Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Nå har vi ryddet i skuffer og skap og funnet fram pikk og pakk som skal med til Norge. Snart forlater vi Spania. For nå er det vår! – Igjen!

Vi synes ikke det er lenge siden sist vi var gjennom dette og dro hjem til grønn sommer og blonde sommernetter. Og vi gleder oss, minuset er bare at vi så godt som over natten er blitt et år eldre.
Hvor blir tiden av? At den stadig går fortere er det ingen tvil om. Det er alle enige i. Men hva er egentlig tid?
Noen påstår at tid er noe menneskene har diktet opp, at alt egentlig skjer på en gang. At man ikke kan snakke om fra evighet til evighet, for evigheten bare er… Derfor kan spesielle personer se både i fortid og fremtid.
Vi har husene våre fulle av klokker, men hvor mange? Det blir vi klar over først når vi skal regulere sommertiden to ganger i året. Men hva forteller klokka om tid? Ingenting! Og hvilken nytte har vi egentlig av alle disse klokkene, annet enn når vi skal koke egg eller rekke bussen? Ikke forteller de hvilken dag det er, hvor gamle vi er blitt eller når bestefar døde.

En gang for lenge siden, i min barndom, leste jeg om en stamme som levde nær ekvator, helt isolert, dypt inne i regnskogen. Der er dager og netter like lange året rundt, temperaturen er den samme og regnet kommer hver dag til samme tid. Det var ingen ting å feste tiden til. – Men de hadde et system.
Dette var et nomadefolk som oppholdt seg på et område i skogen helt til ressursene var oppbrukt. Så flyttet alle sammen til et annet sted og var der til det var tømt. Slik flyttet de rundt i den endeløse regnskogen.
Når de så skulle huske når bestemor var syk, eller eldstejenta ble født, så refererte de til stedet der de hadde vært. Det kunne være der elva delte seg eller det var ekstra mye av en bestemt frukt, kanskje en forhøyning i terrenget eller vilt de kunne nyttegjøre seg. Tiden ble knyttet til steder.
Disse menneskene er sikkert borte i dag. Om de eksisterer har de nok både klokker og kalendere.
Vi som bor i Norge knytter gjerne tid til de vekslende årstidene vi er velsignet med. Disse har vi fordi landet vårt ligger vanvittig langt nord, på grunn av jordaksens helling som styrer lys og mørke og Golfstrømmen som gjør landet vårt så godt som levelig.
Årstidene gjentar seg år for år, og vi har huset fullt av klokker, men det er på ungene en ser hvordan årene, sa min mor alltid. Og det hadde hun da virkelig rett i. Vi får en liten datter som vi bærer til dåpen, men plutselig skal vi følge henne til første skoledag. Så er hun russ, kommer hjem med kjæreste og en dag sitter du der og er bestemor.
Så kommer vondtene, sykdommene og i verste fall ensomheten og til slutt forlater vi det vi oppfatter som tid, og går over i evigheten.
Jeg kjente engang en dame, en flott gammel dame, hun hadde reisning som en dronning og hatet pensjonisttreff. ”Jeg er ikke gammel” sa hun alltid. Hun hadde omsorgsleilighet, men møtte aldri opp i fellesrommene. Hun ble bestemor og oldemor. Men gammel? Nei! –
Hun tok sine turer til byen, og siden hun aldri glemte kunsten å flørte, hadde hun alltid spennende opplevelser å fortelle om. Hun hadde pratet med en fin herre på holdeplassen, buss-sjåføren hadde gitt henne komplimenter eller en ung, kjekk mann hadde båret bæreposene hennes. Hun koketterte og hadde glimt i øyet. Hun gikk aldri over noen grense, og hun følte seg ung til sin siste dag.
For oss andre, som av og til føler oss som vi skulle vært hundredeogtyve, høres dette uforståelig. Å være ung, er ikke det å ha livet foran seg, mangle erfaring, men være nysgjerrig på det som skal komme og ha mot og krefter til å gå løs på nye oppgaver?
Når livet er levd og ikke akkurat har gått på skinner, når du har vært slått til jorden og har kravlet deg opp opptil flere ganger, når du har måttet gjøre skjebnesvarende veivalg og er blitt tildelt ansvar og bører du knapt kan bære, men innimellom har svevet og tenkt at nå kan ikke livet være bedre, – kan du da føle deg ung? Kan vi ikke da tillate oss å si at vi er slitne, si vi har gjort vårt, ta årene inn og la dagene drive?
Det er mange år siden at min svigerfar en dag kom og sa at han hadde kjøpt noen granplanter, og at vi måtte belage oss på en dag i marka og plante på en liten skogteig som han eide.
Jeg hadde ingenting i mot en hyggelig skogstur og vi dro av sted med en haug små planter, unger og termos og pølser til bålet. Men jeg tenkte: Hvorfor gjør denne gamle mannen dette? Han vil jo aldri få se disse trærne vokse opp. Dertil var dette på en kant av landet der alt trenger en liten evighet for å vokse opp. – Men vi hadde en deilig dag, og de ørsmå granplantene var glade for å komme i jorden.
Noen år senere skulle den samme mannen feire åtti år, og han ville gi hele sin store familie og alle sine venner en skikkelig fest som skulle vare i tre dager til ende og med tilreisende fra fjern og nær. Forberedelsene måtte naturlig nok starte i god tid, for masse skulle arrangeres. Underveis formante han oss om, at hvis han falt fra underveis, så skulle festen holdes som planlagt, og vi skulle ha det hyggelig! Han var jo etterhånden blitt en gammel mann og ingen kjenner morgendagen.
Hva har min svigerfar lært meg? Jo, det at den beste leveregel er et paradoks:
Lev dagen i dag som det var din siste, og lev livet som om du skulle leve evig!
Det er ikke lett for et relativt ungt menneske å fatte budskapet, men det gikk opp for meg etter hvert. Nå er jeg selv omtrent der min svigerfar var da han plantet graner, og i fjor plantet jeg selv et plommetre. Victoriaplommer, av alle ting. En sort som på mine breddegrader trenger ikke bare en evighet, men også en klimaforandring for å vokse og bære frukt. Men hva er tid og evighet?

Et svar finner vi kanskje i noen ord av T.S.Elliot:
Tid som er og tid som var er kanskje begge levende i tid som kommer, og tid som kommer iboende i tid som var.

 

Av Inger Jakhelln

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet