Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Etter å ha oppholdt meg i Fuengirola såpass lenge over de siste 11 årene, har jeg etter hvert fått både hyggelige og mer triste opplevelser på lokale, små barer. Minnene sitter godt fast i hukommelsen, og noen av dem føler jeg for å dele med leserne av Det Norske Magasinet.

MANUELO

På veg hjemover etter en koselig vandretur rundt i Fuengirola, åpnet plutselig himmelens sluser seg på vidt gap. Et typisk, andalusisk mega regnvær som plasket så hardt i bakken at jeg kjente meg angrepet både ovenfra og nedenfra. Drukningsdøden føltes urovekkende nær, og jeg formelig kastet meg inn under nærmeste tak.

Det viste seg å være en liten, spansk bar-«Meson de Manuelo». Skjønt Meson – det fantes ikke den minste antydning til kjøkken eller matservering, bare drikke i et meget begrenset utvalg. Kun halvlunkne flasker med Estrella-øl og, selvsagt-  lokal vin.

Dryppende våt kikket jeg rundt i det trange lokalet. Noen utgamle stoler og bord som alle sammen så ut som om de hadde ramlet ned fra himmelen og landet tilfeldig rundt om i baren-støvete og absolutt ikke helt rene. Ikke en eneste stol matchet, og bordene hadde forskjellig høyde og bredde- med dype, oppskrapte partier, nesten som om noen hadde fått tiden til å gå med å lage intrikate mønstre med sløve slirekniver.

På vaggene hang der omtrent ingen ting, bortsett fra et par svart-hvitt-fotografier av Malaga lenge før turistene hadde gjort sitt inntog. I taket forsøkte en støvete lysekrone totalt forgjeves å «kaste glans» over omgivelsene. Heldigvis fungerte bare noen få av lyspærene, slik at gjestene ble spart for et altfor klart bilde av det nokså trøstesløse lokalet.

Men – et stort, åpent smil lyste opp hele baren. Verten – Manuelo- tok imot meg omtrent som om jeg skulle være en høyst ønsket og velkommen stamgjest- trakk fram en av de slitte stolene og plasserte et stort glass vin foran meg.

Praten gikk lett og utvunget mellom oss. Han snakket betraktelig bedre norsk enn jeg spansk- han hadde vært ansatt i Color line mange år tidligere. Noe av det første han gjorde var å unnskylde at peisen ikke hadde blitt nørt opp. En lokal, litt for animert vindrikker hadde bokstavelig talt blitt litt for hissig på veden(!) og sparket så hardt til at hele stasen ble ødelagt.

Den ble for øvrig heller ikke reparert så lenge jeg befant meg i Fuengirola den høsten. Men- varmen kom i rikelig mon fra Manuelo. Nettopp fordi jeg hele tiden hadde følelsen av å være på besøk hos en litt rotete kompis, ble stedet for meg hjemmekoselig og varmt og ble selvsagt stambaren min den høsten.

Jeg følte alltid at han lo med meg, selv om historiene mine ikke sjelden var like gode- og at han hørte deltakende på meg, selv om problemene mine ikke var særlig store. Alle samtalene ble dynket av mer enn rikelig av det han kalte sin egen Malagavin- som han hevdet var dyrket fram og lagt på flasker av faren for over 30 år siden.

En kveld satt vi og diskuterte godmodig forskjeller mellom Spania og Norge, og havnet inn på temaet skatt.

Manuelo lente seg framover og plasserte forsiktig albuene på det lille, ustøe og oppripete bordet. Han var alltid meget påpasselig på å ikke skubbe borti eller velte glassene med den dyrebare Malagavinen sin. Lett fornærmet tittet han på meg med de varme, brune hundeøynene sine: « Betale inntektsskatt? Nei, nei, nei – ikke jeg! Du må da forstå at denne vesle baren ikke gir meg penger nok til å ødsle vekk på skatt!» Han uttalte ordet med all den forakt han bare klarte å legge i det. « Jeg skal jo leve og av og til være i stand til å spandere vin på deg».

Han så indignert, men samtidig litt prøvende på meg- omtrent som om han ville teste meg litt. Blikket hans fikk meg til å føle meg både beskjemmet og litt skyldig.

« Men vil ikke myndighetene oppdage det?» ville jeg vite- min sosialdemokratiske bakgrunn gjorde et aldri så lite opprør.

«Pøh, juntaen er altfor opptatt av å sope til seg bestikkelser og kickbacks til å bry seg om en liten krovert som jeg. Dessuten er ikke denne baren registrert, og jeg synes det er fullstendig feil å gi vekk penger til et samfunn som styres så gjennområttent som det spanske!» Han glemte seg litt og klasket neven i bordet så vinglassene danset polka, og litt av den dyrebare vinen laget små, røde bekker langs ripene i bordet.

Jeg nølte, visste ikke helt hvordan jeg skulle ordlegge meg for å argumentere videre- og før jeg fikk samlet meg til å komme med typiske, nordiske utsagn som «fellesskap», «dele på ansvar og byrder» og «til beste for alle»- dundret en snublende, eddiksur engelskmann inn døren og krevde «a pint, pronto!!»

En sjasket, ermeløs t-skjorte med påskriften «The last perfect man» satt stramt over den vomdigre kroppen. «No pinta aqui, señor» fikk Manuelo sagt forsiktig, uten å gjøre mine til å reise seg fra pinnestolen. «Hay vino, solo!»

Prakteksemplaret med nesten fiolett ansikt og rødbrente armer over kritthvite, spinkle legger, likte veeeeldig dårlig å bli svart på spansk. Han gjentok ordren sin med så høy og skrikende røst at spyttdråpene regnet nedover oss- og med ansiktet tett opp til Manuelos.

Det gikk som det måtte gå. Vinglassene veltet, og da typen attpåtil deiset neven i det gebrekkelige bordet, malte vinskvettene store, blodrøde flekker over hele skjorten hans. Med litt godvilje kunne jeg nå lese «The..per..vert» over vommen hans. Resten av skjorten var nesten helt dekket av Malagas fortreffelige, søte vinprodukt.

Både Manuelo- som brått kunne engelsk – og jeg reiste oss fort opp. «Out, you rascal!». Manuelo-  liten, men kraftig – utstrålte en maskulin, autorativ virilitet mens han bestemt pekte mot døren. Det er ikke godt å si om dette hadde utartet til noe mer enn bare ord, hvis ikke to stilig antrukne, godt voksne damer akkurat da passerte utenfor. De kikket nysgjerrig inn, sikkert på grunn av de høye stemmene, og fikk øye på meg og Manuelo. Kjersti og Gry, to shoppingmonstre av noen venninner det var koselig å erte for klesgalskapen sin, trippet inn døren og kikket misbilligende rundt i lokalet. De oppfattet raskt situasjonen, og Kjersti la en hånd med lange, røde, spydlignende negler beroligende på underarmen til engelskmannen. Dette kunne nok sikkert hatt motsatt effekt av å roe ned, men Gry kurret fram rolige «ssss» og «mmmm» frydefullt mot øret hans. 

Alle de ti hårstråene hos sjarmøren hadde reist seg i full alarmberedskap, men falt nå sammen til den gamle tversoversveisen. Kjekkasen så langt på oss og prøvde å finne på noen ekstra arrige ord, men tuslet omsider slukøret ut. De to jentene smilte strålende til Manuelo, mens de lot som om de ikke la merke til utsmykkingen av lokalet. Med et muntert «hei» trasket de videre mot nye, spennende eventyr i klesbutikkene…

Baren er borte nå. Da jeg vendte tilbake til Fuengirola året etter, stod lokalet tomt, og det fortsatte å være lukket og låst.

Hvor det ble av Manuelo, vet jeg faktisk ikke. Jeg spurte og grov hos naboene, men ingen av dem visste noe mer enn at det en dag hang en lapp på døren- «Se Vende».

Han ga aldri fra seg noen ny adresse, ikke engang til byrået som skulle selge lokalet. De mer enn antydet at han rett og slett hadde gitt opp, noe jeg kan forstå veldig godt, siden jeg aldri så mer enn tre gjester til sammen i baren hans.

Jeg savner ham – ingen tvil om det, men det er helt sikkert en tøff og vanskelig jobb å drive en bar i Fuengirola. Konkurransen er beinhard, og beliggenheten betyr selvsagt like mye her som i andre byer. Sidegater er ikke alltid det beste sted å ha et serveringssted i.

Men – med den varmen og omsorgen han utstrålte, er jeg helt sikker på at han vil lykkes et sted en gang. I alle fall håper jeg det inderlig!

Man gjør seg jo visse refleksjoner når en som man har regnet som en god venn forsvinner ut av syne- også når bekjentskapet som i dette tilfellet ble kortere enn ønskelig. Gode venner er jo som gatelys langs veien- de gjør ikke avstanden kortere, men langt enklere å gå!

Manuelo kan ikke dra tilbake og lage en ny begynnelse, men han kan kanskje et nytt sted starte opp en ny slutt. Det er i motbakker det går oppover!

Av Hans Petter Lindøe

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet