Månedsmagasinet på Costa del Sol
Spanias sære side – Botafumeiro

Spanias sære side - Botafumeiro

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Butafumeiro1
 
Hvordan og hvorfor et kar med røkelse skaper begeistring i Santiago de Compostela.
 
Det er muligens mer et tegn på undertegnedes sære side enn en del av Spanias, når vedkommende kan la seg begeistre over et kar med røkelse.
Begeistre er her ment som at de små hårene reiser seg i nakken, armene strekker seg i været, store smil og en uimotståelig trang til å snakke om det til gud og hvermann fordi jeg endelig – etter så mange ganger å ha sett den i diverse tv-programmer under høytidelige og for dette landet akk så viktige seremonier – får se det i virkeligheten.
 
Også paven er enig
Men det er altså svært spesielt dette røkelseskaret, det såkalte Botafumeiro, og det er en stor opplevelse å se den fare over hodene på alle oss som fortsatt sitter benket etter messen, og opp under den himmelen som er taket i katedralen i Santiago de Compostela.
Heldigvis, fornemmer jeg, er det ikke bare denne utlendingen som lar seg rive med, det gjør også spanjolene selv. Og det gjør de mange pilegrimene som selvfølgelig ender sin vandring langs Camino de Santiago akkurat her og markerer det med å gå til messe i katedralen, oppkalt etter apostelen Jakob.
«En slik har vi ikke i Vatikanet,» skal den tidligere paven Benedikt VXI ha sagt da han i 2010 besøkte Santiago de Compostela og fikk et glimt av det famøse røkelseskaret.
 
Farende kar
Jeg har blitt advart om at ingen utenfor den innerste sirkel vet når karet blir tatt i bruk, men det er håp denne dagen ettersom det innfløkte heissystemet som får karet til å bevege seg fra side til side, på tvers av kirkeskipet, er på plass. På oppfordring sitter jeg ikke i selve kirkeskipet, men i sidekapellet fordi det er her man best kan se røkelseskaret og hele seansen.
Messen foregår på flere språk til ære for pilegrimene og annet godtfolk langveis fra, og omhandler viktigheten av menneskelig samvær, mens nonnen som synger, er klarere i stemmen og får alle til å lytte med, uansett nasjonalitet. Senere gant jeg ut at hun heter María Asunción, noe jeg kanskje burde ha gjettet.
Ut i katedralen trer nå en flokk munker. Jeg teller åtte stykker. De er kledd i røde kutter og kalles tiraboleiros. Et par av dem tenner røkelsen i karret, røyken står ut av det og duften merkes godt.
Det heter seg at meningen er at røkelsen fra karet skal bringe budskapet om tro og kjærlighet fra kirkegjengernes hjerter og opp til Vårherre. En annen, en noe mer jordnær teori lyder at tradisjonen stammer fra den tid da daglig vask ikke akkurat var vanlig og slett ikke blant pilegrimene.
Musikken og forventningene stiger. En munk skubber på karet og andre begynner å dra i tauene, mens Søster María Asunción som nå også dirigerer kirkegjengerne, synger. Snart farer karet fram og tilbake i en bue på opp til 65 meter, opp og ned med inntil 68 km i timen, mens forestillingen varer i et par korte, men likevel uendelige minutter.
Røkelseskaret lander igjen, og en tiraboleiro tar en svingom med det for å få den til å stanse. En prest ber oss om ikke å klappe fordi det ikke er noe show, men en religiøs handling, mener han. Men vi klapper ufortrødent; hvordan kan vi la være?
Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet