Reisen fra fattigdom til fattigdom

28 år gamle ‘Pepe’ fra Senegal går hver dag på strendene ved Fuengirola for å selge vesker til turistene. Han er én av mange afrikanere som har kommet illegalt til Europas kyst i båt, og som er avhengige av hjelp fra Røde Kors. Han drømmer mest av alt om å vende hjem – men uten penger, jobb og bolig i Senegal, vil det bare bety å begynne på nytt, nok en drøm som brister.

En smal, falleferdig oppgang fører opp til leiligheten. Innenfor ligger en stor bunke vesker på gulvet. Tre av leilighetens seks senegalesere sitter i stuen og kikker spørrende og engstelig mot Røde Kors-frivillige når de ser kameraet på bordet. En nervøs stemning brer seg, og raskt forsvinner den ene av mennene. ‘Sjefen’ sitter igjen med Pepe, og begge lytter når María Claudia Hernández forklarer hvorfor det er viktig at de forteller sin historie. Etter et kort, innforstått blikk begynner Pepe å svare.

”Jeg selger vesker fordi jeg ikke kan gjøre noe annet. Ofte føler jeg meg skyldig når jeg går på stranden, og det er alltid hardt å være på flukt fra politiet, men jeg har ikke andre muligheter, og det er bedre enn å stjele,” innrømmer Pepe.

Han kom til Spania i 2007 og bor i Fuengirola sammen med fem andre i en liten leilighet på fjerde etasje. Alle selger vesker, og uten hjelpen fra Røde Kors ville de ofte stått uten mat. Hernández kommer hver uke med matvarer og sjekker hvordan de har det, samt om de mangler medisiner eller andre nødvendigheter. I Fuengirola finnes rundt 20 leiligheter som denne, og Røde Kors hjelper mer enn 100 flyktninger i byen.

Drømmen om Europa blir knust av virkeligheten

Pepe forlot Senegal som 17-åring, og bodde i tre år ved kystbyen Nouadhibou, der han ventet på å komme seg med båten til Spania, hvor han hadde håp om en lysere fremtid. Båtturen varte i tre dager.

”Moren min har ofret mye for meg, så jeg ville også gjøre noe for henne. Da jeg bodde i Senegal kom det ofte utlendinger til landet for å kjøpe eiendommer og boliger – alltid med store penger. Jeg trodde det ville være enkelt å finne jobb i Europa, men det har vært svært vanskelig.”

Til tross for harde livsvilkår i Spania, er Pepe verken sint eller føler seg diskriminert. Selv som illegal immigrant har han visse rettigheter, og han setter pris på hjelpen fra Røde Kors.

”Det er gode mennesker som jobber for Røde Kors. De hjelper oss mye. Vi kom hit for å arbeide og leve et normalt liv, ikke for å selge ting på gaten.”

Båtturen snakker han helst ikke om, og de fleste svar er korte, preget av frykt for å si for mye.

Turen fortsetter mot den neste leiligheten. Her de bor sju afrikanere, og også her er en ”sjef”. Hierarkiet blant mennene er en tradisjon de har tatt med seg fra Afrika der den som har mest erfaring og er eldst, utnevnes til sjef. Det er han som tar de overordnede beslutningene og som håndterer det praktiske. Igjen er stemningen trykket, men også disse mennene sier ja til å la seg intervjue og snart glemmer de frykten og begynner å fortelle sin historie.

Reisen uten endestasjon

For 10 år siden kom en av mennene til Spania med båt fra Senegal. Billetten kostet den gang 800 euro, og selv om ruten nå er stengt, eksisterer minnene fortsatt.

”Det var hardt på båten. Vi var mange mennesker stuet sammen, og noen gråt og ba til gud fordi de trodde de skulle dø. Turen varte i ti dager, og jeg tvilte også på om jeg ville overleve,” forteller han og senker hurtig blikket for ikke å vise sine blanke øyne.

Mennene i leiligheten peker på to årsaker til at folk forlater Afrika: Illusjoner om vesten og manglende arbeid i hjemlandet. Europa forbindes i flere afrikanske land, selv om det er feil, fortsatt med rikdom og jobber og legger man til den massive arbeidsløshet og volden som preger kontinentet, er motivasjonen for å dra ut for å skape seg en bedre framtid sterk, selv om de er uvitende om at de jakter et fatamorgana.

”Jeg trodde jeg kunne finne en jobb på en fabrikk og leve et normalt liv med fritid om kvelden og nok penger til å hjelpe familien min. Jeg visste ikke at jeg skulle selge ting på gaten i konstant redsel for politiet. Hvis jeg hadde hatt en jobb i Senegal, vil jeg reise hjem med det samme, men jeg kan ikke dra hjem uten jobb eller penger,” sier den ene av mennene mens han styrer litt med høretelefonene som ligger på bordet.
”Før i tiden ville folk kaste seg i havet for å komme til Europa, men i virkeligheten er det ikke annet enn fattigslig og ensomt. Derfor er det også mange som nå drar tilbake til Senegal, for der har de i det minste sin familie.”

Flesteparten av flyktningene fra Afrika kommer i dag fra land som Liberia og Sierra Leone. For der Senegal har utviklet seg til et fredelig land, men altså uten jobber, så er tilværelsen andre steder så dårlig at det stadig er verdt å risikere livet for å komme til Europa, vel vitende om at framtiden kanskje ikke ser lys ut der, men at det i det minste finnes en framtid.

Fattig i en rik manns verden

Veskeselgerne fra Fuengirola går på stranden fra ca. kl. 11.00 til kl.17.00 og på nytt fra 21.00- 01.00 hver dag. Inntekten fra salget brukes til husleie, lys, elektrisitet og mat. De er alle rundt 30 år og selger ting på gaten for å overleve. De sju mennene i den siste leiligheten har fått hjelp av Røde Kors i tre-fire år, og alle drømmer de om å kunne vende tilbake til Senegal en dag. De snakker engelsk, fransk, litt tysk, senegalesisk og nå også spansk, og utover å ha lært et femte språk i Spania, har de også lært at livet ikke er grønnere på den andre siden av grensen, bare hardt på en ny måte.

Framtiden tenker de ikke for mye på. Den er tett knyttet til skjebnen og dagen i morgen, og de har akseptert at verden er oppdelt i de som har, og de som intet har. Likevel kunne de godt ønske at den så annerledes ut.

”Alle burde tenke mer på andre mennesker og være mer villige til å dele. Det ville ikke finnes fattige mennesker, hvis det ikke fantes rike mennesker. De to tingene henger sammen gjennom arbeidsmarkedet – det er de fattige menneskene som er motoren i samfunnet, men ikke dem som får del i rikdommen,” sier ”sjefen” og poengterer: ”Vi er fanget i en vond sirkel.”

Alle har de prøvd å bli utnyttet som ‘svart arbeidskraft av større spanske virksomheter, og der de etter å ha fullført oppgavene aldri ser en krone, men bare står tilbake med et telefonnummer som ikke lenger er i bruk. Følelsen av maktesløshet sees tydelig i deres øyne, og troen på en lys framtid i Spania virker fjern.

De begynner å gjøre seg klare til kveldens tur på stranden. Veskene kjøper de hos den lokale kinamannen forklarer den ene. Det er tydelig at det er et innøvd svar, slik at ikke den virkelige leverandøren skal nevnes – og det er nettopp alt det de ikke sier som kanskje best beskriver deres tilværelse i Spania. De er anonyme skygger i en ellers så solskinnsbelyst verden.