Surfere red på Málagas bølger på 1970-tallet

Nevner man surferstrender og Málaga i dag, er det nok de færreste som mener at de to tingene hører sammen. Vanligvis vender de fleste blikket mot vest og peker på Tarifas og Cádiz’ brede, hvite sandstrender hvis brettet skal skikkelig ut på bølgene. Slik har det likevel ikke alltid vært, for opp gjennom 1970-årene var Málagas strender ved Pedregalejo og El Palo et yndet surfersted.
 
Før Málagas kyststrekning ble modellert, gjort turistvennlige og temmet med bølgebrytere, eksisterte det øst for sentrum et aktivt surfermiljø der unge menn og kvinner kastet seg ut i Middelhavet når det viste seg fra sin rå og vindfylte side. Våren 1970 bodde en tenåring ved navn Pepe Almoguera i det tidligere fiskerkvarteret Pedegralejo, øst for Málaga. Han vokste opp med havet som sin nærmeste følgesvenn og hadde et sterkt ønske om å ri på bølgene utenfor hjemmet. Men på det daværende tidspunktet var det vanskeligere å finne et surfebrett i Málaga enn å finne bølger på inntil flere meters høyde. Pepe var sønn av Julian Almoguera og nevø av Antonio Almoguera som var kjent i området som ”havets tømrer”, og med håndverkerblod i årene gikk han derfor i gang med å designe sitt eget surfebrett. Med hjelp fra faren og de andre båtbyggerne i området fik de skapt et surfebrett. Det var ikke det vakreste, men tjente til formålet, og Pepe ble snart ansett for å være en surfepioner i Málaga.

Surfekultur synonymt med frihet
I 1974 var han motoren bak Málagas surfeskole, Málaga Surfing Club, som var den første av sitt slag ved hele Middelhavskysten. Verken Barcelona, Valencia eller Murcia kunne hamle opp med Costa del Sols hovedstad da surferne først ankom de før nevnte tre byene på begynnelsen av 1980-årene. Strendene ved Pedregalejo så også svært annerledes ut da Pepe begynte sitt surfeeventyr. De var rå av natur, dekket til med steinbunn, og det var ingen bølgebrytere til å stanse vannmengdene som ble kastet inn mot kysten med stor kraft. Men bølgene var ikke bare et surferedskap for de unge spanjolene, de tiltrakk seg også europeere fra andre land som tok med seg andre holdninger og et annerledes verdenssyn som under det diktatoriske Franco-regimet var forbudt. De unge holdte til på campingplassen som tidligere lå ved Málagas gamle badeanstalt, Baños del Carmen. Herfra kastet de seg ut på bølgene som hadde utviklet seg til ikke bare å være omdreiningspunktet for Málagas surfekultur, men også selve symbolet på den friheten de i så mange år hadde måttet leve uten.      

Av Christine Petersen, christine@norrbom.com