Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Når noen dør her på Solkysten, vil Sjømannskirken gjerne være til støtte og hjelp om det er ønskelig. Noen ganger vil pårørende at diakon eller prest skal komme til sykehuset eller hjem til dem, og det forsøker vi å etterkomme så langt råd er. Hvis den som er død har tilknytning til Solkysten; f.eks. har vært her i lengre perioder, hender det at pårørende ønsker en minnestund eller bisettelse her på El Campanario, i Fuengirola, eller i et krematorium i nærheten. Denne minnestunden planlegges da sammen med diakon/prest, for å få en mest mulig fin og verdig avskjed før eventuelt kiste eller urne sendes hjem til Norge. Det er selvsagt også noen som gravlegges her nede.
Sjømannskirken tar ikke betaling for denne medvirkningen, det er en tjeneste vi gjør for landsmenn i en vanskelig situasjon. Det er imidlertid hyggelig om de pårørende gir en liten pengegave til kirken, både fordi det faktisk koster å drive kirke, og som et tegn på at de setter pris på den assistansen vi tilbyr.
Døden er en del av livet, den kommer til våre kjære, den kommer til oss alle. Det er vel ikke akkurat noe vi går rundt og tenker på til daglig, men det kan være greit å ta tanken frem nå og da, og venne seg til den. Døden er en del av livet, ja den er til og med en forutsetning for fortsatt liv på jorda, skal vi se nøkternt på det.
Når noen vi er glad i dør, så sørger vi. Vi må og vi skal sørge. Det er naturlig og viktig, og noen ganger bringer sorgen oss nærmere hverandre når vi minnes den som er gått bort. Sorgen kan også på en merkelig måte bringe oss nær den som har dødd fra oss, og noen ganger kanskje til og med nærmere oss selv, inn i de dypere tanker og gjemmer som vi alle har inni oss.
Det er ingen oppskrift på hvordan du skal sørge. Ingen skal si til deg; nei, nå må du slutte å sørge, nå må du komme videre, nå må du konsentrere deg om livet, og lignende. Du og jeg må få sørge på den måten som er naturlig for oss, selv om det selvsagt kan hende vi vil trenge støtte og hjelp om sorgen skulle ”sette seg fast” og hemme oss over lengre tid.

Liv etter døden?
Mange spørsmål kan melde seg når noen dør. Får vi se våre kjære igjen? Er det et liv etter dette? Vil vi kjenne hverandre igjen hvis vi møtes etter døden?, mfl. Noen avviser kategorisk at det er noe mer. Noen trøstes ved tanken på at vi er en del av naturen, og sier med Homer fra Illiadens sjette sang:
Liksom trærnes vekslende løv er menneskenes slekter.
Vindene virvler til jord de visnende blader, men skogen
Kler seg i løv og blomstrer på ny når det stunder mot våren.
Således spirer en slekt av menn, mens en annen må visne.

Men det ene trenger ikke utelukke det andre. I vår kristne tro regnes det både med det skapte livs gang, og vi regner med noe og Noen som går ut over de grenser jordelivet setter. Derfor sier Svein Ellingsen i en salme om døden:

Vi får hvile i Guds fred
og sove i jordens fang
Kristus har gjort vår grav til sin
Alltid er vi hos Gud

Dagen kommer, Kristi dag
Da tiden blir visket bort.
Kristus står frem og alt blir nytt.
Døden blir knust av Gud.

 

Av prest Mette Buvik

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet