Månedsmagasinet på Costa del Sol
Den lange cubanske vinteren

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Spania og Cuba er svært tett knyttet sammen, men det er ikke et problemfritt forhold. For det første frykter Spania at Cubas regime vil følge i den argentinske regjeringens fotspor og ekspropriere spanske virksomheter på øystaten. Samtidig demonstrerer tidligere cubanske systemkritikere ved utenriksdepartementet i Madrid, et tidligere medlem av det cubanske regimet erkjenner at øystaten skjuler ETA-terrorister, USA fortsetter sanksjonene mot Castro-brødrenes diktatur, EU har opphevet sine sanksjoner, mens USA nå truer med sanksjoner mot europeiske virksomheter som investerer på Cuba. Spania fortsetter handelen og investeringene, men får ikke tilbakebetalt lånet til Cuba på 1,7 milliarder euro.
Alt i alt er det mange skjær i sjøen i forholdet mellom Spania og Cuba der Fidel og Raúl Castro fortsetter den uforståelige revolusjonen og der noen vår i form av en kontrarevolusjon fortsatt lar vente på seg.

Fra Columbus til Castro
Siden den kanskje spanske, kanskje italienske, sjøfareren Kristofer Columbus i det herrens år 1492 for første gang satte sine utslitte støvler på det som skulle bli Cuba, har Spanias bånd til øystaten vært tette.
Det første landgangsstedet i den nye verden kalte det katolske kongeparets utsending for La Española, øya som i dag er delt mellom Den dominikanske republikk og Haiti. Ikke lenge etter gikk han i land på en annen øy, nemlig den som i dag er Cubas hovedøy. Han kalte øya Juana, mens de innfødte som hadde vært der siden rundt 6.000 år før vår tidsregning kalte øya Colbo. Kanskje er det herfra navnet Cuba stammer?
Uansett navn, så er Columbus’ ankomst starten på et helt spesielt forhold som – avbrutt av diverse kriger og maktskiftninger og humørsvingninger på kryss og tvers – foreløpig har vart i over 500 år.

Olje og hoteller
De siste årene, særlig siden EU i 2008 endelig opphevet sanksjonene mot Cuba, har spanske virksomheter investert i landet, i tillegg til at den spanske staten har hjulpet regimet med både politisk støtte og lån.
Blant de største spanske operatørene i landet er banker og energiselskaper, blant annet oljegiganten Repsol. Det var dette selskapet den argentinske presidenten Cristina Fernández de Kirchners nylig nasjonaliserte i sitt land. Repsol har bl.a. lenge boret etter olje i cubanske farvann der det ifølge USAs geologiske institutt (USGS) skal skjule seg rundt 9,3 milliarder fat olje, men det spanske selskapet har likevel nettopp bestemt seg for å gi opp letevirksomheten på grunn manglende resultater. Men det betyr ikke at Repsol gir opp sine øvrige aktiviteter.
Ellers er spesielt spanske hotellkjeder aktive på Cuba fordi man håper at turismen for alvor vil oppleve et skikkelig løft etter brødrene Castros avgang som tross alt er nødt til å komme en dag. Dessuten regner man da med at USA vil fjerne sine sanksjoner mot øystaten.
Cuba skylder i dag den spanske staten rundt 1,7 milliarder euro, men det er ikke nødvendigvis en hindring for ekspropriasjoner. Også Argentina skylder Spania et ikke ubetydelig antall millioner euro. Men Cuba er i høyere grad avhengig av utenlandske investeringer etter at strømmen av sovjetiske rubler har stanset. Landet har i dag bare en liten eksport av sukker, kaffe og tobakk og nesten ingen muligheter for å ta opp lån på grunn av de manglende nedbetalingene på de eksisterende lånene. Mot en eventuell nasjonalisering taler også presset fra EU som truer med nye sanksjoner.

Sanksjoner før og nå
Spania rettet seg ikke etter sanksjonene som EU i 2003 påla Cuba, men fortsatte samarbeidet og investeringene med øystaten.
I 2003 støttet den daværende konservative statsministeren José María Aznar, EUs sanksjoner, mens den neste, den sosialistiske statsministeren José Luis Zapatero, fem år senere var tilhenger av å oppheve restriksjonene i håp om å oppmuntre til forandringer og menneskelige forhold for de drøyt 11 millioner innbyggerne på Cuba.
USA har flere ganger truet med å boikotte europeiske virksomheter som investerer på Cuba, men det har foreløpig bare blitt med truslene.

Fidel og ETA
Med til det cubansk-spanske bildet hører også det cubanske regimets innstilling til den baskiske terrororganisasjonen ETA. Ifølge en cubansk kilde, en forhenværende spion i Spania, skriver El País at Fidel Castro har sett på ETA som en gruppe som kjemper for baskisk selvstendighet, og hans egosentriske og forskrudde tankegang gjorde dem til frihetskjempere. Han så seg selv i rollen som forhandler mellom ETA og den spanske staten, noe som selvsagt aldri førte noe steder.
Den eldre Castro-broren har gjennom årene akseptert at rundt 30 antatte ETA-terrorister har funnet et fristed på øystaten. 15 av dem antas fortsatt å oppholde seg der. De fikk først statsstøtte, men også det er nå historie, og i dag lever de mer eller mindre som vanlige cubanere.
En av dem, Txutxo Abrisketa, som har vært én av ETAs talspersoner, driver en import-eksport virksomhet dom spesialiserer seg på matvarer og skotøy. Til å drive denne virksomheten skal han ha mottatt økonomisk støtte fra den baskiske lokalregjeringen under bl.a. Juan José Ibarretxe fra nasjonalistpartiet PNV.
ETAs tilstedeværelse i Cuba har selvfølgelig forarget den spanske sentralregjeringen og dessuten vært medvirkende til at USA har inkludert øystaten på listen over land som støtter terrorisme. I tillegg til Cuba står også Syria, Iran og Sudan på listen over terrorstater.
Spania later til å være handlingslammet og har ingen utvekslingsavtale med Castro-regimet.
Siden Raúl overtok presidentembetet skal det ha kommet enda flere ETA-medlemmer til Cuba.

Cubanske dissidenter strandet i den spanske krisen
I det familiære forholdet trykker også problemet med de cubanske systemkritikerne i Spania. I et forsøk på medmenneskelighet eller kanskje på å spille en rolle på den internasjonale scenen, inngikk daværende statsminister José Luis Zapatero i 2010 en avtale med Castro-regimet om å lade fengslede, politiske motstandere få reise til Spania. I 2010 og 2011 ankom 115 av dem sammen med 647 familiemedlemmer.
De skulle i sakens gode ånd motta en form for økonomisk støtte, i første omgang for en periode på halvannet år. Den tiden har nå gått, og den kommer foreløpig ikke igjen. Krisen herjer Spania, og i mellomtiden har regjeringsmakten gått fra PSOE til PP som ikke har til hensikt å betale for cubanernes opphold.
80 systemkritikere og deres familier er her fortsatt. Mange av dem er uten arbeid, og flere av dem har blitt hjemløse. Sist måned demonstrerte de derfor foran utenriksdepartementets bygning i den spanske hovedstaden – foreløpig for døve ører. Kravet er ikke nødvendigvis økonomisk støtte, men i det minste å få lov til å reise til et annet europeisk land der det kanskje vil være enklere å finne en jobb.
Men hvem vil ha dem? Cuba vil ikke.
Og de spør seg selv hva vitsen er med frihet hvis ikke har noe å leve av. De hadde ikke selv bedt om å dra til Spania, men ble bare sendt av gårde. I det minste hadde familiene et hjem i Cuba, argumenterer de.
Cubanerne demonstrerte i flere uker, inntil politiet tvang demonstrantene vekk – blant annet ved å arrestere fire av dem.

Katalysator for demokrati
Mørkleggingen av Cuba har vart i over 60 år. USAs sanksjoner som ofte får skylden for den lave levestandarden, er åpenbart ingen katalysator for demokrati. EU-landenes rett til fri handel med landet hjelper heller ikke. Cuba sitter fast i sin tidslomme der journalister fengsles, systemkritikere eksporteres og emigranter eller flyktninger blir spist av haier under overfarten til USA eller simpelthen skutt før de rekker å komme seg av sted.
Det eneste som later til å kunne hjelpe, er en kontrarevolusjon, en cubansk vår. Den såkalte arabiske våren ble som kjent født gjennom internettets sosiale medier, men cubanerne har begrenset adgang til internett, og en time på nettet koster nesten en halv månedslønn. Dessuten har flere bloggere blitt forfulgt og arrestert.
Likevel har en håndfull av dem sådd frø til noe som kanskje kan spire. Men også myndighetene og tilhengere av regimet blander seg inn, fordi staten både kan gi og ta alt, og selv Castro-brødrene og et av verdens siste kommunistiske diktaturer har tross alt kommet med i cyberrommets tidsalder, selv om de leder landet etter nærmest nordkoreanske idealer.
 

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet