Kreft – er det blitt tidens store ”myteord”?

 

Dette var den store overraskelsen som jeg fikk svar på da jeg satte i gang et prosjekt med Kreftforeningen I Norge i 2009. Vi laget en reklamefilm for foreningen for å få alle som er berørte av kreften til å ta kontakt.
Noen år etter at filmen var vist på TV2 og Kreftforeningen hadde brukt den i internmarkedsføring, møtte jeg norske Emma som bor i Spania og som fikk kreft i livmoren da hun var 22 år. I dag er Emma 25 og er helt frisk.

 

Emma var bare 19 år da hun skjønte at noe var galt. Hun var bare sliten hele tiden og tenkte at hun kanskje hadde ME. Hun gikk til legen i Norge for en helsesjekk. Fastlegen var på ferie, så en vikar tok testene. Resultatene kom, og de fortalte henne at alt var bra. Emma prøvde å klage på resultatene, men det hjalp ikke fordi man selv er ansvarlig for å fortelle om alle symptomer. Emma syntes det var vanskelig på den tiden å fortelle akkurat hva som var feil, så hun synes i ettertid det var en litt merkelig prosedyre at hun skulle bli holdt ansvarlig for at legen ikke hadde tatt henne mer på alvor.

 

Emma flyttet til Spania med moren sin og møtte etter kort tid Carlos som hun giftet seg med da hun var 22. De hadde akkurat kommet hjem fra bryllupsreisen til Budapest da hun skjønte at noe var mer enn galt. Bryllupsreisen skulle ha vært en dans på roser, men ble en slitsom reise med dårlig og irritabelt humør. Hjemme igjen dro hun rett til legen. De oppdaget med én gang at noe var galt. Hun fikk diagnosen kreft i livmoren, og operasjonen ble fastsatt til halvannen uke etter legebesøket. Emma tenkte at dette skulle bli en rask og vellykket operasjon, men der tok hun veldig feil.

 

Da hun lå i sykesengen etter operasjonen, med slanger festet til kroppen og moren kom inn og så det hele, ble alt verre. Hun hadde selv klart å akseptere situasjonen og visste at dette skulle hun klare. Men å se moren bli så knust, gjorde det verre og hun klarte ikke å holde gråten tilbake. Med alle disse slangene i kroppen og morens gråt, kunne hun selv ikke stoppe gråten. Det var vondt både fysisk og psykisk. Det var hardt å takle sine egne følelser samtidig som man også skulle takle andres. Det ble mange tårer etter operasjonen.

 

Nå, tre år etter, klarer Emma seg fint. Hun har hatt veldig god støtte av mannen Carlos, og hun roser han for hvordan han taklet det hele. Hun sier det var flaks at hun hadde møtt ham da hun måtte løpe til legen og møte sykehus og nye prosedyrer. Selv om Carlos oversatte spansken for henne, så oversatte hun likevel alt via Google translate for å sette seg inn I situasjonen. Det er ikke helt problemfritt å ta en slik operasjon, så noen ettervirkninger av den har det blitt. Blant annet en kranglete blære. Den må hun lære seg å leve med.

 

Jeg synes det er fantastisk å se at en så positiv og sterk person som henne vært gjennom en så tøff prosess, men Emma ser lyst på livet og vet hun har styrken fra Gud som er en viktig del av livet hennes. Jeg ser på henne i beundring når hun sier at hun er glad for at det var henne som fikk kreft og ikke en annen.
– Det er så mange som har det så tøft og vondt i denne verden, så hvorfor skulle ikke jeg også ha det slik, spør hun.
Jeg ville ha tenkt akkurat motsatt slik jeg tror de fleste andre også gjør: Hvorfor akkurat meg? Men Emma vet selv at hun var sterk nok til å ta byrden og komme seg igjennom dette, så jeg blir imponert over hennes indre styrke.

 

Vi snakker også om hvor farlig ordet kreft i seg selv er blitt. Det er så mange som blir diagnostisert med sykdommen kreft og som overlever. Det er de færreste typer kreft som er så vanskelig å bryte ned at det går feil vei. Da er det ofte behandlingen som kroppen ikke takler mer enn selve kreften. Emma selv nektet for å ta radio (radiation). Hun mener at legen ikke ble så glad for hennes avgjørelse, men hun er jo et levende bevis på at hun selv visste best for sin egen kropp.

 

– Jeg tror vi kanskje må bli mer bevisst over hva vi putter i munnen, hva vi gjør med kroppen vår. Det som kommer inn av energi, skal også ut igjen i form av energier. Så et mer bevisst forhold til kosthold, kan nok hjelpe med å kreftceller som vi alle bærer i oss i sjakk.
Dette er teorier Emma er helt overbevist om. Jeg selv nikker enig og tenker at kreft er blitt et så farlig ord for oss. Jeg har opplevd kreften på godt og vondt som nærmeste pårørende, men også via venner og kollegaer som har hatt diagnosen. Jeg skulle vel ha hatt den hjelpen som kanskje moren til Emma burde ha fått tilbud om, men som var helt fraværende også her i det spanske systemet. Hun fikk prolaps i ryggen av hele oppstyret, så det sier sitt hvor stor belastning det er å være pårørende til en kreftpasient.

 

– Den eneste hjelpen vi ble tilbudt, var en prest, ler Emma. Akkurat som om jeg skulle få sjansen til å si mine siste ord.

 

Emma er veldig fornøyd med det spanske sykehussystemet og den hjelpen hun fikk. Men hun innser at støtten er helt fraværende for en som er pårørende.
Jeg tror kanskje at om man vet hvor man kan henvende seg som pårørende, trenger man ikke å sitte inne med så mange vonde følelser og spørsmål som forsterker myten om kreft, om hvor farlig og skummel den er. Moren til Emma er ikke alene om å ha vært i den situasjonen.

 

Min prosess med å lage filmen for Kreftforeningen var den største healingen for meg. Det var godt å møte andre berørte. Alle som var med, foran og bak kamera, hadde hatt kreft eller hadde vært nærmeste berørte. Jeg håper du vil se den og ta kontakt med Kreftforeningen om du kjenner at du er en av ”oss”.  Den gikk på TV2 i 2010, men er fortsatt like aktuell.