Mette ved milepælen

”Hvis du virkelig vil, så får du det til”. Det må være avtroppende sjømannsprest Mette Buviks mantra. I løpet av sine 57 år har hun rukket over mye, og nå tar livet en ny vending.

– Egentlig tar jeg dette med overganger i livet – som å bytte jobb – ganske greit. Det ligger en spenning i å finne ut hva som møter meg bak neste hjørne, forklarer Mette Buvik.

Vi sitter på prestekontoret på El Campanario – Sjømannskirkens flotte anlegg i Calahonda – som Mette snart skal forlate. 1. mars begynner hun i ny jobb som sogneprest i Grønnåsen kirke i Tromsø. På en måte tilbake til røttene, for Mette er ekte tromsøværing.

– Selvsagt er det vemodig å forlate El Campanario. Etter sju år her på kysten har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker.

Til Spania
I 1987 pakket Mette og ektemannen Tore Sivertsen VW-bussen for å dra på betalt studiepermisjon, begge etter mange år som lærere i norsk skole. Sammen med sine tre små døtre – den yngste bare rundt ett år – satte de kursen mot Sør-Spania og havnebyen Algeciras.
Familien kjøpte leilighet i et typisk spansk nabolag, levde på spansk vis, fikk spanske venner, døtrene gikk på spanske skoler, lærte spansk og gikk på flamenco-kurs. Først ble familien ett år, så tilbake til Norge i to år og så tilbake til Algeciras i to nye år.
Resultatet: Mette tok hovedfag i engelsk, mannen hovedfag i historie og alle barna lærte seg flytende spansk. Og, hver eneste sommerferie etter dette tilbrakte familien i Spania.

– Det fineste som finnes
Etter hvert flyttet lærerfamilien fra nord til Oslo der Mette i 1997 satte i gang med teologistudier, før det ble jobb som prest i Bærum i fem år.
– Det har alltid vært mye kirkeliv i vår familie. Å være prest er det fineste jeg vet, forklarer hun.
At Mette og mannen etter hvert ville til Solkysten hang også sammen med et stadig sterkere engasjement for menneskene på den andre siden av Gibraltarstredet.
– Ja, vi var tidlig involvert i hjelpearbeid for immigranter fra Nord-Afrika som spanske menigheter drev. De fleste var illegale immigranter, for dette var på 1980-tallet og før de store innvandrerbølgene fra landene sør for Sahara satte inn, forteller Mette.
Senere har det handlet om støtte og hjelp til mødrehjem og barnehjem og for øke innsatsen for å bedre gatebarnas kår i Marokko.

Store planer
Ifølge andre kilder har Mette og ektemannen Tore utført et stort og viktig arbeid i Marokko gjennom rundt 30 år. De har samlet inn klær og penger for å etablere, bygge opp og støtte driften av hjelpeinstitusjoner i Marokko. Og gjennom årene har de fått mange gode, marokkanske venner.

Siste nytt er de har kjøpt et fire mål stort landsted i Marokko.
– Vi har store planer for dette stedet, sier Mette og nevner et mulig senter for handikappede, om å arrangere ulike typer aktiviteter, ta imot gjester, osv.
Ikke alle vet at Mette og mannen i mange år har reist i skytteltrafikk inn og ut av Marokko.
– Vi ligger litt lavt for å unngå problemer med myndighetene, forklarer Mette.
Hun berømmer det sterke engasjementet som mange nordmenn her på kysten har i forhold til Marokko. Hun anslår at minst 40 nordmenn jevnlig er involvert i hjelpearbeidet i Marokko; de gir, samler inn klær og penger, driver utlodninger, osv.
– Jeg tar ikke imot penger selv, men vi formidler kontakt slik at penger, klær og utstyr kommer fram til dem som trenger det.

Om å kaste seg utpå
– Marokko er et gjestfritt og flott land, mener Mette. Engasjementet har gått så langt at hun en gang tok et kurs i arabisk.
– Utrolig lærerikt! I fem uker bodde jeg alene sammen med to ugifte arabisk søstre og deres hushjelp uten å kunne noe arabisk, forteller hun.
– Noen mener kanskje at du er tøffere enn de fleste?
– Jeg er ikke særlig redd for å kaste meg ut i ting og er nok forholdsvis trygg på meg sjøl. Men jeg mener det er viktig å utsette seg selv for noe nytt, være tilstede i situasjoner og på steder der mennesker møtes. Jeg tror vi alle ville tjent på å slippe oss mer løs, sier Mette:
– Men jeg håper ikke jeg virker litt for ”eplekjekk” nå. For det er jeg virkelig ikke!

Høyt og lavt
I tillegg til den ”private pendlingen” inn og ut av Marokko, har Mettes oppgaver som sjømannsprest vært mange og varierte. Hun har hatt et spesielt ansvar for å delta i det økumeniske fellesskapet på kysten, et forum der bl.a. katolikker, protestanter, anglosaksiske kirkesamfunn (britiske kirkesamfunn) møtes.
– Lederen for det katolske kirkesamfunnet elsker å vise meg fram i prestekjole. I Norge har vi jo hatt kvinnelige prester i 50 år. I den katolske er det umulig med kvinnelige prester, smiler Mette.
Hun har også holdt kontakten med de norske koloniene i Lisboa og på Algarvekysten i Portugal og i Nerja her på Costa del Sol. Med jevne mellomrom arrangerer hun gudstjenester for disse koloniene.
Tidligere medførte det å være sjømannsprest ofte besøk om bord på norske båter. Mette holder øye med hvilke norske båter som passerer gjennom Gibraltar-stredet.
– Men bare et fåtall båter går i dag inn til Algeciras for å bunkre. Vi har kontakt med rederiene, men det er ikke lenger skipsbesøk som er blant sjømannsprestenes viktigste oppgaver, sier Mette.

Hva nå?
– Med dette sterke engasjementet for marokkanerne, hvordan er det mulig for deg å flytte 5.000 kilometer nordover?
– Flyttingen til Nord-Norge handler mye om faren min som nettopp har fylt 90 år. Han er fortsatt sprek og rask, men jeg ønsker å kunne mer i nærheten av ham, forteller Mette før hun legger til:
– Men vi legger opp til fortsatt utstrakt pendling til Marokko. Men det blir nok mer å gjøre for mannen min.
– I løpet av et drøyt halvår har to sjømannsprester sagt opp ved El Campanario. Tilfeldig?
– Ja, kommer det kontant fra Mette: – I mitt tilfelle hadde mannen min og jeg planer om at vi fra 2014 skulle orientere oss mot Norge for en periode. Så ble jeg oppfordret om å søke denne stillingen som sogneprest. Det er en attraktiv jobb, samtidig som det er noe ”sjømannskirke-aktig” over Grønnåsen kirke og menigheten der, sier Mette:
– Jeg føler meg svært velkommen.

– Sjømannskirken er jo her
Mette Buviks oppfordring til nordmenn som bor fast her på kysten er å ”slippe løs” i forhold til spanjolene og forsøke å lære seg spansk.
– Det er så lett å søke selskap med andre nordmenn framfor å bli kjent med nye mennesker. Meld deg på et kurs, en utflukt, inn i en naboforening eller noe annet. Det får du alltid mye igjen for, hevder Mette som selv opplevde at hun og resten av familien nærmest ble ”adoptert” av sine spanske naboer da de flyttet til Algeciras.
– Mitt inntrykk er at spanjolene setter stor pris på at vi utlendinger prøver å ta del i det spanske, sier hun.
Selv har Mette valgt å følge drømmer og ta utfordringer. For som det heter; Man angrer ikke på det man gjorde, men det man ikke gjorde:
– Det kan jo ikke gå helt galt når man kaster seg litt utpå. Dessuten er jo Sjømannskirken her!
– Jeg er ikke særlig redd for å kaste meg ut i ting. Men jeg håper ikke jeg virker litt for ”eplekjekk” nå. For det er jeg virkelig ikke, sier Mette Buvik.

”Jeg mener det er viktig å utsette seg selv for noe nytt, være tilstede i situasjoner og på steder der mennesker møtes. Jeg tror vi alle ville tjent på å slippe oss mer løs.”

”Det kan jo ikke gå helt galt når man kaster seg litt utpå. Dessuten er jo Sjømannskirken her!”