ta veien til venstre og bare ignorere skiltet til høyre mot Rio de la Miel. Vår venstre sti slynger seg inn og ut, mens den stiger lett, og man kommer på et tidspunkt til enda et sted hvor veien deler seg. Her står det et eiketrær i midten. Her går man til venstre (altså motsatt pilen) og følger en rekke el-master opp en steinete sti. Ved den veikrysset må man ta stien til høyre. Stien svinger mot venstre og deretter mot høyre inntil den kommer hen til en metallport foran en gård.
 
Nå har man kommet et stykke opp, og landskapet er blitt mer åpent. Man følger nå en sti mot høyre som går parallelt med et gjerde. Stien går inn i skogbrynet og dreier så til venstre. Man går gjennom en port og ser nå rett opp på et skilt med «Prisioneros de la Posguerra». Skiltet er svært værbitt og litt vanskelig å lese, men det som er bra er at man nå er på straffangenes sti og ytterligere veibeskrivelse er unødvendig. Nå er det bare å følge stien/veien oppover, mens man sender en vennlig tanke til de stakkars straffangene som anla veien en gang på begynnelsen av 1940-tallet.
 
Jo mer veien stiger, jo mer utsikt får man naturligvis, og på et tidspunkt ligger hele Gibraltarklippen og stredet, samt Algeciras-bukten for våre føtter. Og selv om vi har sett Gibraltar massevis av ganger, har vi aldri sett klippen fra denne vinkelen, og det hele er storslått og fantastisk. På et tidspunkt er det som om mine medvandrere har fått bly et visst sted, så de sakker baketter og begynner å fable om pauser og lunsj. Og så må man jo fortsette alene. Det gjør jeg helt til jeg kommer til et skilt med «Fin sendero de los Prisioneros». Nå er jeg kommet høyt opp på en bergkam og et godt stykke inn i naturparken, og jeg klapper i hendene over det storslåtte landskapet. Men jeg må jo vende om (stien fortsetter ellers ned til Rio de la Miel), men nå er jeg sulten og skynder meg tilbake der de vennlige menneskene har smurt meg en sandwich.
 
Og sli, nok en gang finner vi veien tilbake til bilen etter en superfin utflukt i Andalucía – igjen og igjen…
Se en kartskisse med straffangenes vei på www.elsebyskov.com
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet