Månedsmagasinet på Costa del Sol
Immigrasjonens vesen: Del 1. Klemt fast mellom Marokko og Spania

Immigrasjonens vesen: Del 1. Klemt fast mellom Marokko og Spania

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

IMG 0636

En ny serie der det blir satt fokus på livet som immigrant i Sør-Spania. Her vil du blant annet kunne lese om hvordan det er å leve illegalt her i landet, hvilke motiver som ligger immigrasjonen og hvorfor de ikke kan eller vil vende tilbake til fedrelandet.

I 2003 forlot den nå 30 år gamle Laila Halhoul sin hjemby Kenitra i det nordlige Marokko for å studere i Málaga. Studiet ble imidlertid ikke bestått, og en tilværelse som papirløs immigrant begynte. I dag har hun oppholdstillatelse, og selv om det er åtte år siden hun så familien sist, er prisen for å vende tilbake til Marokko likevel større enn savnet.

En spinkel mørkglødet kvinne med rosa leppestift og mørkt krøllete hår kommer inn døra. Hun heter Laila Halhoul og kom til Spania for å utdanne seg til kommunikasjonsingeniør. I Marokko finnes ikke det samme, store utvalget av utdannelser, så det er vanlig at de unge vender blikket nordover for å få flere muligheter. Beslutningen om å forlate Marokko skulle ende med å bli begynnelsen på en tilværelse preget av diskriminering og kamp for retten til å være og leve der hun ønsker. For henne står valget nemlig mellom å bo i et land der hun blir forskjellsbehandlet på grunn av sin marokkanske bakgrunn, men har frihet til å være den hun er eller bo sør for grensen i en mannsdominert og utrygg verden der kvinner må innordne seg regler og lover som begrenser grunnleggende rettigheter.

Ringer de til politiet?

Da Laila Halhoul kom til Sør-Spania var hun fylt med ungdommelig mot og en forventning om at hun her kunne leve fritt uten å måtte forholde seg til diskriminering  slik hun ellers var vant til fra fedrelandet på grunn av sitt kjønn. Det fikk hun til dels rett i. Spania er ikke lenger underlagt det samme mannssjåvinistiske synet på livet som i Marokko, men i stedet ble hun stigmatisert og møtt med fordommer fordi hennes fødested tilfeldigvis ligger sør for den spanskmarokkanske grensen.

«Jeg blir konstant minnet om at jeg er annerledes, og folks uvitenhet skinner gjennom på de mange dumme spørsmålene og kommentarene. På min første jobb var det for eksempel én som sa til meg: «Vent, nå skal jeg vise deg hvordan man skreller en appelsin», som om jeg kom fra jungelen eller en annen verden. Eller da jeg dro med en venninne til hennes pueblo og moren ikke ville gi meg kyss på kinnet fordi jeg var fra Marokko, som om jeg hadde et virus… Og det er anstrengende at hver gang man diskuterer med noen, avslutter de med å spørre om jeg har papirene i orden. Det gjør at man bygger opp en hard fasade, og til slutt ender man opp med å tro at det er slik man er og man holder helt opp med å vise følelser,» forteller hun og kikker en kort stund ut av vinduet mot det landet hun en gang forlot.

De mange nedverdigende opplevelsene har satt sine spor i sjel og kropp hos den ellers så smilende jenta. Hun har fått mageproblemer, vondt i ryggen og gått kraftig ned i vekt siden hun krysset grensen – noe hun mener skyldes psykisk stress som følger med når man oppholder seg illegalt i et land.

«Det var de verste årene i mitt liv. Jeg kom til Spania med ideen om at her var det mer frihet. Men her er stigmatiseringen faktisk verre enn i mitt fedreland. Og før jeg fikk mine papirer, ble jeg ofte nødt til å holde munn av frykt for at dem jeg snakket med ville ringe politiet.»

Fordommene hun blir møtt med, har likevel hatt den positive effekten at hun har blitt svært oppmerksom på ikke selv å sette merkelapper på folk. Hennes venner er derfor en bred miks av spanjoler, marokkanere og andre utlendinger, og kjæresten er tysker, og her merker hun særlig den friheten hun har som kvinne i Spania.

«I Marokko blir det mer og mer vanlig å se marokkanske kvinner med en utenlandsk mann, men det er fortsatt tabu. Kvinnene har mer selvbestemmelsesrett i dag enn da jeg forlot landet, men det er en lang prosess før vi får det som i Europa.»

Hun er derfor svært takknemlig for at hun nå legalt kan bli på denne siden av grensen, for her kan hun være den hun er. Og det har vært grunn nok for henne til å bli, selv da språkvanskelighetene gjorde det umulig å gjennomføre utdannelsen og hun måtte si farvel til studievisum og god dag til en tilværelse som illegal immigrant.

Systemet gjør det vanskelig å integrere seg

Personer som ønsker å slå seg ned i Spania, må oppfylle en lang rekke betingelser før de kan få en langvarig oppholds- eller arbeidstillatelse. Den enkleste måten å få arbeidstillatelse går gjennom det som kaldes Arraigo Social, men det krever at man som Laila Halhoul har bodd i landet i minst tre år på en tidsbegrenset oppholdstillatelse. Her krever myndighetene offisielle eller private papirer som beviser når man kom til landet og at man har vært fastboende hele tiden. Immigranten må i løpet av den tre år lange perioden ikke ha vært utenfor Spanias grenser i mer enn 120 dager i året, og dessuten er det viktigste elementet for å få Arraigo Social en arbeidskontrakt på 40 timer med minimum ett års varighet.

Det er det vanskeligste å oppnå, og her etterspør Laila Halhoul mer fleksibilitet innenfor systemet.

«Innvandreloven er absurd og fungerer ikke. Det er utopi å tro at noen vil gi meg en ettårig arbeidskontrakt på 40 timer uten å kjenne meg, samtidig med at de også må vente på at immigrasjonsprosessen avsluttes. I tillegg kommer fordommene rundt marokkanere, konkurransen med alle spanjoler, og hvis man samtidig ikke snakker språket perfekt, er sjansen svært liten.»

Ofte må immigrantene derfor arbeide svart eller ta de småjobbene de kan finne og  droppe ideen om å få arbeidstillatelsen med det samme. Det var i mange år også tilfellet for Laila Halhoul som har tjent til livets opphold ved å gjøre rent, passe barn, vaske opp eller gjøre annet tilfeldig arbeid.

«Det har vært øyeblikk da jeg arbeidet 60 timer i uka til en svært lav lønn fordi det er slik det er når man ikke har papirene i orden.»

I dag arbeider hun med å passe eldre mennesker i Málaga og kan legge fortiden på hylla. Dessuten har hun påbegynt studiet som resepsjonist, noe som forhåpentligvis  vil gi flere karrieremuligheter.

Savnet til fedrelandet og medmenneskelighet

For Laila Halhoul har det tatt drøyt ti år å få arbeids- og oppholdstillatelse, og det har ikke bare hatt betydning for hennes liv i Spania, men også for muligheten til å dra hjem og se familien. Uten papirene var sannsynligheten for at de ikke ville la henne komme tilbake til Spania svært stor – og den risikoen turte hun ikke ta. Likevel betegner hun seg selv som heldig fordi hun er én av de immigrantene som har kunnet få økonomisk hjelp hjemmefra fordi faren er en anerkjent lege i Kenitra. For de flestes vedkommende sendes pengene nemlig ofte den andre veien.

«Mange immigranter her i Málaga tjener 400 euro i måneden og så sender de 200 euro hjem til familien i Marokko, slik at de kan leve for det. Det er de færreste som ønsker å dra til Spania. Det handler om overlevelse. Hvis du har mulighet for å forbedre de dårlige vilkårene familien din lever under, så tenker du ikke lenge. Vi kan jo ikke noe for at vi er født i fattige land. Slik som jeg ser det, snakker man mye om medmenneskelighet og frihet i Europa, men det er ikke det som avspeiles i samfunnene.»

På det området savner hun livet i Marokko. For selv om hun på ingen måte har lyst til å leve som kvinne der, har det marokkanske samfunnet sine flotte sider. Gjestfriheten og familiesamholdet er sterkere i de små lokalsamfunnene på den andre siden av grensen, og folk bryr seg ikke så mye om kropp og utseende, men har en mere spirituell og avslappet tilgang til livet.

«Min opplevelse er at spanjoler er svært usikre på seg selv. De er svært kroppsfiksert, og det skal være det rette tøyet, den rette musikken osv. – derfor ligner alle også hverandre og oppfører seg likt. Det er som om man gjennom generasjoner har glemt å vise hva som er viktig i livet og at det er greit at vi er forskjellige.»

Tilbake i Málaga kan Laila Halhoul puste lettet ut. Hun har rett til å være i Spania, og selv om fortidens spøkelser dukker opp med jevne mellomrom, tar de ikke så mye plass lenger. Akkurat som diskriminering heller ikke er noe hun bryr seg så mye om lenger. Hun er bare takknemlig for at hun nå kan leve et fritt liv og tillate seg selv å drømme om framtiden.

Av Christine Petersen,

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet