Månedsmagasinet på Costa del Sol
Sydendrømmen koster ikke en million

Sydendrømmen koster ikke en million

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Willy G. Johansen (74) har bodd på Solkysten i over 10 år. Han nyter Sydenlivet akkurat som mange andre nordmenn, men det har slett ikke kostet ham noen millioninvestering i bolig.

 
– Nei, Det stemmer ikke at du må ut med én million kroner eller mer for å skaffe deg bolig og realisere Sydendrømmen, sier Willy. Vi sitter i det lille huset hans på 18 kvadratmeter med soverom og gjesterom, bad og stue med kjøkkenkrok:
– Her har jeg alt jeg trenger. Dessuten er jeg jo for det meste ute. Jeg klarer ikke engang å bruke opp pensjonen min!
 
sydenlivet
Hus til 5.000 euro
Mesteparten av tiden i Spania har Willy bodd på Village Suomi Camping i Mijas. Som navnet antyder er det særlig mange finner som har funnet fram til den enkle og rimelige måten å bo i Spania på, nemlig på en campingplass.
– Jeg kjøpte hytta for mange år siden for 5.000 euro, fikk fraktet den hit til denne parsellen som jeg også har betalt 5.000 euro for, sier Willy.
I den fredelige idyllen med skyggefulle trær og urørt natur som ligger tilbaketrukket fra veien opp fra Fuengirola til Mijas Pueblo, har 74-åringen sin egen tomt på 15 ganger 7 meter med tilknytning til strøm, vann og avløp. Det koster ham 300 euro i månedlige boutgifter:
– Helt overkommelig og greit, mener Willy som også har tilgang til felles fasiliteter som vaskemaskiner, dusjer, kafé, forsamlingshus og basseng på campingplassen.
 
Bestemte seg på ti minutter
For drøyt 14 år siden satte Willy seg ned og tenkte over livet han levde hjemme i Fredrikstad. Han var 60 år gammel, men hadde jobbet siden han var 15. Først mønstret han på som sjømann i utenriksfart, siden har han jobbet til sammen 48 steder, bodd flere år i Trondheim og ellers gjort mye rart. Først og fremst som kjøttskjærer og pølsemaker, men Willy har også drevet med servering og gatekjøkken.
– Jeg har alltid jobbet og slitt, og da jeg endelig fikk satt meg ned for å tenke gjennom hva jeg ville med resten av livet mitt, tok det bare ti minutters tid å bestemme meg, forklarer Willy:
– Jeg har så ofte sett venner som ser fram til pensjonsalderen, men så blir de syke og får så lite ut av tiden de har igjen. Jeg var frisk og rask, og derfor kunne jeg ikke vente lenger med å gjøre det jeg ville.
 
Kjøpte bobil og dro
Som sagt, så gjort. Det tok Willy 14 dager å få solgt unna leilighet og bil og kvittet seg med innboet og andre unødvendige ting. Han kjøpte bobil til 150.000 kroner og satte av gårde:
– Målet var Spania. Jeg ville se og oppleve ting. Jeg hadde hørt om Fuengirola og hadde noen venner der, forteller Willy.
Han husker godt han stanset på en bensinstasjon i Fredrikstad og sto og tanket opp den nyinnkjøpte bobilen.
– Jeg traff en kamerat og fortalte hva slags planer jeg hadde. Når drar du, spurte kameraten min. Nå, svarte jeg og kjørte av gårde sørover mot det europeiske kontinentet. Dette var i oktober 2001, og jeg var 60 år gammel, legger han til.
 
På farten i to år
Til tross for at Willy ikke tidligere hadde noe erfaring med bobil og campinglivet, hadde han to overvintringer i Spania og kjørte tilbake til Norge om somrene. Men i 2003 var det slutt. Nå skulle Spania bli hans permanente hjem. Willy solgte bobilen i Norge og tok denne gangen flyet sørover. Han fant fram til Village Suomi Camping i Mijas og etablerte seg her.
– Jeg trives på mange måter i mitt eget selskap.
Men helt alene er han ikke, for han har to ”samboere”; Brasken, en sju år gammel kroatisk dobermann – en typisk vakthund – og en katt. Dessuten er det trygt og godt på campingplassen med gode naboer i nærheten som stiller opp om noe skulle skje.
 
Mer enn 10 år på campingen
Og i løpet av sine drøyt ti år på samme sted, har Willy ordnet seg bra. Han har innredet huset slik han vil ha det med tv- og internettløsning som han betaler 25 euro i måned for. Da har han både norske og et hundretalls utenlandske tv-kanaler.
Han har kjøpt seg en billigere bobil som står parkert rett nedenfor Willys parsell og som for det meste er i bruk som ekstra gjesterom når hans to sønner kommer på besøk fra Norge. I tillegg har han skaffet seg en liten personbil som han bruker når han skal gjøre ærender og handle.
Rundt huset har han bygd opp en mur, sørget for uteplass både i sola og i skyggen, alt etter behov. Han har plantet blomster og har både tomatplanter og druer. Til Brasken har han bygd ut en egen del som hundehus.
– Dessuten har José og Pepe som nærmeste nabo, rett der nede, sier Willy og peker:
– Av dem får jeg ofte frukt og grønnsaker, mens de får gjerne litt norsk sjokolade og av og til en flaske vin i bytte.
Willy klarer, som så mange andre nordmenn her på kysten, å gjøre seg forstått med noen spanske ord, litt fingerspråk og ellers et smil i møte med spanjolene.
 
Som en norsk kolonihage
På selve campingplassen er det 15 andre som har kjøpt sine parseller slik som Willy, og på ulikt vis har de bygd opp og ut sine hus, campingvogner og bobiler. Det ligner mest av alt hyttene og opplegget i en vanlig norsk kolonihage.
– Til sammen er det 88 parseller her, men de fleste leier. Finnene er i flertall. Jeg vil anslå at ca. 70 prosent av beboerne er finner, men vi har også spanjoler, engelskmenn, skotter, svensker og belgiere, forklarer Willy.
– På området har vi egen kafé der det blir servert alt fra frokost til lunsj og middag. Prisene er svært rimelige, også i spansk sammenheng. For middagen koster bare fra tre euro og drikke vanligvis én euro.
 
Et rolig liv
Willys dag starter rundt klokken sju, da er det hunden som vil ha selskap. Etter en kopp kaffe og en røyk er det ut på en morgentur, før det blir skikkelig frokost både til Willy og hunden. Formiddagen går med til små, praktiske ting og kanskje litt handling. Siestaen klokka 14 er viktig, den går gjerne med til lesing og litt soving etter behov. Så blir det ny tur med hunden og litt mat, før tv-kvelden begynner med Dagsnytt 18 og følges opp av debattprogrammer og nyheter.
– Men egentlig ser jeg ikke mye på tv. Jeg liker heller å lese, særlig historiske romaner og god krim, sier Willy som ikke kan få fullrost livet han lever her i sola.
– Jeg trenger ikke være millionær for å leve slik jeg vil, og jeg tror nok venner i Norge er litt misunnelig når jeg forteller at selv i november og desember har vi ofte over 20 grader i skyggen.
Av Arne Bjørndal

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet