Månedsmagasinet på Costa del Sol
Flight 1753 fra Malaga – en julefortelling

Flight 1753 fra Malaga - en julefortelling

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Vinterens første, skikkelige snøfall hadde lagt seg som et flyktig silketeppe over rullebanen på Flesland. Kanskje en fortropp for en hvit hær som forberedte seg på en invasjon og lekte seg litt ved å sende ut følere. Likevel visste alle bergensere at det neppe ville ta lang tid før regnet igjen ville mobilisere alle krefter og vise seg sterkest – som alltid, uansett årstid. For dem ble det nærmest en kuriositet at bakkemannskapene måtte mobiliseres og rykke ut for å rydde rullebanen.

Men for Flight Dy 1753 fra Malaga betydde dette at de måtte kretse over byen mens snøplogene gjorde jobben sin. Ikke uten en viss engstelse, for motvinden hele veien fra Spania hadde gitt mer drivstofforbruk enn beregnet. De skulle egentlig ha landet lenge før midnatt, men nå var de kraftig forsinket. Heller ikke kunne de lande på andre flyplasser. Snøfallet var minst like sterkt der.

Etter en halv times turbulent flyving over de syv fjells by, hadde håpet om bedre vær nærmest sluknet. Faktisk ble det stadig verre. Mer snø og mye mer kastevind enn tidligere. Til slutt bare måtte de lande mens de enda hadde bensin igjen på tankene og ga beskjed til tårnet at ryddemannskapet nå måtte holde seg unna en stund. ”Vi lander NÅ!”

Den kalles av mange for ’spøkelsestimen’.

Tiden mellom tolv og ett om natten.

Da de aller fleste har lagt seg.

Men ikke helt har sovnet ennå.

Midt mellom våken tilstand og søvn.

Der tankene er sluppet fri, helt ubevisst.

Drømmene ligger og lurer, men er ennå ikke helt aktive.

Men det er den sterke, evige kraften i et hvert menneskes dypeste indre.

Den som finnes, men sjelden forløses.

Latent, stille ventende.

Klar for å utløses når noe eller noen intenst påkaller den.

Urkraften.

Knokene til kapteinen hvitnet der han klamret seg til stikka og siderorskontrollen. Desperat forsøkte han å tvinge flyet til å følge navigasjonsstrålen ned mot rullebanen. Passasjerene følte sterkt at flyet vinglet fra side til side og hadde fått beskjed om å lene seg framover i setene – med hendene over hodet.

Krasj- stillingen

Livredde satt alle helt stille, opptatt av egne tanker og fortvilte bønner. De skjønte at det verste kunne skje. Det å lande et fly på en moderne flyplass – spesielt et stort passasjerfly – er nærmest blitt en automatisk prosess. Flyet styres digitalt ned mot rullebanen. Kapteinen og styrmannen følger bare prosedyrene – senker landingshjulene og kontrollerer klaffer og ror. Men når forholdene blir så vanskelige som denne gangen, må kapteinen – for det er jo han som må ta ansvaret i krisesituasjoner – overta kontrollen og få flyet trygt ned på bakken ved egen erfaring og dyktighet.

Kastevindene rev og slet i maskinen og sendte den sjanglende fra side til side.  De tette snøbygene gjorde sikten ekstremt elendig. Normalt ville han ha avbrutt en så farefull landing, men denne gang hadde han rett og slett ikke noe valg.

Flyet MÅTTE bare landes

”Nå eller aldri!” mumlet han stille for seg selv og lot landingshjulene felles ut.

”Understellet på plass,” bekreftet styrmannen, skjelvende i stemmen, tydelig berørt av situasjonen. 

Intensiteten i situasjonen var nærmest til å ta og føle på. Alle i hele flyet konsentrerte seg om å ønske, håpe og VILLE at alt skulle gå bra. Nesten sidelengs i en plutselig, kraftig vindrosse, skjenet det ned mot bakken. Som et under klarte kapteinen i siste øyeblikk å rette maskinen opp, slik at den traff rullebanen i riktig vinkel. Vill jubel blant passasjerene da de skjønte de var på fast grunn.

Men, altfor tidlig!

Som et prosjektil skjøt flyet fart bortover som et moment av sin egen tyngde og kraft. Den glatte, snødekte flyplassen hjalp ikke det minste på å få det til å saktne tempoet, uansett hvor fortvilet kapteinen brukte bremser og vingeklaffer. 

De tordnet avsted med stadig minskende avstand til stålgjerdet ved enden av rullebanen, hvor det kun fantes et bratt, steinete stup ned mot Fanafjorden. Klappsalvene i kabinen hadde gått over til ville, hjelpeløse skrik.

Alt som fantes av bønner og tanker presset på.

Håpets kraft levde ennå…

I ettertid kunne ingen egentlig forklare hva som skjedde – ikke kapteinen, ikke besetningen, ikke passasjerene. Men alle hevdet akkurat det samme. Idet de raste i vei mot død og ødeleggelse, følte de plutselig at flyet oppførte seg som om det kjørte inn i en form for en enorm, myk svamp. En slags varm, vennlig omfavnelse.

Farten avtok straks og til slutt stoppet de helt, en meter fra stålgjerdet og døden.

Stillheten ble øredøvende før jubelen brøt løs! Aldri hadde disse passasjerene følt en slik enorm lettelse og ekstatisk glede. Den sikre død hadde stirret dem i hvitøyet, men på en uforklarlig måte hadde alle sammen blitt reddet. Flyhavarikommisjonen som alltid blir opprettet når det skjer nesten-ulykker eller tragedier, konkluderte etter lang og nitid gransking at grunnen til at det gikk så bra, måtte være kapteinens unike dyktighet. Han hadde reddet flyet og alle om bord. Men – HAN visste bedre.

Og – nå gjør vi det også…

Av Hans Petter Lindøe

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet