Månedsmagasinet på Costa del Sol
Las Lagunas de Ruidera og tyrens stup

Las Lagunas de Ruidera og tyrens stup

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Vi er på utflukt i Ciudad Real-provinsen, og nå skal vi besøke de helt unike Lagunas de Ruidera. Det er snakk om 16 innsjøer på rad hvor vannet renner via små fossefall dannet av spesielle kalkformasjoner skapt over millioner av år. Innsjøene er samtidig Guadiana-elvens utspring. Man kan ikke se dette, da vannet tilføres under innsjøenes overflate fra de vannførende lagene som ligger nær overflaten på den castillanske høysletten. Det er et vakkert og klukkende naturreservat uten masseturisme.

Las Lagunas de Ruidera ligger 85 km. øst for Almagro hvor vi overnattet, og etter en times kjøring ankommer vi hovedbyen Ruidera (500 innbyggere) hvor vi har bestilt omvisning av innsjøene med lokalguiden Diego. Det er en god idé, for det er et enormt område og vanskelig å vite hva man bør se. En 3-timers rundtur i jeep koster 150 € for 4 personer.

At det er få turister her skyldes at La Diputación de Castilla La Mancha hvor Ciudad Real-provinsen, ligger ikke vil reklamere for området. Og vi hadde heller aldri hørt om det før vår guide i Las Tablas de Daimiel anbefalte det.

Så her er vi altså i et temmelig ukjent hjørne av Spania som overrasker med sin skjønnhet og gode energi. 

En av de første tingene Diego forteller, er at fenomenet med innsjøer på rad og naturlige kalkdemninger mellom er så sjeldent at det bare finnes på to steder i Europa – i Ruidera og i Kroatia. Såpass! Vi besøker først La Cascada del Hundimiento mellom Laguna del Rey og Laguna Morenilla hvor man kan beundre innsjøenes høyeste fossefall på ca. 10 meters høyde.

Vi kjører på en vakker asfaltert vei som går forbi ni av innsjøene. De to øverste kan bare besøkes til fots og de nederste kan man ikke kjøre langs med. Det er masse fine gåruter langs og rundt innsjøene, så her kan man vandre i flere dager. Det gir blod på tann, men vi har kun to dager og fikk bare prøvet en brøkdel av stiene.

Pussig nok er to av innsjøene Laguna Lengua og Laguna Redondilla ikke forbundet med de andre, og de har heller ikke tilløp hverken fra grunnvannet eller fra de andre innsjøene. Derfor tørker de av og til helt opp, noe Diego har opplevd to ganger. Men ellers klukker det overalt, og det er rikt fugleliv og stor naturskjønnhet. Vannet i innsjøene som består av regnvann og rent grunnvann, kan drikkes, så vi tar et par slurker når ganen blir tørr. Men selvfølgelig må vi huske på at ”fish fuck in it” så helt rent er det nok ikke. Det lever nemlig ferskvannsfisk i innsjøene – spesielt karper, gjørs og abborer. I de fleste innsjøene er det likevel forbudt å fiske.

I det hele tatt passer de godt på innsjøene og faunaen, så badning er bare tillatt på enkelte steder. I noen av innsjøene kan man bruke kajakk, kano og padlebrett eller dykke, og alt arrangeres av Diego som også leier utstyr. Se: RuiderAventura.com og https://www.lagunas-de-ruidera.es/

Rundturen avsluttes i sør hvor veien stopper ved enden av Laguna Tomilla. Derfra er det 6 km. til fots til enden av den siste innsjøen, Laguna Blanca.

Det må nevnes at den sagaomsuste ridderen Don Quijote red rundt her ved Las Lagunas, og han var spesielt begeistret for hulen Cueva de Montesinos. Han klatret inn i den mens han i tankene bønnfalte sin elskede Dulcinea del Toboso om å beskytte seg. Med en fakkel i den ene hånden og sverdet i den andre trengte han dypt inn i hulen og opplevde i fantasien en vidunderlig verden av alabaster. Det ville vi jo også gjerne, men hulen var dessverre stengt mens vi var der.

Ruidera er en liten by med begrenset hotelltilbud – spesielt i slutten av mars før sesongen starter i påsken. Vi kunne derfor bare finne ett åpent hotell, nemlig Hostal Guadiana. Det var et helt OK sted med flinke eiere, en restaurant med virkelig god mat og helt nyrenoverte rom. Absolutt et funn til 60 € for et dobbeltrom.

Før siestaen spiser vi et greit måltid på byens Meson de Juan, og etter en hvil går vi en fin tur langs vestsiden av innsjøen Laguna del Rey som er oppkalt etter kong Carlos III som hadde et slott her.


Tyrens stup – La Quebrada del Toro

Neste morgen skal vi ut på et skikkelig eventyr i en smal, vill og dramatisk kløft som er oppstått ved et jordskjelv. Historien forteller om en episode som fant sted under en av fortidens årlige kvegdrivninger fra sør til nord eller omvendt. Under en slik overgang på de såkalte veredas (dyrestiene) mistet en tyr fotfestet ved denne kløften og falt 30 meter ned i bunnen. Den stakkars tyren hadde nok brukket adskillige lemmer ved fallet, og der lå den og brølte av smerte inntil den døde en uke senere. Derfor ble kløften kalt La Quebrada del Toro – tyrens stup.  

Nå skal vi ned i denne kløften, og nedstigningen krever absolutt stødig gange, god form og sterke nerver. Jeg har i hvert fall aldri opplevd noe lignende, eller noe mer fascinerende og hårreisende enn denne korte turen til jordflatens indre.

Det starter med at vi står og kikker ned i dypet fra platået mens Diego forteller om den stakkars tyren. Så begynner vi nedstigningen på noen smale trinn, inntil vi kommer til en låst port. Det er nemlig ikke mulig å oppleve kløften på egen hånd. Man må ha guide med, og takk for det! Turen koster 20€ pr. person og det er det vel verd.

Diego låser oss inn og vi beveger oss mellom loddrette klippevegger i en fjellsprekk på rundt en meters bredde. Det er bygget trebroer og trapper som vi beveger oss forsiktig på, mens Diego forteller om forunderlige krystallformasjoner (geoder), den helt spesielle floraen og peker ned i dypets bunnløse hulrom som man må være speleolog (huleforsker) for å ha lyst til å klatre ned i – et både uhyggelig, fascinerende og usedvanlig sted.

Vi klatrer på broer, bratte stier, opp og ned smale trapper, forbi dype hull og uendelige huler med vann, mellom glinsende klippevegger hvor alskens småkryp lever i mosen. Og endelig kommer vi opp gjennom et smalt hull og ut i det fri. Det er absolutt en både spennende og redselsfull opplevelse som ikke må forsømmes.

Alt går bra og etter 20 min. kommer vi til nok en port og blir sluppet ut. Så går vi 5-10 minutter til en mirador med fin utsikt over Laguna San Pedro før vi returnerer til bilen.

I det hele tatt bør man si at dette området må oppleves. Man må bare dra dit og se det selv, nyte naturen, fuglelivet, solens glimt i vannet og de klukkende fossefallene.


Castillo de Peñarroya

På enden av den siste og nordligste innsjøen, Laguna Cenagosa, hadde araberne en borg som ble erobret av de kristne i 1198. Restene av denne kan nå besøkes. I 1959 sto den nåværende demningen ferdig, og med denne kunne man vanne store arealer av jordbruksområdet som i dag er Spanias største kornkammer. Demningen er imponerende og vannet går helt opp til kanten, for det renner hele tiden vann ut i innsjøene fra jordens indre. Vanndemningen danner et fint punktum for vårt besøk i Las Lagunas de Ruidera.

San Carlos del Valle

Nå er vi sultne, men heldigvis anbefalte verten på Hostal Guadiana at vi burde kjøre via landsbyen San Carlos del Valle hvor man spiser godt. Byen ligger på vei mot Valdepeñas og altså på vår returrute, så det passer fint. Stor var vår overraskelse da vi fant en helt eksepsjonell Plaza Mayor med tregallerier hele veien rundt og en kjempestor kirke i byen. Pga. kirkens størrelse blir byen kalt El Vaticano de La Mancha – La Manchas Vatikan, men dessverre var kirken stengt.

På plassen ligger gjestgiveriet (hospedería) Santa Elena, og det var ingen overdrivelse at man spiser godt der. Maten er på Michelin nivå, med en 3-retters meny for bare 17 €. Det er absolutt et sted vi kan anbefale. Man kan også bo på gjestgiveriet, og det vil vi prøve neste gang vi er på disse kanter. Se: https://www.hospederiasantaelena.com/

Romprisen er nemlig også mer enn rimelig (40 € for et dobbeltrom), så her er det snakk om et sant funn. Og herifra har vi litt over 300 km. hjem til La Herradura.

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet