Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

 

Lesere av Det Norske Magasinet som har vært i Spania noen år, må de siste årene ha lagt merke til et nytt innslag i bybildet i de større befolkningssentrene på Solkysten, nemlig en invasjon av mannlige afrikanske ungdommer som falbyr et lite utvalg varer som de enten bærer med seg eller har plassert på fortauskanten.  

Om dette fenomenet har sammenheng med det amnestiet som spanske myndigheter ga noen tusen illegale innvandrere i Spania for noen år tilbake skal være usagt, men det er ingen ting som tyder på at dette er noe forbigående som vil forsvinne etter hvert. Noen vil kanskje sjeneres av denne oppblomstringen av gateselgere og vil ønske at de drar tilbake til hjemlandet, men til deres forsvar må det sies at de ikke er spesielt innpåslitne i sine salgsfremstøt og jeg har heller ikke hørt noe om at de driver med kriminell virksomhet, slik som mange hvite innvandrere fra blant annet østeuropeiske land.

Intervjuobjektet
I avisene har vi lest hvilke sjanser mange av disse immigrantene tar for å komme til Spania. Trolig visste de på forhånd at de satte livet på spill i dette forsøket. Dette viser hvor desperat situasjonen må ha vært i hjemlandet før de dro. Jeg vil tro at mange av DNM’s lesere, på samme måte som jeg, har vært nysgjerrige på hva noen av disse fremmedelementene i Spanias gateliv har å fortelle om sin bakgrunn og sine opplevelser så langt i livet.
Nå kan ikke alle disse gateselgerne engelsk, men etter litt snoking fant jeg en 22-åring fra Senegal, som snakket godt engelsk og som var villig til å fortelle sin livshistorie. Noen glimt av denne historien følger nedenfor. Nå har jeg få muligheter til å verifisere det han fortalte, men han virket umiddelbart troverdig, jeg grep ham ikke i en eneste selvmotsigelse og jeg ser ingen grunn til å tvile på at han stort sett fortalte sannheten.

Fem søsken
Ibrahima Fall er født og oppvokst i byen St. Louis nord i Senegal. Byen var tidligere hovedstad i landet, nå er det den mer sentralt beliggende byen Dakar som har fått denne æren. Ibrahima er den yngste i en søskenflokk på fem. Faren hans hadde en overordnet stilling som fiskeriinspektør og familien hadde derfor god økonomi i de første årene han levde. Men da han var åtte år døde faren og familien fikk det nødvendigvis noe vanskeligere. Men alle barna fikk god utdannelse, to av hans søstre er nå lærerinner på folkeskolen og hans eldste bror studerer fremdeles. Han selv har ti års skolegang bak seg, men har ikke avsluttet noen videregående utdannelse og har derfor ikke noen eksamenspapirer å vise frem. Men Ibrahima er utvilsomt en intelligent person. Da han for tre år siden kom til Spania kunne han ikke et ord engelsk, men etter å ha tatt et årskurs i engelsk her i Spania hadde han ingen problemer med å uttrykke seg meget godt på språket.

Fra Senegal til Málaga
Senegal er på grunn av den store arbeidsløsheten et fattig land, men politisk sett er forholdene i landet gode etter afrikanske målestokk. Landet er et velfungerende demokrati, og presidenten er ingen korrupt despot. Ibrahima kan ikke påberope seg at han ble forfulgt i hjemlandet, han forlot landet ene og alene på grunn av håpløse økonomiske fremtidsutsikter. Så da en mulighet bød seg frem og han fikk plass i en åpen båt som skulle prøve å komme seg til Kanariøyene, tok han sjansen. Han ville ikke fortelle hvor mye han betalte for å få plass på båten, han sier han ikke husker det.
Ibrahima var blant de heldige, han overlevde turen sammen med 14 andre medpassasjerer og etter ni døgn hvor han overnattet liggende i bunnen av båten, nådde de Tenerife. Dette var i 2006 og spanske myndigheter hadde den gangen en mer liberal politikk overfor flyktninger, så han ble ikke sendt tilbake til sitt hjemland. I stedet ble han internert i en militærleir på øya, men etter ti dager ble han sendt videre med et militært transportfly til fastlandet, nærmere bestemt til Málaga.

Mange myter
Nå danner det seg lett myter om disse afrikanerne. En av disse som noen tror på, er at disse flyktningene når de kommer til bestemmelsesstedet blir tatt hånd om av bakmenn, som kjøper inn salgsvarene for dem, sender dem ut for å selge disse varene og sikrer seg mesteparten av fortjenesten når de vender tilbake på slutten av dagen.
Ibrahima forteller noe annet. Han sier at da de kom til Málaga, kunne de nokså fritt velge hvilken by de ville dra til. De fleste av hans medflyktninger hadde gjerne noen de kjente som allerede oppholdt seg i Spania og de valgte da å dra til stedet hvor disse holdt til. Ibrahima hadde en god venn som oppholdt seg i Fuengirola, så han dro dit. Han mener at et kjennetegn på den senegalesiske kulturen er at folk har glede av å hjelpe hverandre. Han fikk derfor ikke bare en sengeplass hos sin venn, han fikk også låne nok penger av ham slik at han fikk kjøpt inn de varene han trengte for å komme i gang med gatesalget. Dette lånebeløpet har han for lengst betalt tilbake. Han sier han fikk ikke noe pengehjelp eller annen støtte fra spanske myndigheter. Salgsvarene kjøper de inn fra vanlige butikker i byen, og hos de som gir dem de beste prisene.

Kampen for tilværelsen
Han bor nå sammen med tre andre i en leilighet nokså sentralt i den eldre bydelen av Fuengirola. Og de samarbeider naturlig nok om salget, og vareutvalget kan veksle mellom CD-er, DVD-er, damevesker, solbriller og armbåndsur. Hvor mye han selger hver dag kan variere veldig og avhenger av sesong og vær. På en god dag kan han selge opp til 5 damevesker for eksempel, men på en regnværsdag, får han kanskje ikke solgt noen ting. Vinterstid er det gjerne de samme menneskene som passerer forbi salgsstedene dag etter dag, og de kjøper ingen ting.
Om sommeren, med korttidsturister, skiftes kundegrunnlaget ut langt hyppigere og salget øker. For å klare seg gjennom de magre vintermånedene er det derfor nødvendig å legge til sides penger om sommeren. Han fortalte hvor mye han kunne tjene på en dameveske, men det anser jeg for å være en forretningshemmelighet, så det avslører jeg ikke.
Det stemmer ikke helt at disse immigrantene ikke mottar noe hjelp fra Spania. De tilbys gratiskurs blant annet i språk. Vinteren 2007/2008 tok Ibrahima et kurs i engelsk, og i fjor vinter tok han et kurs i spansk. Siden Senegal var en fransk koloni, lærte han fransk på skolen i hjemlandet. Men morsmålet hans er et språk som heter wolof. Senegal er et muslimsk land, og Ibrahima er en god muslim. Fem ganger om dagen vender han seg til Mekka i bønn når omstendighetene tillater det. Og en dag da jeg hadde planlagt å ta bilder av ham, fant jeg han ikke på det vanlige salgsstedet. Det var en fredag, og da var han i moskéen.

Ikke vanlig jobb
Ibrahima kunne, da jeg først intervjuet han våren 2009, ikke ta lønnet arbeid i Spania. Hvis en bar for eksempel skulle ansette ham som serveringshjelp, så kunne bareieren risikere å bli bøtelagt. Men etter å ha fullført kurset i spansk som han da holdt på med, regnet han med å få et papir på at han kunne jobbe i Spania. Og da håpet han omsider på å kunne begynne å sende penger hjem til sin mor i Senegal og ikke minst en dag å få råd til å besøke sitt hjemland og sin familie igjen. 

Av John Einbu

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet