Bør du opprette et spansk testament? hva skjer dersom jeg ikke har spansk testament?

Vi skal i denne artikkelen ta for oss spørsmål som leserne har rettet til vårt advokatfirma. Problemstillingene er ofte komplekse og hver enkelt sak krever en konkret vurdering. Vi skal i denne artikkelen ta for oss spørsmål av generell interesse. Dersom du har spørsmål kan du sende en mail til juuhl@abwiig.no

Spørsmål: Jeg har kun opprettet et norsk testament hvor jeg også bestemmer over hva som skal skje med min eiendom i Spania. Er ikke dette tilstrekkelig, eller må jeg ha et spansk testament?
Svar: Norge og Spania har undertegnet Haag konvensjonen av 1961. Iht. konvensjonens art. 1 er et testament gyldig dersom det oppfyller formkravene i den interne lovgivningen i det landet hvor testator var statsborger. Dette betyr at testamentet er gyldig dersom det følger formkravene i norsk arvelov. Dette innebærer at du kan innta bestemmelser vedr. din spanske eiendom i et norsk testament.
Spania har et sentralt testamentsregister. I dette registeret registreres som hovedregel et testament opprettet i Spania. Ved ethvert arveskifte tas det ut en bekreftelse fra dette registeret mht om avdøde har eller ikke har opprettet et testament i Spania. Det er nå også mulig å innskrive et norsk testament i dette registeret. Vår konklusjon er følgelig at det er tilstrekkelig å opprette et norsk testament. I noen tilfeller vil vi imidlertid anbefale å sette opp et spansk testament og vi vil tillegge at hver sak må vurderes konkret.

Spørsmål: Hva skjer dersom jeg ikke har opprettet et testament i Spania? Tilfaller leiligheten min i Spania den spanske stat dersom jeg ikke har testament?
Svar: Dersom du ikke har et spansk testament vil arven din tilfalle den personen som er arving iht. loven. Det er dette vi kaller legalarvinger. Spansk internasjonal privatrett bygger på det såkalte nasjonalitetsprinsippet. Dette innebærer at arven som hovedregel skal fordeles etter avdødes nasjonale lov – med andre ord: dersom avdøde var norsk statsborger er hovedregelen at norsk arvelov skal legges til grunn.
Arvinger etter norsk arvelov er avdødes ektefelle (eventuelt registrerte partner) og slektninger. Loven regulerer hvilken arv ektefellen får. Resten av arven deles mellom slektningene slik loven bestemmer. Hadde ikke avdøde ektefelle, deles hele arven mellom slektningene etter lovens regler.
Avdødes ektefelle har rett til ¼ av arven etter avdøde dersom avdøde hadde barn. Ektefellen har dog rett til en minstearv som skal tilsvare 4 ganger grunnbeløpet i Folketrygden. Dette innebærer at ektefellen arver 4 ganger grunnbeløpet dersom dette er mer enn ¼ av arven. Dersom avdødes nærmeste slektninger er hans foreldre, søsken eller nevøer/nieser, har ektefellen rett til halvparten av arven. Minstearven er da 6 ganger grunnbeløpet i Folketrygden. Har ikke avdøde slektsarvinger som nevnt ovenfor, arver ektefellen alt.
Vi vil imidlertid gjøre oppmerksom på at ektefellens arverett kan begrenses ved testament. Det er da et vilkår at ektefellen må ha fått vite om testamentet før arvelateren døde. Derimot kan ikke arvelateren begrense ektefellens rett til minstearv ved testament.
De nærmeste slektsarvingene etter avdøde er vedkommendes barn. Har avdøde flere barn, deles arven likt mellom barna. Dersom noen av barna er døde, trer vedkommendes barn (og eventuelt barnebarn) inn i vedkommendes sted. Eksempel: avdøde hadde tre barn, hvorav en er død. Arven deles først i tre. Hver gren får 1/3. Dersom det døde barnet har etterlatt seg to barn (avdødes barnebarn), deles denne grenens part igjen på disse to, slik at de får 1/6 av slektsarven hver.
Hvis avdøde ikke hadde ektefelle eller slektninger som er arvinger etter loven, og heller ikke har opprettet testament, går arven til staten. Som du ser skal det mye til før staten er arving.
Ved testament kan man til dels unngå at arven fordeles iht. loven, men man må respektere pliktdelsreglene til livsarvingene og minste arven til gjenlevende ektefelle.