Månedsmagasinet på Costa del Sol
Et møte med en gate-selger fra Vest-Afrika

Et møte med en gate-selger fra Vest-Afrika

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Til glede for noen, til ergrelse for andre: vi ser dem overalt langs Costa del Sol. På strendene, langs gatene i Marbella, Fuengirola og i andre høyt trafikkerte og populære områder. Stadig på vakt for Politiet og andre som vil jage dem bort, mange av dem beveger seg langs hele kysten og kan gå mange mil hver dag, utrettelig, og i stadig søken etter den neste kunde. De er gate-selgere. De er nesten uten unntak mørkhudete afrikanere fra land syd for Sahara. Alle har de en historie å fortelle.
 
Jeg møter «Ooggiba» på noe – for Costa del Sol – så sjeldent som en regnfull og forblåst søndag i februar. Været er for dårlig til at det går an å selge noe gatelangs, og derfor har han tid og mulighet for å møte oss for en kopp kaffe og en matbit på en av Benalmadenas spisesteder. Av frykt for represalier og forfølgelser er navnet fiktivt, og vi må love å ikke trykke hans fulle navn og bilde hvor han kan gjenkjennes. Når jeg ringer Ooggiba og sier at han kan få velge spisested hvor vi skal treffes er jeg vel vitende om at dette kan bli dyrt, og regner med at han benytter muligheten til å nyte et skikkelig gourmet-måltid. Stor blir derfor min overraskelse når han foreslår McDonald’s men McDonald’s it is!
 
Over en Big Mac og en øl forteller Ooggiba at han kommer fra Nigeria slik som en majoritet av gateselgerne gjør, og at det er snart seks år siden han kom til Spania. Han har kone og tre barn hjemme i Nigeria. Han unnskylder seg nærmest at han har «bare» tre barn, og sier med et smil at han dessverre ikke hadde tid til å lage flere før han dro. Mange av de andre gate-selgerne fra hans hjemland har mellom fem og ti barn, noe som er vanlig. Ooggibas barn er nå 9, 10 og 12 år gamle, alle er jenter, og han har ikke sett dem siden han dro fra Nigeria. Han forteller at han savner dem fryktelig, og at han har innsett at han mister hele oppveksten deres. Skype er en dårlig erstatning for å kunne være tilstede for sine barn, se dem og ta på dem, hver dag, slik han kunne før. Han skulle så gjerne også hatt en sønn, og til tross for at hans «mannlige behov» for omgang med det motsatte kjønn blir dekket her i Spania, så elsker han og savner konen sin. Hun er der og venter på ham, og de snakker ikke om annet, eller hva han gjør på her i Spania når han en gang i blant ikke jobber.
 
Jeg har selv reist mye i Afrika, både i sør, nord, øst samt i Vest-Afrika, hvor Ooggiba kommer fra. Jeg har sett nød, død, sult og krig, men også kontrastene. Har man penger kan man også i Afrika gå og handle på Carrefour – deres butikker og utvalg er like bra som her, men til en høyere pris enn her hos oss, da mesteparten av varene må fraktes en lengre distanse. Ooggiba handlet ikke på Carrefour i Afrika. Han handler heller ikke på Carrefour her i Spania.
 
-Jeg hadde det egentlig ganske bra hjemme i Nigeria sier Ooggiba når jeg spør ham om livet før han kom til Spania. – Jeg hadde en liten butikk hvor jeg solgte enkelt kontor-utstyr. Penner, papir, blekkpatroner for skrivere, og brukt kontor-utstyr som de store firmaene kvittet seg med når de fornyet sitt utstyr. Det var ingen «big business», butikken sitt lokale var et blikk-skur som det ofte er i Afrika, men jeg forsørget familien min sier han.
 
Som de fleste andre afrikanske gate-selgere i Spania ble Oogiba solgt drømmen om fantastiske jobb-muligheter og høy lønn i Europa. Jeg spør ham forsiktig om det går an å si at han var en opportunist. Han nikker, og bekrefter på perfekt engelsk; «I guess you could say so». Han forteller videre at Nigeria har masse problemer, men at ham selv og hans familie ikke var direkte berørt i den grad at de hadde store daglige problemer. – Hadde jeg visst hvordan min hverdag skulle bli i mulighetenes kontinent og her i Spania hadde jeg aldri forlatt Nigeria sier Ooggiba stille.
 
Ooggibas historie er ikke unik. I likhet med så mange andre solgte han det han hadde for å kunne betale depositumet for å bli fraktet til Europa. Prisen er høy, så ved ankomst til Spania har han allerede en stor gjeld å betjene til menneske-smuglerne. Som sikkerhet beholder de passet og alle dokumentene hans. Dette gikk han frivillig med på, med løfte om at han skulle få alle dokumentene tilbake så snart han hadde tilbakebetalt hva reisen gjennom Afrika og over Middelhavet kostet. Snart seks år senere skylder Ooggiba fremdeles det opprinnelige beløpet, og har gitt opp håpet om noen gang å kunne returnere til Nigeria.
 
Når jeg spør ham om hvordan det kan henge sammen, forklarer han at sammen med elleve andre nigerianere er han innlosjert i en liten leilighet i et dårlig strøk i Malaga. De blir hentet hver morgen og sammen med varene blir de droppet av forskjellige steder langs kysten. Sent på kvelden blir de hentet igjen, og kjørt tilbake til den forfalne leiligheten. Der blir varene talt opp og sjekket, og Oogiba og hans kollegaer betaler for det som de har solgt. I tillegg må de daglig betale husleie, og betale for transporten til og fra kysten. Som om ikke det var nok, må de også betale en daglig «leie» for å få tilgang til varer som de kan selge. Det som blir igjen etter alt dette er betalt, kan de beholde. Det er som regel ikke mye, og i løpet av en måned har Ooggiba kanskje klart å spare opp nok til å sende litt penger hjem til familien i Nigeria. Hvis han er heldig, omtrent det samme beløpet han tjente per måned i Nigeria. Om han er uheldig og Politiet beslaglegger varene hans kan han ikke sende noen penger til familien. Alle varer som mangler må betales, «missing products are considered sold» hos bakmennene.
 
Jeg er nysgjerrig på hvorfor det tilsynelatende er så lite oppfinnsomhet blant gate-selgerne. De fleste selger mer eller mindre de samme produktene. Hvorfor ikke noe mer originalt? Ooggibas forklaring bekrefter det jeg trodde – de kan ikke velge. Ikke bare er de tvunget til å selge produktene som bakmennene bestemmer, prisene Ooggiba må betale for produktene er også ofte satt så høyt at det kan være vanskelig å selge dem. – Alle pruter selvsagt, sier han, men dessverre må jeg betale det samme uansett. Hver eneste euro turistene pruter prisen ned med, betyr mindre penger for meg å sende hjem til familien.
 
Vi er ferdig med å drikke øl nummer tre, og jeg spør Ooggiba om hva han synes om turistene og menneskene han omgås til daglig. Han svarer at mange er hyggelige, men noen kan være uhøflige og til og med aggressive. –Vi prøver bare å overleve, forsørge familien vår, og til tross for situasjonen vår håper vi stadig at Gud en dag har noe bedre i vente for oss. Om du ikke vil kjøpe noen av produktene våre så er det helt i orden, men kanskje det går an å si høflig nei takk med et aldri så lite smil i stedet for å overse oss og late som vi ikke eksisterer? Som gate-selgere fanget i en situasjon vi ikke ønsket å være i, har vi stilltiende akseptert vår skjebne. – Men vi er alle mennesker med en historie.
 
Vår tid sammen er over for denne gang. Ooggiba vil tilbake til Malaga for å Skype med familien sin. Han takker for måltidet og muligheten jeg har gitt ham for å fortelle sin historie – ikke mange bryr seg om noe annet enn det de ser, en mørkhudet mann som prøver å selge dem noe de ikke vil ha. Jeg sier tusen takk til Ooggiba for at han ville dele sin historie med meg, og tilbringe denne søndags formiddagen i mitt selskap. Vi skiller lag i regnet utenfor Mc Donald’s. Han for å dra hjem til en forfallen leilighet for å Skype’ med sin familie. Jeg for å dra hjem og tilbringe resten av dagen med min kone og barn, slik jeg heldigvis kan gjøre hver dag. Livet er ikke fair tenker jeg, og kjenner at øyet blir vått. Da roper Ooggiba oppe fra gaten; «Hey Tom!» I det jeg snur meg ser jeg verdens største smil, og Ooggiba fortsetter; Will you buy some new sunglasses tomorrow my friend? Jeg roper tilbake «Of course my friend, of course»! I morgen skal jeg kjøpe solbriller til hele familien…..
 

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet