Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Skal vi rope “Hurra – lenge leve demokratiet!”, eller skal vi tenke “Sukk – nå igjen!”

Det er vel et spørsmål om temperament, men jeg heller mer og mer til det sistnevnte.
Søndag 2. desember kalles andalusierne nemlig til regionvalg. Det stemmes om det andalusiske parlamentet (Junta de Andalucía), som er det styrende organet for hele Andalucía. Så det er et viktig valg – skulle man tro. Kun 60 prosent av de stemmeberettigede andalusierne brukte sin stemmerett ved forrige valg. I mine øyne er det en bekymrende lav valgdeltagelse fra en befolkning som for bare 41 år siden, til stor jubel, fikk sitt første fulle demokratiske valg.
Etter min mening er det ikke bare en folkerett, men også en plikt å bruke sin stemme. Tilsvarende er det også politikernes plikt å gjøre jobben ordentlig – eller i det minste så godt de kan, og å gjøre sin jobb ferdig. Det kan ikke være riktig at man bare kan utskrive nyvalg (les: kaste inn håndkle), fordi man ikke kan bli enige om å inngå noen forlik. Det er jo det som er politikernes jobb. Det er det de er valgt til. De er ikke valgt til å “belaste” oss unødig med nyvalg. Det forestående regionvalget er det tredje på bare seks år. I mellomtiden har det også vært to folketingsvalg og et kommunevalg. Kanskje er det litt i overkant? Veien til valgurnene kan også bli monoton.
 
Når vi først er i gang, så kan jeg ikke la være å spørre om veien til løsningen på Andalucías problemer i det hele tatt går innpå Junta de Andalucía i Sevilla. Samme tvil gjelder for de øvrige av Spanias 17 regionregjeringer.
Det er et ømt og komplisert emne – men la oss ta det opp nå, når valget står for døren. Junta de Andalucía som institusjon ble stiftet i 1981. Etter fire tiår med diktatur og sentralstyre var det etter det første frie valget i 1977 et bredt politisk ønske om mer desentralisering og større nærhet. Det var langtekkelig og upraktisk når en kommune i Galicia, Catalonia eller Andalucía skulle til Madrid for å få grønt lys til et større prosjekt. Derfor fikk landets 17 regioner sitt eget parlament, med egen regionregjering og budsjett. Kommunenes, regionregjeringenes og sentralregjeringens virkeområder står klart spesifisert i loven. De fleste spanjolene jublet over utviklingen – den gang. For i stedet for å bli et smidig og nærværende organ har Junta de Andalucías hovedsete i Sevilla utviklet seg til et administrativt mareritt og en Berlin-mur som man verken kan komme gjennom, over eller utenom.
 
Selv om den politiske viften av partier har blitt bredere de siste årene er landet, stort sett, fortsatt delt i en rød og blå blokk. Og de to “folkeslagene” har ikke bare problemer med å jobbe sammen. De sjikanerer hverandre i stedet . Om det skyldes at demokratiet fortsatt er ungt eller om spanske politikere generelt bare er barnslige, det vet jeg ikke. Men faktum er at det er mer enn bale litt vanskelig for en blå kommune i for eksempel Málaga å få noe gjennom hos den røde Junta i Sevilla. Og vice versa. Det er bl.a. derfor metro-arbeidet i Málaga er så forsinket, og byggingen av det nye sykehuset ikke er kommet i gang. Det er også grunnen til at Fuengirola kommune ikke har noen busstasjon. Det er fullstendig vanvidd at en by med over 70.000 innbyggere + et par hundretusen turister om sommeren, ikke har en ordentlig busstasjon. Det som man kaller for busstasjon, er i grunnen bare en større bussholdeplass med plass til to eller tre busser. Kommunen har i over ti år presentert et nytt prosjekt for Juntaen, og stilt en tomt til rådighet for oppføringen av en ny busstasjon nær shoppingsenteret Miramar. Men den røde Junta gir ikke uten videre grønt lys til en blå kommune. Sånn er det bare. En ny busstasjon er “offentlig transport og infrastruktur”, og det hører til under Junta de Andalucías virkeområde. Derfor har kommunen ingenting å stille opp med.
Det er pinlig og en stor skam – for alle. Men slik kan politikk og demokrati også være. Naturligvis må Juntaen og de øvrige regionregjeringene ha gjort en masse bra for “folket”. Det er bare ikke alltid like lett å få øye på. Så i stedet for at stemme om hvem som skal ta plass i de flotte skinnstolene i det andalusiske parlamentet, skulle vi kanskje heller stemme på om vi overhodet ønsker å bevare det.
Før vi fikk regionregjeringene kunne en kommune, stort sett, gjøre som den ville med sine kommunale skatter og årlige statstilskudd. Det ga frihet og handlekraft.
Før vi fikk regionregjeringene, var det langt til Madrid. Men det er det ikke lenger. Tidens transport- og kommunikasjonsmuligheter har gjort både Spania og verden mye mindre.
 
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet